Høiskolesaken

--

Høiskolesaken.

Undersøkelseskommisjonens innstilling.

"N. H. og S.T."s kritikk godkjent i alt vesentlig på alle punkter.

«N. H. og S. T.» gjengav igår konklusjonen og endel av begnunnelsen i Høiskole saken. Resten av begrunnelsen hitsettes nedenfor. Alle uthevelser er gjort av redaksjonen.

Professor Lutz’s råd givende virksomhet.

Hvad hr. Lutz s virksomhet av mer rådgivende art angår har der vært fremtrukket spesielt to tilfeller. I det ene har en fisker til skrevet hr. Lutz med spørsmål om anskaffelse av motor. Lutz har anført, at spørsmålet gikk ut på, hvilken kompressorløs diesel motor han vilde anbefale og det er intet bevis ført for denne anførsels uriktighet. Lutz svarte med anbefaling av Ellwe-motøren, (D I, bil. 9) og underrettet samtidig agenten. Det foreligger ingensomhelst grunn til å anta, at Lutz hadde noensomhelst personlig fordel av å anbefale denne motor og hans underretning til agenten må nær rnest ansees som utslag av tjenstevillighet. Heller ikke kan det antas å være noe å si på, at Lutz som svar på et spørsmål av oven nevnte art anbefaler en motor som han ved prøve har funnet god, når han derigjennem ikke gir uttrykk for andre fabrikaters mindreverdighet. Men dette synes han heller ikke å ha gjort i den foreliggende anledning. I det annet tilfelle har han på forespørsel fra telegrafinspektøren i Bodø uttalt sig om en del motorer i den av inspektøren anførte rekkefølge. Kommisjonen skal i denne an ledning bemerke, at den finner det ganske naturlig, at offentlige tjenestemenn henvender sig til professoren i oljemaskiner om råd i en sådan anledning og og så, at professoren gir sitt råd i den utstrekning han kan. Som leder av oljemaskinlaboratoriet og ennå mer som attest* utsteder må han dog til en viss grad være bunden og kan ikke uten vedkommende verksteds konsens gi ufordelaktige oplysninger.

Enhver motor, som enhver maskin, er hos fabrikken stadig gjenstand før , forandringer og forbedringer, og en prøve ved laboratoriet med dårlig resultat kan direkte bevirke de konstaterte mangler eller feil rettet. La boratorielederen kan derfor ikke uten videre meddele prøveresul tatene. Han må i all fall sikre sig, at disse er riktige for de i handelen værende modeller. Denne hovediregel som her er stillet op, kan synes streng men kommisjonen kan ikke innse, at den er strengere enn nødvendig for at motorindustrien skal ha forønskelig sikkerhet for å kunne benytte laboratoriet. Man henvi ser spesielt til, at prof. Arentz i sitt vidneprov helt bekrefter den honfidentielle natur, som erfarin. ger under prøvene og prøveresul tatene har. I sitt svar til telegrafinspek tøren har prof. Lutz gått uten for de grenser denne regel setter. Å behandle hr. Lutz’s svar brev i alle detaljer vil her føre for langt. Hans tro på dieselmo toren som den absolutt overlegne kommer frem, og benyttelsen av ordet «driftsfårlig» i forbindelse med Bolindermotoren, som beteg nes som førsteklasses, er gar.ske uforståelig. Kommisjonen må imidlertid opholde sig ved hans omtale av «Grei»-motoren. Et eksemplar av denne motor blev i sin tid av fabrikanten A. Gulowsen A/S forært Høiskolen som undervis ningsmateriell. Som sådan var den selvfølgelig av stor verdi for Høiskolen. Den kunde ikke alene tjene som demonstrasjonsobjekt, men studentene kunde få anled ning til praktiske øvelser, viden skapelige undersøkelser og prø ver. Til dette formål er det jo uten betydning om der ved det eksemplar som foreligger, kleber en mindre mangel, som i praksis ute i livet setter den i 2nen klasse. At Gulowsen ikke vilde ha for ært Høiskolen denne «Grei»-mo tor, hvis han hadde kunnet ten ke sig, at den skulde bli under kastet prøver uten hans kontroll eller medvirkning og uten at han hadde anledning til gjennorn «for prøve» å bringe den op i tip-top stand og at disse prøveresultater skulde bli meddelt utenforstående V sammenligning med andre moto rer, er helt hevet over tvil. Det må likesåvel være på det rene, at emhver motorfabrikk måtte ha anledning til å beklage sig, hvis prøveresultater for motorer av deres fabrikata, som måtte være kornmet i Høiskolens besiddelse uten deres vidende, på ©n eller annen måte blev offentliggjort eller meddelt motoirkjøpere til skade for fabrikken. Når prof. Lutz hevder den nai ve opfatning, at han har adgang til å foreta hvad som helst med motorer tilhørende Høiskolen og publisere prøveresultater for dis se, kan ban ikke høres hermed. I ovennevnte brev til telegraf inspektøren i Bodø er det visst nok fra Lutz’s side tatt det for neliold, at han ikke kjenner Gulowsens nye motor «Nygrei», men hele uttalelsen går dog i Gulowsens disfavør, så meget mer som det er fremhevet, at han reklamerer med uriktige for brukstall. Hr. Lutz’s uttalelse i samme brev om Stabil-motoren virker vel også frarådende tiltross for, at han uten å ha prøvet den sier. at den skal være ganske god. Man gen bedrift har fra liten begyn nelse nettop ved godt arbeide ar beidet sig frem og det er lite for ståelsesfullt uten nærmere be grunnelse enn, at fabrikken er liten, å si, at den byr mindre ga rantien. I denne forbindelse finner kommisjonen å burde nevne, at prof. Lutz i sin korrespondanse med Thunes mek. Verksted er fremkommet med endel ned.set tende uttalelser såvel om vår mo torindustri som om enkelte moto rer. Da korrespondansen er kon fidentiel og henger sammen mec Lutz’s konsulentstilling, finner ikke kommisjonen å kunne inngå nærmere herpå. Når kommisjonen altså har den opfatning, at Lutz seiv ikke i råd til statsinstitusjoner i sin egenskap av laboratorieleder bur de ha gått så langt som i sitt svarbrev til telegrafinspektøren i Eodø, finner den dog å måtte til føie, at det hverken ©r påstått eller på noen måte fremkommet ting, som kan berettige til noen mistanke om, at hr. Lutz skulde ha noen personlig fordel ved å gi sådanne uttalelser. Prof. Lutz’s forhold til den norske motorindustri. Allerede i det foregående er prof. Lutz’s forhold til den nor ske motorindustri berørt. De hovedanker, som på dette område er reist mot ham, er dels, at professoren optrer til fordel for utenlandske interesser (D I og D II, D I bil. 5 m. fl.) og dels, at han motarbeider og taler ned settemde om norsk industri. Gjennom det hele går prof. Lutz’s forhold til spørsmålet glø dehodemotor kontra dieselmotor. En stor del av prosedyren har be skjeftiget sig med disse to hoved ;yper for moderne råoljemotorer og med deres fortrin og mangler. Kommisjonen er av den opfat ning, at avgjørelsen av dette spørsmål ingen verdi har i denne sak. Dertil kommer, at det nep pe vil være mulig for seiv den mest sakkyndige å danne sig no en formening om hvilken av dis se typer vil bli den seirende i fremtiden. Den nuværende mo torindustri er vokset frem i løpet av de siste 3 decennier og det er intet som tyder på, at den er nådd frem til noe endelig avslut fcende stadium. Det må tvert om antas, at motorindustrien ennu har en lang og rik utvikling foran sig. Av alle publikasjonen fra pro fessor Lutz fremgår det med ty delighet, at han hylder den opfat ning, at dieselmotortypen vil bli den seirende over glødéhodemo tortypen. Og han fremhever til dels også, at enkelte typer av die selmotoren allerede er utviklet til eil bedre, mere økonomisk og mere driftssikker motor enn gfødehode motorene. Kommisjonen henvi ser her til hans foredrag i Bergen 25. juni i.928, «Teknisk Ukeblad» nr. 26 og 27, til brosjyren «Eiske motorer» (D I, bil. 8 og bil. lb ti. skrivelse fra Domaas av 12. aug. 1932) og videre til diverse andre anførsler fra prof. Lutz i hans redegjørelser. Det har ikke vært kommisjo nen mulig å komme til noen an nen opfatning enn, at det har vært hr. Lutz’s usvikelige tro på dieselmotoren som den seirende, som har vært drivfjæren for ham tri å fremholde denne motortype. Det er intetsomhelst som tyder på, at han har arbeidet for uten landske interesser og kommisjo nens mening er derfor den, at hr. Lutz helt ut fra sin personlige op fatning av dieselmotorens fortrin har fremboldt denne som den be ste. Kommisjonen finneir det ikke nødvendig å drøfte, kvorvidt og i hvilken grad kr. Lutz besidder grunnlag til å danne sig denne opfatning. Anken mot prof. Lutz for å ville favorisere utenlandsk indu stri på norsk industris bekost ning meneir kommisjonen således ikke er kerettiget. Sett i lys kerav vil det for ståes, at kommisjonen kar den øpfatning, at prof. Lutz’s ofte nedisettende uttalelser om norsk motorindustri og dens fabrikata ikke fra kans side kar noen tilsik tet nedbrytende eller undergra vende karakter. Men det må medgis, at den form kr. Lutz gir sine uttalelser ofte virker støten rket til, istet tilde og dotte kan ha medvi at motorindustrien har m: liten til ham. Det foreligger fra P Lutz adskdllige uttalelse draget i Bergen, brosjy skerimotorer», som er et; i Trondheim, ovenciterte telegrafinspektøren m. om de enn ikike kan sie; noe tilsiktet ødeleggeod ofessor r (fore •en «Fi oredrag brev t :1.) som å være angrep på norsk motorindustri, meget lett av denne kan opfattes som et sådant. Specielt kan kr. Lutz’s stadige fremholden av dieselty pens overlegenhet lett forståes som et angrep på den norske in dustri, som ikke seiv fremstiller denne type. Hr. Lutz fremiholder, at han ønsker å hjelpe den norske indu stri og det er mange ting, som ty der på, at dette virkelig også er hans ønske og at han med sine uttalelser tilsikter å få den nor ske industri stimulert til å opta fabrikasjonen av den motortype, dieselmotoren, som han forfektér vil seire i kampen med glødehode motoren. Seiv om hr. Lutz’s form ofte må beklages, har kommisjonen såledés ikke kuranet forstå, at det til grunn for den ligger motiver, som' kan kritiseres. prof. Lutz ofte er kommet til å stå på den motorkjøpendes side. Således under hans arbeide for fiskerne med normalkontrakter for kjøp av motorer, et arbeide som ikke kan ansees å være uten betydning. Videre i hans arbei de i Fiskefartøikomiteen. Også som sakkyndig i rettssa ker har hr. Lutz vært anvemdt og under denne saks behandling har det vært fremhevet (vidnet Mel bach), at han to ganger har op trådt som sådam i prosessor mot Gulowsen, altså som sakkyndig for Gulowsems motparter. At Lutz lar sig anvende som sakkyn dig kan det ikke være noesom helst å si på. Det avgjørende vilde isåfall være hans uttalelsers eller vidneprovs innhold, men her over har der ikke vært anket. Under behandlingen av spørs målet om hr. Lutz’s forhold til motorindustrien er det også frem komrnet beklagelser over, at han arbeider for å skaffe den nye konkurrentar ved å søke å få an dre verksteder til å opta fabrika sjonen av dieselmotorer i konkur ranse med motoriradustriens glø dehodemotorer. Disse besværin ger grupperer sig om to spesielle tilfeller. Fra før av har våre mekani ske verksteder og skibsverfter fremstiliet dampmaskiner. TJ-tvik lingen har ført med sig ønskelig heten av, at disse verksteder nu også kan fremstille motorer. Som motorer for større skiber er der kun tale om dieselmotorer; fabri kasjonen av disse er ikke fri, men omgjerdet av patenter. Da de ikke har vært fremstiliet her i landet, foreligger heller ikke pa tenter erhvervet fra norsk indu stris side og man er derfor hen vist til å søke lisens for Norge fra utenlandske p atentinnehavere {jfr. Akers mek. Verksteds byg ning av dieselmotorer). Trondihjems mek. Verksted har hatt under overveielse å opta fabrikasjonen av sådanne diesel motorer, men har da ønsket å er holde licenser til også å fremstil le mindre motorer av samme type. Verkstedet har som nevnt i denne anledning konsulert hr. Lutz om en spesiell dieselmotor og han har histått verkstedet under dets ennu uavsluttede ar beide med opnåelsen av licens til fremstilling av denne motor. Heller ikike kan den norske mo torindustri beklage sig over, at et norsk verksted ønsker licens på en motor, som den ikke seiv øn sker å fremstille. Thuines mek. Yerksted (først Kamar mek. Verksted, som stod i forbindelse med Tbune) optok av grunner, som det ikke her er nød vendig å referere, tanken om å oprette et motorverksted. Da Thune har overlatt kommisjonen alle dokumenter i denne anled ning helt konfidentielt, er den av skåret fra å referere annet enn nøkne fakta og kun sådanne, som direkte berører Lutz’s forhold til D-W-motoren og Thune. Thune hadde allerede i 1925 optatt tanken om fabrikasjon av motorer. Det foreligger således korrespondanse mellem Thune og utenlandske forbindelser i desem ber 1925 og i denne er kompres soirløse dieselmotorer nevnt. Den 17. febr. 1926 tilskriven hr. Lutz første g'ang direktør Marstrand-Jørgensen (Ham ar). men det fremgår av brevet, at det er foranlediget ved mundtlig konferanse. Lutz taler ganske vist i brev til Thune av 28. mai 1929 om sitt «initiativ i dieselmo torsaken», men av brev fra M-J til Lutz av 18. mai 1926, hvor Lutz anmodes om å undersøke hvordan det vil stille sig med eventuell licenserhvervelse og med priser og av Lutz’s svar her på av 21. mai 1926 fremgår det med tydelighet, at det er Thune som er opdragsgiveren. I de følgende måneder pågår så korrespondansen mellem Lutz og Deutsche Werke (Deweka) og mellem Lutz og Thune. Under 10. juli 1926 anbefaler Lutz Thune, at motoren også må prø ves i båt. Man enes om, at prø vene skal foregå for Dewekas reg ning og under 19. januar 1927 bekrefter Deweka, at en licens kontrakt først skal opnå gyldig het «Wenn durch Zertifikierung des von uns gelieferten 22 P. S. kompressorlosen Bootsdieselmo tors und gegebenenfalls eine praktiscbe Erprobung in einer Fischenfahrzeug der Næhweis erbracht ist, dass der Motor flir die norwegische Fiseherei geeig net ist.» Vi finner å burde fremheve dette for derigjennem å vise, at der forut for prøvene på oljema sldnlaboratoriet forelå full enig het mellem Thune, Deweka og Lutz om disse prøvers utførelse og om hensiktene dermed. Om selve prøven og attestens utstedelse kommer kommisjonen nedenfoir tilbake. Her fremhever den kun, at det sterkt er fremtre dende, at prof. Lutz anser D-W motoren som overlegen. Han hen viser såvel til ingeniør Stokkes erklæring som til prøveattesten og spesielt dens konklusjon (11. aug. 1928), men under 24. sept. 1928 gjør han det forbehold, at fabrikasjonen ikke må optas før båtprøve er utført. Thune hen legger derefter saken. • Seiv om dr. Lutz ikke har tur det se noe endelig bevis for D-W motorens godhet i certifikerings prøven, så vilde dog en båtprøve ikke kunnet gi kontrollresultater for laiboratorieprøvenes riktighet, De to prøver må ansees som side ordnede. Dette kommer kommi sjonen tilbake til under behand 1 ingen av utstedelsen av D-W-mo torens prøveattest. , Når hr. Lutz i dette tilfelle har vært betegnet som mellem mann, så har det kun vært i med hold av det opdrag han fikk fra Thune og således som Thunes mann. Heller ikke kan den norske motorindusrti beklage sig over, at et annet norsk verksted optar tanken om motorfabrikasjon. Prøveattestene* Kommisjonen kommer så til hovedanken mot prof. Lutz: På standen om, at han har utstedt prøveattester som er i strid med resultatene av de foretagne prø ver, eller — som redaktør Domaas former påstanden (D I s. 11), «at det omredigerte avsnitt IV er vesentlig gunstigere for Deutsche Werkes motor enn labo ratorieingeniørens rapport.» Både for å klarlegge denne sak i hele sin bredde og fordi man derun de,r også kommer inn på hr. Lutz’s forhold til ingeniør Stokke må kommisjonen her ta med mo torens hele behandling innen la boratoriet. I benhold til bestemmelsernes punkt 6 er der adgang til en kort varig forprøve for på forhånd å undersøke om maskinen er i or den. Kommisjonen legger her ingen vekt på ordet kortvarig. Det vik tigste er, at det må konstateres, at maskinen er i orden. Bestem melsen fastslår, at opdragsgive ren har adgang til åfå rottet mangler, som viser sig ved for prøven. Det er ’ efter punktets ordlyd adgang for laboratoriet til å meddele resultatene av forprø ven cg det er derfor også ganske likegyldig om opdragsgiveren av egen drift eller efter opfordring fra laboratoriet sender reservede ler eller erstatningsdeler. At opdragsgiveren har krav på, at avløpsanordmingen for ekshaustgasséme er iorden, så der ikke i disse kan opstå mottrykk, som nedsetter motorens virkelige effekt, må være ganske klart. Om denne avløpsledning ikke hadde vært iorden eller ikke hadde vært den samme ved prøvningen av andre motorer hadde intet nied Torsdag 9. mars 1933 prøven av D-W-motoren å gløre. Det var ikke en sammenligning som skulde finne sted, men det var D-W-motorens egen ydeevne og forhold forøvrig som skulde uraderkastes prøve. Det skulde således heller ikke være noe å si på, at man under forprøven søkte å finne den for den anvendte brenselsolje best passende brennstoffventil. Det er bare så forbaiusende, at der efter en lengere prosedyre om dette tema av prof. Lutz som bi lag 93 tilslutt fremlegges et brev fra Deweka av 26. nov. 1932, hvor det erklæres, at alle de under for seskene anvendte ventiler var like. Det er på det rene, at både for prøver og undersøkelse skulde foregå efter de almindelige be stemmelser. Men ved prøvningen av D-W-motoren blev dog prøvene foretatt på grunnlag av avtalen herom mellem Thune, Lutz og Deweka. Efter at forprøven var avslut tet tok den endelige undersøkelse sin begynnelse 13. febr. 1928 og avsluttedes 1. mars 1928. Det fremgår av almindelige bestem melsers p. 5 (L I, bil. 22), at un dersøkelsene består i en rekke korte prøver, hvorunder alt ved rørende motorens gang, forbruk, ydeevne m. v. observeres og spe sielt også forholdene under tom gang underkastes undersøkelse, og av en utholdenhetsprøve på minst 8 timer. Endelig foretas regulerimgsprøver. Da en motor før den bar op nådd likevektstilstand må ha en bestemt temperatur følger det herav, at den fra kold tilstand må gå en stund før den er kom met op i denne temperatur. Det er enighet om, at det, når den ved starten er kold, medgår minst en halv time hertil. Prøvene foretas av forsøksinge niøren sammen med en mann til. For hvert forsøk noterer den ene resultatene på et ferdig hekto grafert skjema, kallet hovedblad, som han med klemmer har festet til en plate. Den annen har like iedes et ferdig skjema, såkalt bi blad, liggende på et bord « den av, hvor han kan notere sine observasjoner. Inklusive analyse av avløpsgasser, notering av tid måling av forbrukt brensel- og smøreolje, om-dreiningstall, yde evne osv. osv. skal der ved hvert forsøk gjøres 20—30 forskjellige observasjoner foruten at det skal kontrolleres, at alt er iorden, intet gått varmt etc. etc. Det er forståelig, at det efter at en sådan prøve har tatt sin be gynnelse kan opdages feil, at det er glemt noe ved prøvens begyn nelse, feil innregulering, eller i det hele tatt noe, som ikke kan legges motoren seiv tillast. Iså fall må selvfølgelig prøven avbry tes. Likeledes kan det efter en prøves avslutning opstå tvil om alt har vært riktig, hvilket kan lede til en enkelt prøves kassering. En prøve kan derimot ikke av brytes eller kasseres, fordi resul tatene på grunn av motoren seiv ikke er tilfredsstillende. Det er forsøksingeniøren, som her helt og holdent har avgjørel sen av om en prøve skal avbrytes eller kasseres. Det fremgår av prøveattesten for D-W-motoren, at det er utført 14 (2 prøver nr. 6 og 10 er iden tiske) kortvarige forsøk (dok. 70 blad 3 A—B), en utholdenhets prøve på 8 timer (blad 4 A), en tomgangsprøve på 5 timer (blad 4 B) samt 8 reguleringsprøver (blad 5). Foruten disse prøver er det også utført en rekke prø ver, som av forsøksingeniøren av en eller annen grunn er avbrutt eller kassert. De i prøveattesten på dennes cvennevnte blader opførte prøve resultater og observasjoner er op ført av forsøksingeniøren. Hvert blad er påskrevet «riktigheten be vidnes» og datert og undertegnet av forsøksingeniør Ivar Stokke. Alle tall på disse blader er dels observasjoner oprindelig under prøvene anført på de nevnte ho ved- og biblad og direkte overført fra disse eller dels beregnet på grunnlag av disse. Da de fleste biblad under den ne saks behandling er blitt borte pd Høiskolen, har ikke riktigheten av alt kunnet kontrolleres. Men der foreligger ingen påstand om etter grunn til å tro, at ikke inge niør Stokkes bevidnede anførs ler er riktige. Både i de skriftlige erklærin ger som fra ingeniør Stokke er fremlagt (D I bil. 3 a, 3 b, 3 c — D II bil. 32, 34 (nederst s 2), D III bill. 43) og i sitt vidneprov har Stokke anført endel, som sy nes å virke avsvekkende for de av liam seiv anførte prøveresultaters sanne uttrykk for D-W-motorens prestasjoner. I vidneprovet 3. des. 1932 s. 3 og 4 gir han ut trykk for å ha kassert forsøk, fordi resultatet ikke var godt nok. Også i sitt første vidneprov s. 5 sier han, at han stanset maskinen, når han ikke fikk gode prøver. På s. 7 prover han, at han endog un der 8 timersprøven, tiltross for at det ikke er tillatt, har grepet inn ved å slå på regulatoren. Årsaken til at Stokke ved disse anledninger grep inn angir han å være, at motoren ikke gav gode resultater, at den røk og sotet og at han ikke turde komme til Lutz med dårlige resultater, som ikke vilde bli godtatt av ham. Stokke har dog under vidneav hørelse bekreftet riktigheten av hvad han har anført og med sin underskrift bekreftet som riktig. Det er umulig å legge hr. Lutz noe tillast i denne anledning, og hr. Domaas har heller ikke i sitt resume (D I s. 11) medtatt mer enn DW-attestens avsnitt IV. Når kommisjonen har medtatt dette i såpas bred form, er det for samtidig å belyse forsøksingeniø rens arbeide med disse undersø kelser, som jo ikke alene skal gi de prøveresultater og observasjo ner, som anføres i attestens avsnitt I—III, men som samtidig skal gi grunnlaget for den mer alminde lige og i ord formede bedømmelse av motoren i attestens avsnitt TV. Før kommisjonen går over til denne del, må først nevnes, at in geniør Stokke den 28. jan. 1928 utferdiget oller underskrev (det er ikke enighet om hvem som var koncipant) en erklæring om «Er faringer med DW-maskinen» (L I dok. 28). Denne erklæring, som altså var skrevet efter den aller vesentligste del av forprøvene, men før den endelige undersøkelse inneholder bl. a., at motoren «er absolut driftsikker». Erklæringen blev skrevet eller underskrevet efter hr. Lutz s an modning eller forlangende og dens innhold passet for hr. Lutz som støtte for sin egen uttalelse til Thune (se ovf.). Men ingeniør Stokke har under denne sak og så avsvekket erklæringens inn hold vesentlig, idet han anfører (se spesielt hans første vidneprov s. 5), at det anførte om driftsik kerheten kun medfører riktighet under motorens gang i 1 time. Han underskrev erklæringen for å gjøre prof. Lutz en tjeneste, men under store betenkeligheter og han gjorde hr. Lutz uttrykkelig opmerksom herpå (s. 4). Det ligger helt i dagen, at for søksingeniøren, som personlig har ledet og utført alle undersøkelser, også har det heste grunnlag foi utformning av attestens avsnitt IV. Derfor er det også ham som leverer utkastet til delte avsnitt. Så ble v der også for DW-attestens vedkommende forholdt. (Fortsatt fra 6. side.) I dette utkast sammenfattes i kort form en på grunnlag av prø veresultatene almindelig dom om motoren og dens enkelte funksjo ner. Netlop fordi valget av uttrykk her er av stor betydning er det helt naturlig, at dette muntlig disku teres og at forsøksingeniøren, som dog skulde ha det mest inngående kjennskap til motoren, er med i denne. Det er også naturlig, al han venter å få og får anledning til muntlig å forklare de av ham i hans utkast anvendte uttrykk. Dete utkast er kommet bori og det har tross gjentagne undersø kelser ikke vært mulig å finne dei. I sine mange uttalelser (bl. a. D I bil. 3a, D II bil. 32 og 34, D III bil. 43) og også i sine vidne prov har ingeniør Stokke gitt ut trykk for den opfatning av DW motoren, som han gjennem sin behandling av den og mange for søk med den hadde dannet sig. Hans uttalelser kan sammenfattes i, at han ikke anså den drifts sikker og at hans begrunnelse her for var, at den viste uren forbren ning og dermed sotdannelse efter kort driftstid, 1—2—3—4 timer, at sotdannelsen dels var forårsaket av efterdrypning og endelig, at den hadde liten evne til overbe lastning. Ut fra denne opfatning mener han, at hans utkast til avsnitt IV var formet og han anfører, at han også muntlig har gjort Lutz op merksom på motorens mangler. Av vidneprovene uttaler meka nikker Næss sig sterkt til fordel for motoren, likeså mekaniker Rønning, hvorimot maskin teknikker Lunds prov går i motsatt retning. Han bekrefter, at den av og til røk stykt, at den hadde enkelte øieblikker, hvor omdreiningstallet kunde dabbe ned, fordi den var meget ømfindt lig for luft i vindkjelen osv. Av de øvrige vidner har Geel muyden ikke hatt noen anledning til å betvile DW-motorens drifts sikkerhet, men han har kun til feldigvis vært med å kjøre maski nen. Breder har fremholdt en gunstig mening om driftssikker heten, men han var ikke med un der certificeringsprøvene. De sistnevnte to vidner erindrer ikke å ha hørt noe ugunstig om DW-motoren fra Stokkes side. Det synes som det må legges ve sentlig vekt på mekanikker Lunds prov. For ham leste Stokk op sitt utkast til avsnitt IV, for at han skulde høre om det var noe a endre i formen. Han husker, at han nevnte sotningen og visstnok noe om en fasthrennt stempelfjær og noe om rivning i cylinderen. Videre hørte han diskusjonen mellem Lutz og Stokke og deltok i diskusjonen om sotningsspørs målet og årsaken hertil. Stokke fremholdt for ham, at maskinen ikke var all right og at den ikke egnet sig for en fiskerbåt. Lund bekrefler også Stokkes utsagn om, at han ikke var tilstede ved her rene Lutz’s og Arenfs endelige ut formning av avsnitt IV, idet han erindrer, at Stokke kom ut fra Lutz’s kontor og sa, at nevnte her rer holdt på å omredigere hans ut kast. En ting som gjør, at Lunds prov må tillegges vesentlig vekt, er og så den ting, at han og Stokke had de kontor sammen og at han for uten seiv delvis å delta i prøve kjøringen av maskinen til stadig het var sammen med Stokke. Ingeniør Stokke påstår, at mo torens øverste stempelfjær efter prøvene viste sig å være fast brennt. Prof. Lutz innrømmer, at den gikk trått (L II s. 84 og L III s. 28 og 29). Herigjennem forelig ger der erkjennelse fra Lutz’s si de både for, at der fra Stokkes si de forelå et utkast til avsnitt IV og for at Lutz har rettet det over ensstemmende med sin opfatning. Kommisjonen antar derfor, at man må gå ut fra, at Stokkes op fatning av maskinen var uårlige re enn prøveattestens avsnitt IV gir uttrykk for og at det derfor må ansees sannsynlig, at Stokkes utkast har gitt et mindre gunstig billede enn prøveattesten. Men graden av denne divergens er det selvfølgelig umulig å bestemme all den stund utkastet ikke foreligger. Det viser sig her hvor helt for kastelig det er, at forsøksingeniø ren ikke gaes anledning til å med undertegne. Prof. Arentz undertegnet prø veattestene som formann i Fiske fartøikomiteen. Da han ikke er spesiellt sakkyndig på oljemaski nenes område, kan han ikke antas å ha hatt noen større innflydelse på utformningen av avsnitf IV. Prof. Arentz bekrefter under sitt vidneprov (s. 28), at dissenser av betydning måtte føre til en om prøvning og det hadde stått Stok ke fritt å vedlegge dokumentene en protest. Det førtes imidlertid ingen protokoll og det har ved kommisjonens undersøkelser kom met ganske godt frem, hvor helt negligeant man har vært med op bevarelsen av de papirer, som har ligget til grunn for prøveattestene. At Stokke ikke har fremlagt noen skriftlig protest kan derfor ikke bebreides ham. Under diskusjonen om disse ting har prof. Lutz fremlagt dok. 76 og dok. 91. Det er to blad, hvor ing. Stokkes noteringer på de såkaldte hovedblad skjematisk er stillet op hvad «forsøkstid», ydel se, omdreiningstall, avløpsgassens fawe og maskinens gang angår. Hvad forsøkstiden angår er ik ke opført tiden for hver enkelt «timeprøve», men når der har vært utført flere prøver samme dag er «forsøkstiden» anført i av rundet tidsangivelse: tiden fra ca. time før første prøves begyn nelse, idet det er supponert, at maskinen har gått minst % time før, og inntil avslutningen av siste prøve samme dag. Dette er bragt på det rene ved avhøring (3. des. 32) av ingeniørene Geelmuyden og Stensen, som efter prof. Lutz s an modning har utført arbeidet med døkumentenes opstilling og som har* bekreftet deres riktighet. Klokkeslettene kan ikke kontrolleres, da de har vært notert på de biblad, som er kommet vekk under herrene Geelmuyden og Stensens opstilling av dok. 76 og 91. Disse blad er av prof. Lutz be nyitet som bevis for uriktigheten av Stokkes påstand om, at han ikke i almindelighet fikk maski nen til å gå med god forbrenning utover en times tid i høiden. Beviset fører ikke freøm. Det er ikike riktig, da forutsetningen for riktigheten av de på bladene anførte «forsøkstider» er, at ma skinen bar gått i ett kjør. Dette kan ikke supponeres, da det er sterk mulighet for at maskinen har vært stoppet mellem de en kelte kortvarige prøver. Det kan ikke antas, at Geel muyden og Stensen har visst el NORGES HANDELS og SJØFARTSTIDENDE ler forstått hvad bladene i hr. Lutz’s innlegg skulde anvendes til. I D II bil. 32 foreligger en beriktiget opstilling fra Stokke, bekreftet av ingeniør Kindem, og i D II bil. 34 en illustrerende skjematisk sammenstilling. Det skal her bemerkes, at de av Geel muyden og Stensen anførte av rundede omdreiningstall foruten cle av Stoldke anførte, begge av Stokke er anført på hovedbla dene. Det er påstått, at prøveattes tens hovedkonklusjon: «Maskinen må hvad konstruksjon, fabrika sjon, driftssikkerhet og økonomi angår betegnes som førsteklas ses» står i strid med den i av snittet givne karakteristikk av maskinens enkelte funksjoner. Her ha.r kommisjonen funnet det nødvendig med departemen tets samtykke å tilkalle spedell sakkyndig assistanse og bar h,en vendt sig til hr. ingeniør Otto Kahrs, som er en av våre første autoriteter på området. I skrivel se av 1. mars 33 med bilag, som vedlegges i original har hr. Kahrs gitt sin betenkning. Denne, som kommisjonen bar gjennomgått sammen med hr. Kahrs, slutter kommisjonen sig helt til.

Prof. Lutz’s forhold til ingeniør Ivar Stokke.

Tilbake står behandlingen av besikyldningen mot br. Lutz for å ha søkt å manøvrere forsøks ingeniør Stokke bort. Stokke ansattes som assistent ved Høiskolen under prof. Lutz i 1921. I 1926 søkte han forsøks ingeniørstillingen. Forut derfor hadde han ikke vært beit frisk. Prof. Lutz innstillet ham til stil lingen, idet han gav ham den beste anbefling, men av bensyn til hans helbredstilstand foreslo han ham midlertidig ansatt. Pro fessorrådet sluttet sig hertil, hvorefter departementet ansatte ham i sikrivelse av 19. oktober 1926 på dette vilkår. Stokkes sykdom bestod i ner vøsitet, som hadde sine spesielle grunner, og han er nu helt resti tuert (doktor Sæthres lægeerklæ ring 11. august 1932). At hans sykdom har vært av forbigående karakter synes også vidnet dr. Silseth å bekrefte. Det samme ser man Yed å lese dr. Trygve Bergs tre attester av 29. mars 1924, 1. juli 1924 og 28. septem ber 1926 (L I ad.dok. 11) og sam menligner disse med hans skri - velse til justiirius Flock av 10. juli 1932 (D bil. 40). Det var helt naturlig, at Stok ke måtte skaffe lægeattest for å opnå 3 måneders permisjon i 1924 og vel også, at han efter endt permisjon skaffet sig ny at test. Før br. Lutz innstillet bam til forsøksingeniørstillingen måt te han igjen la sig undersøke. Kommisjonen anser det ikke ute iukket, at dokor Berg i noen grad har latt sig påvirke av en for pessimistisk fremstilling gjennem telefon fra prof. Lutz. At def på dette tidspunkt har vært noet personlig motsetnings forhold mellem Lutz og Stokke kan ikke antas.

Men det synes som om forståefe Netto; 1. juli 19 kes sykdi forhold. 1 kes, at ansettelse ikke kunde opnås, hvis Stokke ikke blev helt frisk, kun de nedsette Stokkes motstands kraft, men det er dog ikke mulig å tillegge Lutz dårlige motiver, cia alt io også synes å tyde på et relativt godt personlig forhold i alle fall inntil prøvene av DW~ motoren fant sted. Derimot synes det a ha vært acbkillig i Lutz’s vesen som har virket uheldig på Stokke. Han er redd for profes sor Lutz, som ikke synes å ha hatt forståelsen av, at Stekke måtte behandles med imøtekom menhet. Stokke bygger på sin side op antagelsen av at det er Lutz som motarbeider hans an søkninger om stipendier, mens det motsatte er tilfellet. Han tror, at Lutz hindrer ham i å få be ; nytte Høiskolens fribillet, mens Lutz tvert om har bedt om, at Stokke skal få anledning dertil (L II bil. 82). Under prøvningen av DW-mo toren forteller Lutz Stokke, at det er tale om at motoren med licens skal fabrikeres av et norsk verksted, men han viser ham ikke den tillit å sette ham inn i. at Lutz optrer på det norske verksteds vegne.' Så får Stokke mistanke til Lutz’s optreden og* det hele tilspisser sig videre. Om ingeniør Stokkes retskaf fenhet, soliditet og dyktighet er der overhodet ingen tvil. Mange av vidneme uttaler sig om at han kan være vnskelig å omgås. Men det er ikke kommi sjonen mulig å føre dette tilbake til annet enn hans nervøsitet i den periode som det er tale om. Efter DW-prøven — det lar sig ikke gjøre å fiksere noe be stemt tidspunkt — synes forhol det å være blitt adskillig slettere mellem herrene. Prof. Lutz er på sin side irritabel, og ser i alt hvad Stokke foretar sig angrep på sig og sine meninger. Stokke nektes adgang til Høiskolens bi bliotek, beordres til arbeide som ikke direkte ligger under for søksingeiniøren, nektes å ta gjen parter av hvad han seiv har skre vet, overføres til arbeide som lig ger utenfor hams egentlige stil ling som forsøksingeniør o. s. v. På sin side føler Stokke dette som inngrep i sine rettigheter og legger alt ut som forfølgelse. Det er selvfølgelig umulig å si, at det var Lutz’s hensikt å manøvrere Stokke bort. Beslut ningeri om den fra pro fessorrådet, som vel må ansees ment som opsigelsesskrivelse, blev imidlertid fattet uten at Lutz kjente til det (rektor Hegg stads vidmeprov) og uten, at han var fremkommet med forslag, hornstilling eller i det hele tatt var hørt. Prof. Lutz kan derfor ikke være noen direkte årsak i denne. UnclersøkelseskommisjoTien er derfor kommet til den opfatning, at prof. Lutz’s behandling av forsøksingeniør Stokke har vært et utslag av manglende forstå else av Stokk 's nervøse tilstand og av irritabilitet, uten at det kan tillegges ham spesielle hen sikter dermed. Kommisjonen vil tilføie, at der ikke er fremkom met noe, som gir grunnlag for avskjedigelse av ingeniør Stokke, årsaken til at han kun ansattes midlertidig, var hans daværende sykdom, som har vist sig å være ry helt forbigående natur og nu er heve