Høiskolesaken

Høiskolesaken

På trykk i: Norges Handels og Sjøfartstidende, Onsdag 8. Mars 1933

Undersøkelseskommisjonens konklusjon. "N. H. og S. T's kritikk godkjent i alt vesentlig på alle punkter-

Den av Kirke- og Undervisningsdepartementet nedsatte undersøkelseskomité - bestående av justitiarius H. Flock , og fløtningsdirekør Johs. Johannesen —. til granskning av forholdene ved Den tekniske Høiskoles oljemaskinlaboratorium har nu avgitt sin innstilling. Vi hitsetter nedenfor konklusjonen og en del av begrunnelsen. Resten kommer imorgen. Vi henviser forøvrig til vår leder på side 8.

Intet uhederlig.

1) De foreliggende oplysninger har ikke gitt anledning til å konstatere noe uhederlig forhold fra professor Lutz's side.

Lutz's lønnede konsulentarheide.

2) Kommisjonen anser det uriktig og egnet til å skape mistillit såvel til professor Lutz seiv som til de under hans ledelse foretagne prøver av motorer ved Høiskolens aljemaskinlaboratorium, at hr. Lutz samtidig med, at han som forsøksleder forestod motorprøver for Fisikefartøikomiteen og utferdiget prøveattester for motorer, hadde overtatt privat lønnet konsulentarheide for et verksted med arbeide for en spesiell motor.

Forsøksingeniørens underskrift.

3) De av Fiskefartøikomiteen ved undersøkelse av motorer ved Høiskolens oljemaskinlaboratorium utstedte prøveattester burde alle ha vært undertegnet av forsøksingeniøren, og det var uriktig uten anmerkning å undlate å gjengi hans underskrift i heftet «utdrag av prøveattester»

Lutz og den norske motorindustri:

4) Kommisjonen anser anken mot professor Lutz for å arbeide for- utenlandske interesser til skade for den norske motorindustri for uberettiget. Det er da heller ikke ført noe bevis for, at han forøvrig har motarbeidet eller hatt til hensikt å motarbeide den norske motorindustri. Uforsiktige uttalelser og uforsiktig optreden fra professor Lutz's side har gitt motorindustrien grunn til mistanke. Han har iså henseen de spesielt gått for vidt i et brev til telegrafinspektøren i Bodø inneholdende kritikk over forskjellige motorer.

Prøveattesten og bedømmelsen av D-W-motoren.

5) Prøveattestens 4. avsnitt gir ved ikke å nevne to viktige punkter en for gunstig bedømmelse av D-W-motorens prøveresultater. Avsnittet almindelige bemerkninger kan kun ansees som professor Lutz's subjektive opfatning og dens inntagelse strider mot de almindelige bestemmelsers prg. 7 «Prøveattester». Flere dele av prøveattestens 4. avsnitt stemmer ikke med inge niørStokkes beskrivelser av prøvene og deres resultater. Det kan ikke antas, at prøveattesten har hatt skadelige følger, da motoren så godt som ikke har vært solgt her i landet.

Lutz—Stokke.

6) Professor Lutz's behandling av hans underordnede forsøksingeniør Ivar Stokke har vært lite forståelsesfull og delvis ledet av irritabilitet. De ansees uriktig, at ingeniør Stokke er overført til annet arbeide som ligger uténfor hans egentlige stiling som forsøksingeniør; men det kan ikke ansees bevist, at Lutz har forsøkt å manøvrere Stokke bort fra Høiskolen.

7) Ingeniør Ivar Stokkes sykdom, som var av nervøs art, har vinst sig å være av helt forbigaen de natur og må nu efter den fore liggende lægeattest ansees hevet.

Oljemaskinlaboratoriets fremtidige ordning. Instruks for leder og betjening.

Under kommisjonens behandling av nærværende sak er forskjellige forhold ved oljemaskinlaboratoriet kommet frem og kommisjonen vil ikke undlate ganske kort å peke på disse.

Foruten at laboratoriet skal tjene undervisningen har henisikten med laboratoriet også vært, at det skal stå til tjeneste for den norske oljemaskinindustri. Denne står utvilsomt høit, men som kommisjonen ovenfor har påpekt har oljemaskinene utviklet sig i løpet av den siste menneskealder og det må antas, at disse fremdeles har en videre utvikling foran sig. Det er av denne grunn ikke mange områder, hvor et forskingsinstitutt kan sies å være så påkrevet som her. Skal laboratoriet virkelig tjene dette formål, er det nødvendig å omgjerde det med bestemmelser, som sikrer industrien på den ene side fullt diskresjonær behandling av spesielle saker og på den annen side en både videnskabelig og praktisk betjening. Som det nu er — efter Fiske fartøikomiteens opløsning — må man for å få en ting undersøkt eller uteksperimentert akkordere med laboratoriets leder om omkostninger. Uten at det deri ligger noe odiøst overfor den nuværende leder, synes denne ordning lite smakelig og det burde overveies, om man ikke burde søke statens utgifter til laboratoriet og dets betjening dekket gjennem tariffmessige bestemmelser.

For at industrien skal ha full tillit til laboratoriet burde også som ovenfor antydet instruks for dets leder og betjening forøvrig utferdiges. Forelesningene ved Høiskolen over oljemaskiner blev i 1913 overdratt professoren i maskindeler. Senere blev han også som en naturlig folge leder av laboratoriet. Siden da er jo oljemaskinenes betydning vokset så de så å si er blitt en videnskap for sig og me get vil tale for at der med tiden oprettes et eget professorat for oljemaskiner. Nu turde det være riktig å ta under overveielse, hvorvidt det ikke vilde være ad skillig mer hensiktsmessig å skille professoratene i maskindeler og oljemaskiner fra hinannen og for de siste inntil videre å oprette et docentur.

Docentstillingen vilde da kunne kombineres med forsøkslederstillingen. Denne ordning måtte kunne gjennemføres uten noen vesentlig ekstrautgift og forekommer vel så naturlig som den nuværendé ordning.

Oslo, 2. mars 1933. Johs. Johannesen.

Trondheim, 4. mars 1933. H. Flock.

Begrunnelsen.

I skrivelser av 29. mars 1932 har departementet opnevnt undertegnede justitiarius H. Flock og fløtningsdirektør Johs. Johannesen til som undersøkelseskom misjon å granske og bedømme forskjellige forhold ved Norges tekniske Høiskoles oljemaskinlaboratorium, hvis leder er professor Lutz. Foranledningen til opnevnelsen var 3 artikler i" «Norges Handels og Sjøfartstidende» i slutten av februar og begynnelsen av mars 1932.

Sakens behandling.

For å få full oversikt over de forskjellige spørsmål, som det gjaldt å granske, anmodet kommisjonen begge parter først om å innlevere skriftlige redegjørelser. Efterat disse var fremkommet fant kommisjonen at det var nødvendig å innhente forklaringer fra forskjellige hold, og der blev derfor foretatt vidneavhørelse dels i Oslo og dels i Trondheim.

De to parter fikk dernest adgang til å fremkomme med hver sin skriftlige redegjørelse nr. 2. Til forståelsen av dokumenter fremlagt av de to parter fant kommisjonen det nødvendig å innhente nye vidneforklaringer i Trondheim. Da professor Lutz (den i artiklene angrepne part) herunder fremkom med begjæring om adgang til ennu 'en skriftlig utredning, for i denne å fremkomme med nye for ham viktige oplysninger og dokumenter, innvilget kommisjonen begge parter adgang til å fremkomme med sine skriftlige redegjørelser nr. 3. Det blev ved denne anledning sagt, at der ikke vilde bli innrømmet noen av partene ytterligere utsettelser og at der nu måtte fremlegges alt, som partene selv mente var av betydning for, sakens fulle belysning.

«N. H. og S. T.»s interesser har vært varetatt av redaktør Knut Domaas personlig.

Professor Lutz har vært bistått av advokat Andr. Olaussen.

Partene har også mellem innleggene oversendt kommisjonen en rekke dokumenter. Under sakens behandling fant kommisjonen det nødvendig å få anledning til hos Thunes mek. Verksted å få oplysninger om prof. Lutz's forbindelse med verkstedet. På begjæring tilstillet verkstedet kommisjonen den hele korrespondanse vedrørende Lutz og verkstedets undersøkelser i anledning av et påtenkt anlegg av motorfabrikkavdeling. Disse dokumenter, som viste sig å inneholde langt mer enn verkstedets forbindelse med prof. Lutz, blev tilstillet kommisjonen konfidentielt og den har ikke hatt anledning til å la partene se dem.

Videre har kommisjonen fra departementet fått tilstillet dettes korrespondanse med Høiskolen og ingeniør Stokke forsåvidt dennes ansettelse m. v. ved Høiskolen og laboratoriet angår. I kommisjonens fremstilling er ved henvisninger anvendt følgen de forkortelser: «N. H. og S. T.»s 3 skriftlige innlegg: D I, D II og D III. Til disse er sidetallet tilført og når der henvises til bilag: bil. og bilagsnummer. Prof. Lutz's 3 skriftlige inn legg: L I, L II, L III med tilføielse av sidetal og eventuelt bilag på samme måte som ovenfor. Der henvises altså da til Hr. Lutz's egne betenkninger. Når der hen vises til de sammen med disse oversendte innlegg fra adv. Clausen er tilført: L, romertal, C, sidetal.

Ved henvisninger til vidneprov er kun vidnets navn og pagina i det stenografiske referat anført. Under sakens gang har kom misjonen begjært sig tilstillet prøveprotokollen og de for utstedelsen av certifikatet for DW-motoren til grunnliggende forsøk. Den fikk sig i den anledning til sendt et hefte utenpåskrevet «Definitive prøveresultater for 22 HK. D-W-maskine» og en konvolut inneholdende endel papirer og med utenpåskrift «Råmaterialet til dok. nr. 76 og 91». Under vidneavhørelsen 3. des. 1932 blev det imidlertid oplyst, at alt «råmateriell» ikke fantes i denne konvolut, idet endel av dette skulde være hentet fra noen såkalte «biblader».

Disse er under sakens behandling forsvunnet fra Høiskolen, med undtagelse av tre, som finnes i det oven for nevnte hefte. Kommisjonen har intet kjennskap hatt til at der eksisterte papirer av dette navn og har derfor heller ikke hat anledning til i sin begjæring spesielt å spesifisere dem blant det materiale som den ønsket sig tilstillet..

- For ytterligere å få rede på hvor de såkalte «biblader» hadde vært opbevart m- v. blev efter avtale mellem kommisjonens medlemmer en tilleggsforklaring optatt av vidnene Geelmuyden og Stensen ved justitiarius Flock den 12. des. 1932. Kommisjonen fikk sig videre tilstillet gjenpart av prøveattesten for DW-maskinen, et hefte uten påskrevet «3-døgnsprøve med D-W-maskinen. 72 timer. Brennolje fra «tank B. Tankfylln. nr. 1 1928» og «Prøveattest for en (Handbibliotek lnr. 5907), hvori er innlagt endel sammenheftede blyantskrevne blader.

Det er ved partenes utførlige redegjørelser, vidneavhørelsene og de framlagte dokumenter tilveiebragt et meget stort og vidtløftig materiale. Man henviser herom til vedlagte dokumentfortegnelse. Departementet har i sine opnevnelsesskrivelser til kommisjonens medlemmer precisert hvad saken gjelder og har her henvist til de nevnte artikler i «N. H. og S. T.».

De spørsmål som foreligger til avgjørelse griper sterkt inn i hinannen og kommisjonen vil derfor behandle dem i den orden, som det finnes tjenligst for sakens oplysning.

Prof. Lutz's stilling.

Prof. R. Lutz blev i 1910 utnevnt til professor i maskinelementet og tiltrådte som sådan fra Høiskolens begynnelse. Et par år senere utvidedes hans professorat til også å omfatte oljemaskiner. Fra oljemaskinlaboratoriets oprettelse har han vært dettes bestyrer.

Da Stortinget hadde gitt bevilgning til en Fiskefartøikomite til hvis formann prof. H. T. Arentz utnevntes, blev prof. Lutz opnevnt som medlem av denne komite i sin egenskap som leder av det laboratorium ved hvilket maskinprøvene skulde finne sted. I den periode Fiskefartøikomiten bestod var der med Handelsdepartementets godkjennelse av 15. nov. 1923 for prøvning av oljemaskiner for fiskefartøier ved Høiskolens oljemaskinlaboratorium fastsatt «almindelige bestemmelser» (L I, dok. 22).

Parafering av prøveattester.

Det er anket over dels, at forsøksingeniør Ivar Stokke ikke gies adgang til å parafere to prøveattester og dels over, at hans underskrift ikke er gjengitt i de fire første prøveattester i en publikasjon fra Fiskefartøikomiteen «Utdrag av prøveattester for motorer til fiskefartøier» utgitt av fiskeridirektøren. De almindelige bestemmelser inneholder intet om hvorledes at testene skal underskrives. Av professor Arentz's vidneprov frem går, at der overensstemmende med Lutz's påstand var enighet mellem disse herrer om, at forsøksingeniørens parafering ikke var påkrevet for de siste to attesters vedkommende og at den ikke skulde gjengis for de fire første i ovennevnte publikasjon, idet herrene fant det i det hele tatt uriktig, at forsøksingeniøren paraferte. Kommisjonen skal bemerke, at enhver attest og ethvert certifikat utstedt av en prøveanstalt selvfølgelig må ha den for anstalten administrerende leders under skrift.

Den administrerende leder vil i almindelighet ikke ha adgang til personlig å foreta de enkelte prøver. Derfor ansees det nødvendig, at prøveattesten også medundertegnes eller paraferes av den for de enkelte prøver personlig ansvarlige mann. Kun med begge disse underskrifter gir For professoren i dette fag har det og er det derfor ikke alene til lått og ønskelig, men også påkreen prøveattest full garanti og hvis en av dem mangler blir den mindreverdig. (DH 25 og 26 og der nevnte bilag.)

Overensstemmende hermed burde enhver attest utstedt av Høiskolens oljemaskinlaboratorium være undertegnet av dens le derog medundertegnet eller parafert av forsøksingeniøren, som er den, som personlig utfører prøvene. At prøveattesten også måtte Underteghes av Fiskefartøikomiteens formann gjør ingen forandring heri.

Kommisjonen er ikke enig i hr. Lutz's påstand om, eller med hr. Arentz, når han i sitt vidneprov gir uttrykk for, at en parafering kun betyr bekreftelse av hovedunderskriftens riktighet. Forsøksingeniørens medunderskrift er for prøveattester av denne art påkrevet. Hvad sløifningen av forsøksingeniørens underskrift i gjengivelsen av de fire første attester i ovennevnte publikasjon angår er kommisjonen med «N. H. og S. T.» enig i, at elet ikke var riktig å foreta sådan uten oplysende anmerkning derom.

For ordens skyld tilføies, at det såvel av hr. Lutz's innlegg som av hr. Arentz's prov tilstrekkelig fremgår, at fiskeridirektøren er uten ethvert ansvar for underskriftene og deres gjengivelse.

Prof. Lutz's konsulent virksomhet.

Det har vært anket over prof. Lutz's konsulemtvirksomhet. I sin krasseste form fremtrer disse anker gjennen redaktør Domaas' innlegg og bilag til disse. I DI, bil. 3 d, side 5 sier ing. Worm-Petersen: tøen dobbelt stilling, som prof. Lutz inntar . . ved som professoraktige (omredigert* som betalt konsil' disse ... til økonom ham seiv.» Kommisjonen ski det ikke alene er fullt ut anerkjent] ved vårt universij landske universitet ler, at professorer h til å påta sig hven lenter, sakkyndige i et så anerkjent forh< her behøver å opi det. Blandt de discipli undervises på Høi neppe noen som har r?n så rivende utvikl 20 år som oljemiaski nettop i de siste 2- at disse maskiner ha i utstede, feil ) attester og ent å benytte isk fordel for 11 bemerke, at tolerert, men forhold såvel et sowi uten hr og høisko i3ur anledning i som konsuler hvori der i skolen er det < gjennemgått Ing i de siste iene. Det er -3 decennier, ir fått sin betydnimg blandt kraftmaskinene og det er ingen grunn til, å tro, at denne utvikling nu er avslut tet. For professoren i dette fag har elet og er det derfor ikke alene til lått og ønskelig, men også påkre vet, at han ved forbindelse med det praktiske liv får anledning til å følge utviklingens gang. Det samme gjelder hans gjer ning som laboratorieleder forså vidt laboratoriet inngår som un dervisningsmi ddel. Nu er det imidlertid så, at oljemiaskinlaboratoriet også skal tjene vår industri og da først og fremst vår motorindustri som forsøksinstitutt.

Da det, for at laboratoriet skal kunne tjene det te formål, trenges diskresjon hos laboratoriete folk, vil dette også begrense lederens bandlefrihet som konsulent — et spørsmål, som aldeles ikke er særegent for vårt oljemaskinlaboratorium, men også ved andre lands institusjo ner av den art er under disku sjon. Ennu sterkere må denne hand lefrihet for professor Lutz som la boratoriets leder antas å ha vært innskrenket i den tid han som medlem av Fiskefartøikomiteen foretak forsøk og utstedte prøve attester. v De for prøven utferdigede «al mindelige bestemmelser» innehol der ingen forskrifter om eller i hvilken utstrekning forsøksjede ren privat kunde overta lønnet arbeide for de verksteder, for hvis regning prøven fant sted eller vedkommende de maskiner, som blev innsendt til prøvning. Det er heller ikke oplyst, at der av Høiskolen eller vedkommende departement er utferdiget noen instruks i så henseende. Det sy nes imidlertid selvsagt, at overta gelse av sådant arbeide lett vil kunne skape mistro og svekke til liten til forsøikslderen og dermed til prøveattestens objektivitet. Særlig gjelder dette, hvis forsøks lederen i noen henseende har pri vate interesser vedkommende en spesiell motor eller et enkelt verk sted på den tid, da prøven utfø res. . Det er på det rene, at profes sor Lutz allerede i 1926 hadde mottatt et opdrag fra Thunes mek. Verksted oni erhvervelse av licens på den av Deutsche Werke i Kiel forarbeidede kompressor lose dieselmotor for mindre far tøier og da særlig fiskerbåter. Dette arbeide fortsatte Lutz gjen nem flere år og sålédes også i den tid motoren var til prøve ved Høiskolens laboratorium, (13. fe bruar til 1. mars 1928). Det sees også av et i L II, s. 50 citert brev til professor Lutz fra daværende direktør for Thunes mek. Verk sted, Marstrand Jørgensen, av 3. mars 1928 (L II bilag 64), at for. utsetningen for Lutz's arbeide for verkstedet var, at han skulde knyttes nærmere til dette, hvis saken (Thunes overagelse av li cens på D-W-maskinen) gikk lor den. Nu kan det sies og er også anført fra professor Lutz's side, at den omstendighet, at Lutz skulde vareta Thunes interesser ved licenserhvervelse, burde med føre, at prøven blev ledet av ham på en grundig og samvittighets full måte. Men på den annen side synes det klart, at Lutz av hen syn til sin konsulentstilling ved verkstedet hadde en fremtreden de personlig interesse i, at prø ven viste så gode resultater som mulig. Det er i denne forbindel se spesielt frenihevet, av redak tør Domaas, at grunnen ti!, at forsøksingeniørens underskrift på prøveattesten for D-W-maskinen blev sløifet, var en uoverensstem m.els mellem Lutz og forsøksinge niør Stokke om maskinens almin delige egenskaper (prøveattestens avsnitt IV). Det er fra profes sor Lutz's side innvendt herimot, at laboratoriet samtidig hadde til prøve en annen norsk maskin, «Wickmann-maskinen», for hvis vedkommende prøven blev avslut tet først, og at det derfor var for denne maskin forsøksingeniørens parafering først blev sløifet, idet man fant det tilstrekkelig, at de to professorer, forsøkslederen og Fiskefartøikomiteens formann, underskrev attesten. Kommisjo nen har ikke funnet det nødvendig å ta stanpunkt til dette spesielle spørsmål. Prøvningen av disse to maskiner foregikk omtrent samtidig, og det kan derfor van skelig trekkes noen bestemt slut ning fra tiden for prøveattestenes utstedelse. Men utvilsomt er det iallfall, at det, at professor Lutz i den tid, da laboratoriet var be skjeftiget med motorprøver for Fiskefartøikomiteen og utstedelse av prøveattester for motorer, hadde påtatt sig et privat avløn net opdrag vedkommende en en kelt motor, som tenktes innført på det norske marked, i en meget vesentlig grad har gitt årsak til mistanken mot ham for manglen de objektivitet ved utstedelse av prøveattestene. Kommisjonen er av den opfat ning, at det var uriktig av profes sor Lutz av hensyn til hans stil ling som forsøksleder og medlem av Fiskefartøikomiteen å overta det omhandlede konsulentarbeicle, hvorved han blev stående i for bindtlighetsførhold til et enkelt verksted. Kommisjonen vil dog her fremheve, at der ikke forelå noen instruks, som laboratoriets leder hadde å rette sig efter. De antydninger, som delvis er fremkommet om, at professor Lutz foruten å være konsulent for Thunes mek. Verksted også skulde ha mottatt økonomiske fordeler fra et utenlandsk verk sted, nemlig Deutsche Werke i Kiel, har derimot ikke funnet støtte i de oplysninger, som fore ligger for kommisjonen og må i det hele ansees helt frafalt. Man henviser til, at ingeniør Worm Petersen i sitt vidneprov har er kjent (s. 109—110), at han ikke kjente motivene for hr. handlemåte, at han ikke kjente til om professoren hadde forbin delse med Deutsche Werke oller andre verker, og endelig, at han ikke kjente til, om Lutz hadde mottatt økonomisk vederlag fra noen med undtagelse av, at han av direktør Lysaker hadde hørt, at han skulde fått et honorar av Thunes mek. verksted. Under vidneavhørelsen av Worm Petersen erklærte re daktør Domaas likeledes (s. 115), at han ikke har ment at profes sor Lutz skulde ha mottatt ille gale inntekter. Dette har Domaas gjentatt i D II s. 43, hvor han uttaler: «Ingen har påstått at professor Lutz hadde illegale inn tekter fra utlandet på sin kon sulentvirksomhet.» Kommisjonen finner således å kunne fastslå, at det ikke er konstatert noe uhederlig forhold fra professor Lutz's side. Angående størrelsen av det honorar, som Lutz fikk utbetalt for sitt konsulentarbeide for Thunes mek. verksted, i alt 2430 kroner, har kommisjonen intet å bemerke. Som konsulent for Trondhjems mek. verksted (se direktør Holm sens vidneprov vedkommende en annen tysk maskin) har hr. Lutz ennu ingen ' godgjørelse mottatt og da der ingen dissens forelig ger om denne sak, har kommisjo nen ikke funnet det nødvendig å inngå nærmere herpå. (

---

Leder fra samme utgave som overstående artikkel.

Høiskolesaken.

I dagens nummer gjengir vi kommisjonsinnstillingen i Hoiskole-saken. Konklusjonen taler for sig selv. Det er oss en glede à fastslå, at kommisjonen efter inngäende undersokelser i alt vesentlig har gitt «N. H. og S. T.» rett og at ingeniør Stokke har fått full opreisning.

Det var en forutsetning for kommisjonsbehandlingen, at begge parter skulde bøie sig for kommisjonens kjennelse. De reiste spørsmål har således funnet sin endelige avgjørelse ved den foreliggende innstilling. Det må også ansees givet at Høiskolen og departementet efterkommer kommisjenens anvisning pả at ingeniør Ivar Stokke ansettes fast som laboratorieingeniør og at innstillngen forøvrig får praktiske følger.

Da professor Heggstad i egensSkap av skolens rektor i sin tid foreslo kommisjonsbehandling var det for à spare Høiskolen for unødig sensasjon. Ut fra det samme hensyn fikk forslaget tilslutning såvel fra redaktør Domaas som professor Lutz. Overensstemmende med denre synsmåte som vi ennu deler, vil ‹N. H. og S. T.» for nårværende innskrenke sig til å referere kommissjonsinnstillingen. Kun hvis der fra annen side skulde bli gjort brudd på den felles forutsetning, eller innstillingen ikke skulde få de praktiske følger som den bør få, vil vi anse oss nodt til å ta denne beslutning under fornyet overveielse.

Hvad saken forovrig angàr sả er der fremskaffet et meget stort materiale til belysning av forskjellige forhold ved Høiskolen og ved oljemaskinlaboratoriet. Dette materiale vil naturligvis bli gransket. Det bor efter vår mening således som også papekt av kommisjonen fore til visse praktiske forholdsregler som kan bli av betydning for fremme av Den Tekniske Hoiskoles formäl i fremtiden. Under overveielsen av hvilke foranstaltninger der bor treffes vil departementet ved siden av Høiskolens styre ha utmerkede radgivere i de to kommisjonsmedlemmer.

Om der i en enkelt gren ved en sả stor institusion som Den Tekniske Hoiskole forekommer ting som med rette kan kritiseres, betyr selvsagt ikke noe avgjorende for bedommelsen av den hele institusion. Det bor ikke og vil ikke fả folger for institusjonen fremtidig när bare manglene blir rettet, saledes at lignende forhold kan bli forebygget i fremtiden.

En teknisk læreanstalt stär i et noe annet forhold til det praktiske næringsliv enn et universitet. Den Tekniske Hoiskole kan sardeles virksomt bidra til à gjore videnskapens resultater tilgjengelige og fa dem anvendt i næringslivet samtidig som skolen kan hente impulser fra det praktiske liv. Vi benytter anledningen til à si, at vi pa ingen mäte underkjenner hvad der allerede er utrettet pả dette omrade ved Høiskolen i Trondheim, men vi er heller ikke i tvil om at der kan utrettes meget mere. For à tilgodese samarbeidet mellem Høiskolen og industrien kreves efter vär mening blandt annet at bevilgningene ikke blir for knappe og at man garderer Høiskolens anseelse for streng upartiskhet best mulig, spesielt hvor det gjelder forsok o. l. Den gjensidige tillit mellem industrien og Høiskolen er avgjorende for at den rette vekselvirkning kan komme istand.

---

På trykk i: Norges Handels og Sjøfartstidende, Torsdag 9. Mars 1933

Høiskolesaken.

Undersøkelseskommisjonens innstilling.

"N. H. og S.T."s kritikk godkjent i alt vesentlig på alle punkter.

«N. H. og S. T.» gjengav igår konklusjonen og endel av begrunnelsen i Høiskolesaken. Resten av begrunnelsen hitsettes nedenfor. Alle uthevelser er gjort av redaksjonen.

Professor Lutz’s råd givende virksomhet.

Hvad hr. Lutz s virksomhet av mer rådgivende art angår har der vært fremtrukket spesielt to tilfeller. I det ene har en fisker til skrevet hr. Lutz med spørsmål om anskaffelse av motor. Lutz har anført, at spørsmålet gikk ut på, hvilken kompressorløs diesel motor han vilde anbefale og det er intet bevis ført for denne anførsels uriktighet. Lutz svarte med anbefaling av Ellwe-motoren, (D I, bil. 9) og underrettet samtidig agenten. Det foreligger ingensomhelst grunn til å anta, at Lutz hadde noensomhelst personlig fordel av å anbefale denne motor og hans underretning til agenten må nærnest ansees som utslag av tjenstevillighet. Heller ikke kan det antas å være noe å si på, at Lutz som svar på et spørsmål av oven nevnte art anbefaler en motor som han ved prøve har funnet god, når han derigjennem ikke gir uttrykk for andre fabrikaters mindreverdighet.

Men dette synes han heller ikke å ha gjort i den foreliggende anledning. I det annet tilfelle har han på forespørsel fra telegrafinspektøren i Bodø uttalt sig om en del motorer i den av inspektøren anførte rekkefølge. Kommisjonen skal i denne an ledning bemerke, at den finner det ganske naturlig, at offentlige tjenestemenn henvender sig til professoren i oljemaskiner om råd i en sådan anledning og og så, at professoren gir sitt råd i den utstrekning han kan. Som leder av oljemaskinlaboratoriet og ennå mer som attest* utsteder må han dog til en viss grad være bunden og kan ikke uten vedkommende verksteds konsens gi ufordelaktige oplysninger.

Enhver motor, som enhver maskin, er hos fabrikken stadig gjenstand før , forandringer og forbedringer, og en prøve ved laboratoriet med dårlig resultat kan direkte bevirke de konstaterte mangler eller feil rettet. La boratorielederen kan derfor ikke uten videre meddele prøveresul tatene. Han må i all fall sikre sig, at disse er riktige for de i handelen værende modeller. Denne hovediregel som her er stillet op, kan synes streng men kommisjonen kan ikke innse, at den er strengere enn nødvendig for at motorindustrien skal ha forønskelig sikkerhet for å kunne benytte laboratoriet.

Man henviser spesielt til, at prof. Arentz i sitt vidneprov helt bekrefter den honfidentielle natur, som erfaringer under prøvene og prøveresultatene har. I sitt svar til telegrafinspek tøren har prof. Lutz gått uten for de grenser denne regel setter. Å behandle hr. Lutz’s svar brev i alle detaljer vil her føre for langt. Hans tro på dieselmotoren som den absolutt overlegne kommer frem, og benyttelsen av ordet «driftsfarlig» i forbindelse med Bolindermotoren, som betegnes som førsteklasses, er gar.ske uforståelig. Kommisjonen må imidlertid opholde sig ved hans omtale av «Grei»-motoren. Et eksemplar av denne motor blev i sin tid av fabrikanten A. Gulowsen A/S forært Høiskolen som undervis ningsmateriell. Som sådan var den selvfølgelig av stor verdi for Høiskolen. Den kunde ikke alene tjene som demonstrasjonsobjekt, men studentene kunde få anled ning til praktiske øvelser, viden skapelige undersøkelser og prø ver. Til dette formål er det jo uten betydning om der ved det eksemplar som foreligger, kleber en mindre mangel, som i praksis ute i livet setter den i 2nen klasse. At Gulowsen ikke vilde ha for ært Høiskolen denne «Grei»-mo tor, hvis han hadde kunnet ten ke sig, at den skulde bli under kastet prøver uten hans kontroll eller medvirkning og uten at han hadde anledning til gjennorn «for prøve» å bringe den op i tip-top stand og at disse prøveresultater skulde bli meddelt utenforstående V sammenligning med andre moto rer, er helt hevet over tvil. Det må likesåvel være på det rene, at emhver motorfabrikk måtte ha anledning til å beklage sig, hvis prøveresultater for motorer av deres fabrikata, som måtte være kornmet i Høiskolens besiddelse uten deres vidende, på ©n eller annen måte blev offentliggjort eller meddelt motoirkjøpere til skade for fabrikken. Når prof. Lutz hevder den nai ve opfatning, at han har adgang til å foreta hvad som helst med motorer tilhørende Høiskolen og publisere prøveresultater for dis se, kan ban ikke høres hermed. I ovennevnte brev til telegraf inspektøren i Bodø er det visst nok fra Lutz’s side tatt det for neliold, at han ikke kjenner Gulowsens nye motor «Nygrei», men hele uttalelsen går dog i Gulowsens disfavør, så meget mer som det er fremhevet, at han reklamerer med uriktige for brukstall. Hr. Lutz’s uttalelse i samme brev om Stabil-motoren virker vel også frarådende tiltross for, at han uten å ha prøvet den sier. at den skal være ganske god. Man gen bedrift har fra liten begyn nelse nettop ved godt arbeide ar beidet sig frem og det er lite for ståelsesfullt uten nærmere be grunnelse enn, at fabrikken er liten, å si, at den byr mindre ga rantien. I denne forbindelse finner kommisjonen å burde nevne, at prof. Lutz i sin korrespondanse med Thunes mek. Verksted er fremkommet med endel ned.set tende uttalelser såvel om vår mo torindustri som om enkelte moto rer. Da korrespondansen er kon fidentiel og henger sammen mec Lutz’s konsulentstilling, finner ikke kommisjonen å kunne inngå nærmere herpå. Når kommisjonen altså har den opfatning, at Lutz seiv ikke i råd til statsinstitusjoner i sin egenskap av laboratorieleder bur de ha gått så langt som i sitt svarbrev til telegrafinspektøren i Eodø, finner den dog å måtte til føie, at det hverken ©r påstått eller på noen måte fremkommet ting, som kan berettige til noen mistanke om, at hr. Lutz skulde ha noen personlig fordel ved å gi sådanne uttalelser. Prof. Lutz’s forhold til den norske motorindustri. Allerede i det foregående er prof. Lutz’s forhold til den nor ske motorindustri berørt. De hovedanker, som på dette område er reist mot ham, er dels, at professoren optrer til fordel for utenlandske interesser (D I og D II, D I bil. 5 m. fl.) og dels, at han motarbeider og taler ned settemde om norsk industri. Gjennom det hele går prof. Lutz’s forhold til spørsmålet glø dehodemotor kontra dieselmotor. En stor del av prosedyren har be skjeftiget sig med disse to hoved ;yper for moderne råoljemotorer og med deres fortrin og mangler. Kommisjonen er av den opfat ning, at avgjørelsen av dette spørsmål ingen verdi har i denne sak. Dertil kommer, at det nep pe vil være mulig for seiv den mest sakkyndige å danne sig no en formening om hvilken av dis se typer vil bli den seirende i fremtiden. Den nuværende mo torindustri er vokset frem i løpet av de siste 3 decennier og det er intet som tyder på, at den er nådd frem til noe endelig avslut fcende stadium. Det må tvert om antas, at motorindustrien ennu har en lang og rik utvikling foran sig. Av alle publikasjonen fra pro fessor Lutz fremgår det med ty delighet, at han hylder den opfat ning, at dieselmotortypen vil bli den seirende over glødéhodemo tortypen. Og han fremhever til dels også, at enkelte typer av die selmotoren allerede er utviklet til eil bedre, mere økonomisk og mere driftssikker motor enn gfødehode motorene. Kommisjonen henvi ser her til hans foredrag i Bergen 25. juni i.928, «Teknisk Ukeblad» nr. 26 og 27, til brosjyren «Eiske motorer» (D I, bil. 8 og bil. lb ti. skrivelse fra Domaas av 12. aug. 1932) og videre til diverse andre anførsler fra prof. Lutz i hans redegjørelser. Det har ikke vært kommisjo nen mulig å komme til noen an nen opfatning enn, at det har vært hr. Lutz’s usvikelige tro på dieselmotoren som den seirende, som har vært drivfjæren for ham tri å fremholde denne motortype. Det er intetsomhelst som tyder på, at han har arbeidet for uten landske interesser og kommisjo nens mening er derfor den, at hr. Lutz helt ut fra sin personlige op fatning av dieselmotorens fortrin har fremboldt denne som den be ste. Kommisjonen finneir det ikke nødvendig å drøfte, kvorvidt og i hvilken grad kr. Lutz besidder grunnlag til å danne sig denne opfatning. Anken mot prof. Lutz for å ville favorisere utenlandsk indu stri på norsk industris bekost ning meneir kommisjonen således ikke er kerettiget. Sett i lys kerav vil det for ståes, at kommisjonen kar den øpfatning, at prof. Lutz’s ofte nedisettende uttalelser om norsk motorindustri og dens fabrikata ikke fra kans side kar noen tilsik tet nedbrytende eller undergra vende karakter. Men det må medgis, at den form kr. Lutz gir sine uttalelser ofte virker støten rket til, istet tilde og dotte kan ha medvi at motorindustrien har m: liten til ham. Det foreligger fra P Lutz adskdllige uttalelse draget i Bergen, brosjy skerimotorer», som er et; i Trondheim, ovenciterte telegrafinspektøren m. om de enn ikike kan sie; noe tilsiktet ødeleggeod ofessor r (fore •en «Fi oredrag brev t :1.) som å være angrep på norsk motorindustri, meget lett av denne kan opfattes som et sådant. Specielt kan kr. Lutz’s stadige fremholden av dieselty pens overlegenhet lett forståes som et angrep på den norske in dustri, som ikke seiv fremstiller denne type. Hr. Lutz fremiholder, at han ønsker å hjelpe den norske indu stri og det er mange ting, som ty der på, at dette virkelig også er hans ønske og at han med sine uttalelser tilsikter å få den nor ske industri stimulert til å opta fabrikasjonen av den motortype, dieselmotoren, som han forfektér vil seire i kampen med glødehode motoren. Seiv om hr. Lutz’s form ofte må beklages, har kommisjonen såledés ikke kuranet forstå, at det til grunn for den ligger motiver, som' kan kritiseres. prof. Lutz ofte er kommet til å stå på den motorkjøpendes side. Således under hans arbeide for fiskerne med normalkontrakter for kjøp av motorer, et arbeide som ikke kan ansees å være uten betydning. Videre i hans arbei de i Fiskefartøikomiteen. Også som sakkyndig i rettssa ker har hr. Lutz vært anvemdt og under denne saks behandling har det vært fremhevet (vidnet Mel bach), at han to ganger har op trådt som sådam i prosessor mot Gulowsen, altså som sakkyndig for Gulowsems motparter. At Lutz lar sig anvende som sakkyn dig kan det ikke være noesom helst å si på. Det avgjørende vilde isåfall være hans uttalelsers eller vidneprovs innhold, men her over har der ikke vært anket. Under behandlingen av spørs målet om hr. Lutz’s forhold til motorindustrien er det også frem komrnet beklagelser over, at han arbeider for å skaffe den nye konkurrentar ved å søke å få an dre verksteder til å opta fabrika sjonen av dieselmotorer i konkur ranse med motoriradustriens glø dehodemotorer. Disse besværin ger grupperer sig om to spesielle tilfeller. Fra før av har våre mekani ske verksteder og skibsverfter fremstiliet dampmaskiner. TJ-tvik lingen har ført med sig ønskelig heten av, at disse verksteder nu også kan fremstille motorer. Som motorer for større skiber er der kun tale om dieselmotorer; fabri kasjonen av disse er ikke fri, men omgjerdet av patenter. Da de ikke har vært fremstiliet her i landet, foreligger heller ikke pa tenter erhvervet fra norsk indu stris side og man er derfor hen vist til å søke lisens for Norge fra utenlandske p atentinnehavere {jfr. Akers mek. Verksteds byg ning av dieselmotorer). Trondihjems mek. Verksted har hatt under overveielse å opta fabrikasjonen av sådanne diesel motorer, men har da ønsket å er holde licenser til også å fremstil le mindre motorer av samme type. Verkstedet har som nevnt i denne anledning konsulert hr. Lutz om en spesiell dieselmotor og han har histått verkstedet under dets ennu uavsluttede ar beide med opnåelsen av licens til fremstilling av denne motor. Heller ikike kan den norske mo torindustri beklage sig over, at et norsk verksted ønsker licens på en motor, som den ikke seiv øn sker å fremstille. Thuines mek. Yerksted (først Kamar mek. Verksted, som stod i forbindelse med Tbune) optok av grunner, som det ikke her er nød vendig å referere, tanken om å oprette et motorverksted. Da Thune har overlatt kommisjonen alle dokumenter i denne anled ning helt konfidentielt, er den av skåret fra å referere annet enn nøkne fakta og kun sådanne, som direkte berører Lutz’s forhold til D-W-motoren og Thune. Thune hadde allerede i 1925 optatt tanken om fabrikasjon av motorer. Det foreligger således korrespondanse mellem Thune og utenlandske forbindelser i desem ber 1925 og i denne er kompres soirløse dieselmotorer nevnt. Den 17. febr. 1926 tilskriven hr. Lutz første g'ang direktør Marstrand-Jørgensen (Ham ar). men det fremgår av brevet, at det er foranlediget ved mundtlig konferanse. Lutz taler ganske vist i brev til Thune av 28. mai 1929 om sitt «initiativ i dieselmo torsaken», men av brev fra M-J til Lutz av 18. mai 1926, hvor Lutz anmodes om å undersøke hvordan det vil stille sig med eventuell licenserhvervelse og med priser og av Lutz’s svar her på av 21. mai 1926 fremgår det med tydelighet, at det er Thune som er opdragsgiveren. I de følgende måneder pågår så korrespondansen mellem Lutz og Deutsche Werke (Deweka) og mellem Lutz og Thune. Under 10. juli 1926 anbefaler Lutz Thune, at motoren også må prø ves i båt. Man enes om, at prø vene skal foregå for Dewekas reg ning og under 19. januar 1927 bekrefter Deweka, at en licens kontrakt først skal opnå gyldig het «Wenn durch Zertifikierung des von uns gelieferten 22 P. S. kompressorlosen Bootsdieselmo tors und gegebenenfalls eine praktiscbe Erprobung in einer Fischenfahrzeug der Næhweis erbracht ist, dass der Motor flir die norwegische Fiseherei geeig net ist.» Vi finner å burde fremheve dette for derigjennem å vise, at der forut for prøvene på oljema sldnlaboratoriet forelå full enig het mellem Thune, Deweka og Lutz om disse prøvers utførelse og om hensiktene dermed. Om selve prøven og attestens utstedelse kommer kommisjonen nedenfoir tilbake. Her fremhever den kun, at det sterkt er fremtre dende, at prof. Lutz anser D-W motoren som overlegen. Han hen viser såvel til ingeniør Stokkes erklæring som til prøveattesten og spesielt dens konklusjon (11. aug. 1928), men under 24. sept. 1928 gjør han det forbehold, at fabrikasjonen ikke må optas før båtprøve er utført. Thune hen legger derefter saken. • Seiv om dr. Lutz ikke har tur det se noe endelig bevis for D-W motorens godhet i certifikerings prøven, så vilde dog en båtprøve ikke kunnet gi kontrollresultater for laiboratorieprøvenes riktighet, De to prøver må ansees som side ordnede. Dette kommer kommi sjonen tilbake til under behand 1 ingen av utstedelsen av D-W-mo torens prøveattest. , Når hr. Lutz i dette tilfelle har vært betegnet som mellem mann, så har det kun vært i med hold av det opdrag han fikk fra Thune og således som Thunes mann. Heller ikke kan den norske motorindusrti beklage sig over, at et annet norsk verksted optar tanken om motorfabrikasjon. Prøveattestene* Kommisjonen kommer så til hovedanken mot prof. Lutz: På standen om, at han har utstedt prøveattester som er i strid med resultatene av de foretagne prø ver, eller — som redaktør Domaas former påstanden (D I s. 11), «at det omredigerte avsnitt IV er vesentlig gunstigere for Deutsche Werkes motor enn labo ratorieingeniørens rapport.» Både for å klarlegge denne sak i hele sin bredde og fordi man derun de,r også kommer inn på hr. Lutz’s forhold til ingeniør Stokke må kommisjonen her ta med mo torens hele behandling innen la boratoriet. I benhold til bestemmelsernes punkt 6 er der adgang til en kort varig forprøve for på forhånd å undersøke om maskinen er i or den. Kommisjonen legger her ingen vekt på ordet kortvarig. Det vik tigste er, at det må konstateres, at maskinen er i orden. Bestem melsen fastslår, at opdragsgive ren har adgang til åfå rottet mangler, som viser sig ved for prøven. Det er ’ efter punktets ordlyd adgang for laboratoriet til å meddele resultatene av forprø ven cg det er derfor også ganske likegyldig om opdragsgiveren av egen drift eller efter opfordring fra laboratoriet sender reservede ler eller erstatningsdeler. At opdragsgiveren har krav på, at avløpsanordmingen for ekshaustgasséme er iorden, så der ikke i disse kan opstå mottrykk, som nedsetter motorens virkelige effekt, må være ganske klart. Om denne avløpsledning ikke hadde vært iorden eller ikke hadde vært den samme ved prøvningen av andre motorer hadde intet nied Torsdag 9. mars 1933 prøven av D-W-motoren å gløre. Det var ikke en sammenligning som skulde finne sted, men det var D-W-motorens egen ydeevne og forhold forøvrig som skulde uraderkastes prøve. Det skulde således heller ikke være noe å si på, at man under forprøven søkte å finne den for den anvendte brenselsolje best passende brennstoffventil. Det er bare så forbaiusende, at der efter en lengere prosedyre om dette tema av prof. Lutz som bi lag 93 tilslutt fremlegges et brev fra Deweka av 26. nov. 1932, hvor det erklæres, at alle de under for seskene anvendte ventiler var like. Det er på det rene, at både for prøver og undersøkelse skulde foregå efter de almindelige be stemmelser. Men ved prøvningen av D-W-motoren blev dog prøvene foretatt på grunnlag av avtalen herom mellem Thune, Lutz og Deweka. Efter at forprøven var avslut tet tok den endelige undersøkelse sin begynnelse 13. febr. 1928 og avsluttedes 1. mars 1928. Det fremgår av almindelige bestem melsers p. 5 (L I, bil. 22), at un dersøkelsene består i en rekke korte prøver, hvorunder alt ved rørende motorens gang, forbruk, ydeevne m. v. observeres og spe sielt også forholdene under tom gang underkastes undersøkelse, og av en utholdenhetsprøve på minst 8 timer. Endelig foretas regulerimgsprøver. Da en motor før den bar op nådd likevektstilstand må ha en bestemt temperatur følger det herav, at den fra kold tilstand må gå en stund før den er kom met op i denne temperatur. Det er enighet om, at det, når den ved starten er kold, medgår minst en halv time hertil. Prøvene foretas av forsøksinge niøren sammen med en mann til. For hvert forsøk noterer den ene resultatene på et ferdig hekto grafert skjema, kallet hovedblad, som han med klemmer har festet til en plate. Den annen har like iedes et ferdig skjema, såkalt bi blad, liggende på et bord « den av, hvor han kan notere sine observasjoner. Inklusive analyse av avløpsgasser, notering av tid måling av forbrukt brensel- og smøreolje, om-dreiningstall, yde evne osv. osv. skal der ved hvert forsøk gjøres 20—30 forskjellige observasjoner foruten at det skal kontrolleres, at alt er iorden, intet gått varmt etc. etc. Det er forståelig, at det efter at en sådan prøve har tatt sin be gynnelse kan opdages feil, at det er glemt noe ved prøvens begyn nelse, feil innregulering, eller i det hele tatt noe, som ikke kan legges motoren seiv tillast. Iså fall må selvfølgelig prøven avbry tes. Likeledes kan det efter en prøves avslutning opstå tvil om alt har vært riktig, hvilket kan lede til en enkelt prøves kassering. En prøve kan derimot ikke av brytes eller kasseres, fordi resul tatene på grunn av motoren seiv ikke er tilfredsstillende. Det er forsøksingeniøren, som her helt og holdent har avgjørel sen av om en prøve skal avbrytes eller kasseres. Det fremgår av prøveattesten for D-W-motoren, at det er utført 14 (2 prøver nr. 6 og 10 er iden tiske) kortvarige forsøk (dok. 70 blad 3 A—B), en utholdenhets prøve på 8 timer (blad 4 A), en tomgangsprøve på 5 timer (blad 4 B) samt 8 reguleringsprøver (blad 5). Foruten disse prøver er det også utført en rekke prø ver, som av forsøksingeniøren av en eller annen grunn er avbrutt eller kassert. De i prøveattesten på dennes cvennevnte blader opførte prøve resultater og observasjoner er op ført av forsøksingeniøren. Hvert blad er påskrevet «riktigheten be vidnes» og datert og undertegnet av forsøksingeniør Ivar Stokke. Alle tall på disse blader er dels observasjoner oprindelig under prøvene anført på de nevnte ho ved- og biblad og direkte overført fra disse eller dels beregnet på grunnlag av disse. Da de fleste biblad under den ne saks behandling er blitt borte pd Høiskolen, har ikke riktigheten av alt kunnet kontrolleres. Men der foreligger ingen påstand om etter grunn til å tro, at ikke inge niør Stokkes bevidnede anførs ler er riktige. Både i de skriftlige erklærin ger som fra ingeniør Stokke er fremlagt (D I bil. 3 a, 3 b, 3 c — D II bil. 32, 34 (nederst s 2), D III bill. 43) og i sitt vidneprov har Stokke anført endel, som sy nes å virke avsvekkende for de av liam seiv anførte prøveresultaters sanne uttrykk for D-W-motorens prestasjoner. I vidneprovet 3. des. 1932 s. 3 og 4 gir han ut trykk for å ha kassert forsøk, fordi resultatet ikke var godt nok. Også i sitt første vidneprov s. 5 sier han, at han stanset maskinen, når han ikke fikk gode prøver. På s. 7 prover han, at han endog un der 8 timersprøven, tiltross for at det ikke er tillatt, har grepet inn ved å slå på regulatoren. Årsaken til at Stokke ved disse anledninger grep inn angir han å være, at motoren ikke gav gode resultater, at den røk og sotet og at han ikke turde komme til Lutz med dårlige resultater, som ikke vilde bli godtatt av ham. Stokke har dog under vidneav hørelse bekreftet riktigheten av hvad han har anført og med sin underskrift bekreftet som riktig. Det er umulig å legge hr. Lutz noe tillast i denne anledning, og hr. Domaas har heller ikke i sitt resume (D I s. 11) medtatt mer enn DW-attestens avsnitt IV. Når kommisjonen har medtatt dette i såpas bred form, er det for samtidig å belyse forsøksingeniø rens arbeide med disse undersø kelser, som jo ikke alene skal gi de prøveresultater og observasjo ner, som anføres i attestens avsnitt I—III, men som samtidig skal gi grunnlaget for den mer alminde lige og i ord formede bedømmelse av motoren i attestens avsnitt TV. Før kommisjonen går over til denne del, må først nevnes, at in geniør Stokke den 28. jan. 1928 utferdiget oller underskrev (det er ikke enighet om hvem som var koncipant) en erklæring om «Er faringer med DW-maskinen» (L I dok. 28). Denne erklæring, som altså var skrevet efter den aller vesentligste del av forprøvene, men før den endelige undersøkelse inneholder bl. a., at motoren «er absolut driftsikker». Erklæringen blev skrevet eller underskrevet efter hr. Lutz s an modning eller forlangende og dens innhold passet for hr. Lutz som støtte for sin egen uttalelse til Thune (se ovf.). Men ingeniør Stokke har under denne sak og så avsvekket erklæringens inn hold vesentlig, idet han anfører (se spesielt hans første vidneprov s. 5), at det anførte om driftsik kerheten kun medfører riktighet under motorens gang i 1 time. Han underskrev erklæringen for å gjøre prof. Lutz en tjeneste, men under store betenkeligheter og han gjorde hr. Lutz uttrykkelig opmerksom herpå (s. 4). Det ligger helt i dagen, at for søksingeniøren, som personlig har ledet og utført alle undersøkelser, også har det heste grunnlag foi utformning av attestens avsnitt IV. Derfor er det også ham som leverer utkastet til delte avsnitt. Så ble v der også for DW-attestens vedkommende forholdt. (Fortsatt fra 6. side.) I dette utkast sammenfattes i kort form en på grunnlag av prø veresultatene almindelig dom om motoren og dens enkelte funksjo ner. Netlop fordi valget av uttrykk her er av stor betydning er det helt naturlig, at dette muntlig disku teres og at forsøksingeniøren, som dog skulde ha det mest inngående kjennskap til motoren, er med i denne. Det er også naturlig, al han venter å få og får anledning til muntlig å forklare de av ham i hans utkast anvendte uttrykk. Dete utkast er kommet bori og det har tross gjentagne undersø kelser ikke vært mulig å finne dei. I sine mange uttalelser (bl. a. D I bil. 3a, D II bil. 32 og 34, D III bil. 43) og også i sine vidne prov har ingeniør Stokke gitt ut trykk for den opfatning av DW motoren, som han gjennem sin behandling av den og mange for søk med den hadde dannet sig. Hans uttalelser kan sammenfattes i, at han ikke anså den drifts sikker og at hans begrunnelse her for var, at den viste uren forbren ning og dermed sotdannelse efter kort driftstid, 1—2—3—4 timer, at sotdannelsen dels var forårsaket av efterdrypning og endelig, at den hadde liten evne til overbe lastning. Ut fra denne opfatning mener han, at hans utkast til avsnitt IV var formet og han anfører, at han også muntlig har gjort Lutz op merksom på motorens mangler. Av vidneprovene uttaler meka nikker Næss sig sterkt til fordel for motoren, likeså mekaniker Rønning, hvorimot maskin teknikker Lunds prov går i motsatt retning. Han bekrefter, at den av og til røk stykt, at den hadde enkelte øieblikker, hvor omdreiningstallet kunde dabbe ned, fordi den var meget ømfindt lig for luft i vindkjelen osv. Av de øvrige vidner har Geel muyden ikke hatt noen anledning til å betvile DW-motorens drifts sikkerhet, men han har kun til feldigvis vært med å kjøre maski nen. Breder har fremholdt en gunstig mening om driftssikker heten, men han var ikke med un der certificeringsprøvene. De sistnevnte to vidner erindrer ikke å ha hørt noe ugunstig om DW-motoren fra Stokkes side. Det synes som det må legges ve sentlig vekt på mekanikker Lunds prov. For ham leste Stokk op sitt utkast til avsnitt IV, for at han skulde høre om det var noe a endre i formen. Han husker, at han nevnte sotningen og visstnok noe om en fasthrennt stempelfjær og noe om rivning i cylinderen. Videre hørte han diskusjonen mellem Lutz og Stokke og deltok i diskusjonen om sotningsspørs målet og årsaken hertil. Stokke fremholdt for ham, at maskinen ikke var all right og at den ikke egnet sig for en fiskerbåt. Lund bekrefler også Stokkes utsagn om, at han ikke var tilstede ved her rene Lutz’s og Arenfs endelige ut formning av avsnitt IV, idet han erindrer, at Stokke kom ut fra Lutz’s kontor og sa, at nevnte her rer holdt på å omredigere hans ut kast. En ting som gjør, at Lunds prov må tillegges vesentlig vekt, er og så den ting, at han og Stokke had de kontor sammen og at han for uten seiv delvis å delta i prøve kjøringen av maskinen til stadig het var sammen med Stokke. Ingeniør Stokke påstår, at mo torens øverste stempelfjær efter prøvene viste sig å være fast brennt. Prof. Lutz innrømmer, at den gikk trått (L II s. 84 og L III s. 28 og 29). Herigjennem forelig ger der erkjennelse fra Lutz’s si de både for, at der fra Stokkes si de forelå et utkast til avsnitt IV og for at Lutz har rettet det over ensstemmende med sin opfatning. Kommisjonen antar derfor, at man må gå ut fra, at Stokkes op fatning av maskinen var uårlige re enn prøveattestens avsnitt IV gir uttrykk for og at det derfor må ansees sannsynlig, at Stokkes utkast har gitt et mindre gunstig billede enn prøveattesten. Men graden av denne divergens er det selvfølgelig umulig å bestemme all den stund utkastet ikke foreligger. Det viser sig her hvor helt for kastelig det er, at forsøksingeniø ren ikke gaes anledning til å med undertegne. Prof. Arentz undertegnet prø veattestene som formann i Fiske fartøikomiteen. Da han ikke er spesiellt sakkyndig på oljemaski nenes område, kan han ikke antas å ha hatt noen større innflydelse på utformningen av avsnitf IV. Prof. Arentz bekrefter under sitt vidneprov (s. 28), at dissenser av betydning måtte føre til en om prøvning og det hadde stått Stok ke fritt å vedlegge dokumentene en protest. Det førtes imidlertid ingen protokoll og det har ved kommisjonens undersøkelser kom met ganske godt frem, hvor helt negligeant man har vært med op bevarelsen av de papirer, som har ligget til grunn for prøveattestene. At Stokke ikke har fremlagt noen skriftlig protest kan derfor ikke bebreides ham. Under diskusjonen om disse ting har prof. Lutz fremlagt dok. 76 og dok. 91. Det er to blad, hvor ing. Stokkes noteringer på de såkaldte hovedblad skjematisk er stillet op hvad «forsøkstid», ydel se, omdreiningstall, avløpsgassens fawe og maskinens gang angår. Hvad forsøkstiden angår er ik ke opført tiden for hver enkelt «timeprøve», men når der har vært utført flere prøver samme dag er «forsøkstiden» anført i av rundet tidsangivelse: tiden fra ca. time før første prøves begyn nelse, idet det er supponert, at maskinen har gått minst % time før, og inntil avslutningen av siste prøve samme dag. Dette er bragt på det rene ved avhøring (3. des. 32) av ingeniørene Geelmuyden og Stensen, som efter prof. Lutz s an modning har utført arbeidet med døkumentenes opstilling og som har* bekreftet deres riktighet. Klokkeslettene kan ikke kontrolleres, da de har vært notert på de biblad, som er kommet vekk under herrene Geelmuyden og Stensens opstilling av dok. 76 og 91. Disse blad er av prof. Lutz be nyitet som bevis for uriktigheten av Stokkes påstand om, at han ikke i almindelighet fikk maski nen til å gå med god forbrenning utover en times tid i høiden. Beviset fører ikke freøm. Det er ikike riktig, da forutsetningen for riktigheten av de på bladene anførte «forsøkstider» er, at ma skinen bar gått i ett kjør. Dette kan ikke supponeres, da det er sterk mulighet for at maskinen har vært stoppet mellem de en kelte kortvarige prøver. Det kan ikke antas, at Geel muyden og Stensen har visst el NORGES HANDELS og SJØFARTSTIDENDE ler forstått hvad bladene i hr. Lutz’s innlegg skulde anvendes til. I D II bil. 32 foreligger en beriktiget opstilling fra Stokke, bekreftet av ingeniør Kindem, og i D II bil. 34 en illustrerende skjematisk sammenstilling. Det skal her bemerkes, at de av Geel muyden og Stensen anførte av rundede omdreiningstall foruten cle av Stoldke anførte, begge av Stokke er anført på hovedbla dene. Det er påstått, at prøveattes tens hovedkonklusjon: «Maskinen må hvad konstruksjon, fabrika sjon, driftssikkerhet og økonomi angår betegnes som førsteklas ses» står i strid med den i av snittet givne karakteristikk av maskinens enkelte funksjoner. Her ha.r kommisjonen funnet det nødvendig med departemen tets samtykke å tilkalle spedell sakkyndig assistanse og bar h,en vendt sig til hr. ingeniør Otto Kahrs, som er en av våre første autoriteter på området. I skrivel se av 1. mars 33 med bilag, som vedlegges i original har hr. Kahrs gitt sin betenkning. Denne, som kommisjonen bar gjennomgått sammen med hr. Kahrs, slutter kommisjonen sig helt til.

Prof. Lutz’s forhold til ingeniør Ivar Stokke.

Tilbake står behandlingen av besikyldningen mot br. Lutz for å ha søkt å manøvrere forsøks ingeniør Stokke bort. Stokke ansattes som assistent ved Høiskolen under prof. Lutz i 1921. I 1926 søkte han forsøks ingeniørstillingen. Forut derfor hadde han ikke vært beit frisk. Prof. Lutz innstillet ham til stil lingen, idet han gav ham den beste anbefling, men av bensyn til hans helbredstilstand foreslo han ham midlertidig ansatt. Pro fessorrådet sluttet sig hertil, hvorefter departementet ansatte ham i sikrivelse av 19. oktober 1926 på dette vilkår. Stokkes sykdom bestod i ner vøsitet, som hadde sine spesielle grunner, og han er nu helt resti tuert (doktor Sæthres lægeerklæ ring 11. august 1932). At hans sykdom har vært av forbigående karakter synes også vidnet dr. Silseth å bekrefte. Det samme ser man Yed å lese dr. Trygve Bergs tre attester av 29. mars 1924, 1. juli 1924 og 28. septem ber 1926 (L I ad.dok. 11) og sam menligner disse med hans skri - velse til justiirius Flock av 10. juli 1932 (D bil. 40). Det var helt naturlig, at Stok ke måtte skaffe lægeattest for å opnå 3 måneders permisjon i 1924 og vel også, at han efter endt permisjon skaffet sig ny at test. Før br. Lutz innstillet bam til forsøksingeniørstillingen måt te han igjen la sig undersøke. Kommisjonen anser det ikke ute iukket, at dokor Berg i noen grad har latt sig påvirke av en for pessimistisk fremstilling gjennem telefon fra prof. Lutz. At def på dette tidspunkt har vært noet personlig motsetnings forhold mellem Lutz og Stokke kan ikke antas.

Men det synes som om forståefe Netto; 1. juli 19 kes sykdi forhold. 1 kes, at ansettelse ikke kunde opnås, hvis Stokke ikke blev helt frisk, kun de nedsette Stokkes motstands kraft, men det er dog ikke mulig å tillegge Lutz dårlige motiver, cia alt io også synes å tyde på et relativt godt personlig forhold i alle fall inntil prøvene av DW~ motoren fant sted. Derimot synes det a ha vært acbkillig i Lutz’s vesen som har virket uheldig på Stokke. Han er redd for profes sor Lutz, som ikke synes å ha hatt forståelsen av, at Stekke måtte behandles med imøtekom menhet. Stokke bygger på sin side op antagelsen av at det er Lutz som motarbeider hans an søkninger om stipendier, mens det motsatte er tilfellet. Han tror, at Lutz hindrer ham i å få be ; nytte Høiskolens fribillet, mens Lutz tvert om har bedt om, at Stokke skal få anledning dertil (L II bil. 82). Under prøvningen av DW-mo toren forteller Lutz Stokke, at det er tale om at motoren med licens skal fabrikeres av et norsk verksted, men han viser ham ikke den tillit å sette ham inn i. at Lutz optrer på det norske verksteds vegne.' Så får Stokke mistanke til Lutz’s optreden og* det hele tilspisser sig videre. Om ingeniør Stokkes retskaf fenhet, soliditet og dyktighet er der overhodet ingen tvil. Mange av vidneme uttaler sig om at han kan være vnskelig å omgås. Men det er ikke kommi sjonen mulig å føre dette tilbake til annet enn hans nervøsitet i den periode som det er tale om. Efter DW-prøven — det lar sig ikke gjøre å fiksere noe be stemt tidspunkt — synes forhol det å være blitt adskillig slettere mellem herrene. Prof. Lutz er på sin side irritabel, og ser i alt hvad Stokke foretar sig angrep på sig og sine meninger. Stokke nektes adgang til Høiskolens bi bliotek, beordres til arbeide som ikke direkte ligger under for søksingeiniøren, nektes å ta gjen parter av hvad han seiv har skre vet, overføres til arbeide som lig ger utenfor hams egentlige stil ling som forsøksingeniør o. s. v. På sin side føler Stokke dette som inngrep i sine rettigheter og legger alt ut som forfølgelse. Det er selvfølgelig umulig å si, at det var Lutz’s hensikt å manøvrere Stokke bort. Beslut ningeri om den fra pro fessorrådet, som vel må ansees ment som opsigelsesskrivelse, blev imidlertid fattet uten at Lutz kjente til det (rektor Hegg stads vidmeprov) og uten, at han var fremkommet med forslag, hornstilling eller i det hele tatt var hørt. Prof. Lutz kan derfor ikke være noen direkte årsak i denne. UnclersøkelseskommisjoTien er derfor kommet til den opfatning, at prof. Lutz’s behandling av forsøksingeniør Stokke har vært et utslag av manglende forstå else av Stokk 's nervøse tilstand og av irritabilitet, uten at det kan tillegges ham spesielle hen sikter dermed. Kommisjonen vil tilføie, at der ikke er fremkom met noe, som gir grunnlag for avskjedigelse av ingeniør Stokke, årsaken til at han kun ansattes midlertidig, var hans daværende sykdom, som har vist sig å være ry helt forbigående natur og nu er heve