Autonautilus: Forskjell mellom revisjoner
(Ny side: ''Fra Volund 1955'' '''Den første utenbordsmotor.''' I 1901 fikk ingeniør Paul Ducassou, Neuilly, i Frankrike patent (Norsk patent nr. 10804) på en «''anordning for svingning av propellen på motorbåter enten for hånd eller ved båtens maskin''». Dette er det første patent på en «utenbordsmotor» hvormed man oppnådde styring uten anvendelse av ror. Patentet ble utnyttet av firmaet Société du Propulseur Amovible, sur Seine, som satte i gang fabrikasjon av lette m…) |
mIngen redigeringsforklaring |
||
| Linje 7: | Linje 7: | ||
Dette er det første patent på en «utenbordsmotor» hvormed man oppnådde styring uten anvendelse av ror. Patentet ble utnyttet av firmaet Société du Propulseur Amovible, sur Seine, som satte i gang fabrikasjon av lette motorer for mindre fartøyer. Maskinen besto av en horisontal ramme for motoren og akselen, og i den ene enden av denne rammen var festet en loddrettstående, strømlinjeformet hylse. Inne i denne hylsen gikk et rør som bar propellen, og som ved tannhjulsoverføring kunne dreies helt rundt ved hjelp av et ratt. Propellakselen var igjen lagret inne i røret, og propellen fikk sin drift fra motorakselen ved to par koniske tann- jul. Til driften ble anvendt en De Dion-Buton motor, konstruert i 1899, med vannkjøling og med elektrisk tenning av en helt ny type. Den var den første virkelig lette bilmotor og ble ansett for å være verdens beste. Det ble laget maskiner av forskjellig størrelse, fra 1,75 til 8 hestekrefter. Rammen og propellhylsen var støpt i en aluminiumslegering, og maskinene var etter datidens forhold meget lette, fra 60 kg opp til 140 kg. Det var en enkel sak å montere dem inn i en hvilken som helst båt, enten akterut, eller hvis de skulle brukes som hjelpemotor for seilbåter kunne de monteres på siden. Det ble fremhevet som den viktigste fordel at båten ble lett å manøvrere da den dreibare propellen gjorde at det ikke trengtes styrefart for å dreie båten. Dessuten var maskinen lett å montere da den kunne festes med bare fire skruer. Denne båtmotoren, «'''Autonautilus'''», ble innført til Norge av direktør Fredrik Hjorth og sønnen, ingeniør Albert Hiorth, som var blant de første forhandlere av automobiler og båtmotorer her i landet. I 1902 installerte Fr. Hiorth en 3,5 hk. motor i en gammel: livbåt, og med denne foretok han en rekke prøveturer. I september dette året reiste han til Horten for å demonstrere denne nye motoren for marinens autoriteter. Sjefen for Marinens Verft, direktør Weidemann og flere andre marinefolk var med på prøveturen innover fjorden til Kristiania, og det var stor begeistring for motoren. De mente den ville egne seg bedre enn de dampmaskinene som ble brukt til barkassene, og det ble bestilt en 6 hk. maskin til prøve. | Dette er det første patent på en «utenbordsmotor» hvormed man oppnådde styring uten anvendelse av ror. Patentet ble utnyttet av firmaet Société du Propulseur Amovible, sur Seine, som satte i gang fabrikasjon av lette motorer for mindre fartøyer. Maskinen besto av en horisontal ramme for motoren og akselen, og i den ene enden av denne rammen var festet en loddrettstående, strømlinjeformet hylse. Inne i denne hylsen gikk et rør som bar propellen, og som ved tannhjulsoverføring kunne dreies helt rundt ved hjelp av et ratt. Propellakselen var igjen lagret inne i røret, og propellen fikk sin drift fra motorakselen ved to par koniske tann- jul. Til driften ble anvendt en De Dion-Buton motor, konstruert i 1899, med vannkjøling og med elektrisk tenning av en helt ny type. Den var den første virkelig lette bilmotor og ble ansett for å være verdens beste. Det ble laget maskiner av forskjellig størrelse, fra 1,75 til 8 hestekrefter. Rammen og propellhylsen var støpt i en aluminiumslegering, og maskinene var etter datidens forhold meget lette, fra 60 kg opp til 140 kg. Det var en enkel sak å montere dem inn i en hvilken som helst båt, enten akterut, eller hvis de skulle brukes som hjelpemotor for seilbåter kunne de monteres på siden. Det ble fremhevet som den viktigste fordel at båten ble lett å manøvrere da den dreibare propellen gjorde at det ikke trengtes styrefart for å dreie båten. Dessuten var maskinen lett å montere da den kunne festes med bare fire skruer. Denne båtmotoren, «'''Autonautilus'''», ble innført til Norge av direktør Fredrik Hjorth og sønnen, ingeniør Albert Hiorth, som var blant de første forhandlere av automobiler og båtmotorer her i landet. I 1902 installerte Fr. Hiorth en 3,5 hk. motor i en gammel: livbåt, og med denne foretok han en rekke prøveturer. I september dette året reiste han til Horten for å demonstrere denne nye motoren for marinens autoriteter. Sjefen for Marinens Verft, direktør Weidemann og flere andre marinefolk var med på prøveturen innover fjorden til Kristiania, og det var stor begeistring for motoren. De mente den ville egne seg bedre enn de dampmaskinene som ble brukt til barkassene, og det ble bestilt en 6 hk. maskin til prøve. | ||
[[Fil:Autonautilus.png|alt=Autonautilus testes i Horten (1902) NTM|miniatyr|Autonautilus testes i Horten (1902) NTM]] | |||
Nåværende revisjon fra 14. des. 2024 kl. 16:00
Fra Volund 1955
Den første utenbordsmotor.
I 1901 fikk ingeniør Paul Ducassou, Neuilly, i Frankrike patent (Norsk patent nr. 10804) på en «anordning for svingning av propellen på motorbåter enten for hånd eller ved båtens maskin».
Dette er det første patent på en «utenbordsmotor» hvormed man oppnådde styring uten anvendelse av ror. Patentet ble utnyttet av firmaet Société du Propulseur Amovible, sur Seine, som satte i gang fabrikasjon av lette motorer for mindre fartøyer. Maskinen besto av en horisontal ramme for motoren og akselen, og i den ene enden av denne rammen var festet en loddrettstående, strømlinjeformet hylse. Inne i denne hylsen gikk et rør som bar propellen, og som ved tannhjulsoverføring kunne dreies helt rundt ved hjelp av et ratt. Propellakselen var igjen lagret inne i røret, og propellen fikk sin drift fra motorakselen ved to par koniske tann- jul. Til driften ble anvendt en De Dion-Buton motor, konstruert i 1899, med vannkjøling og med elektrisk tenning av en helt ny type. Den var den første virkelig lette bilmotor og ble ansett for å være verdens beste. Det ble laget maskiner av forskjellig størrelse, fra 1,75 til 8 hestekrefter. Rammen og propellhylsen var støpt i en aluminiumslegering, og maskinene var etter datidens forhold meget lette, fra 60 kg opp til 140 kg. Det var en enkel sak å montere dem inn i en hvilken som helst båt, enten akterut, eller hvis de skulle brukes som hjelpemotor for seilbåter kunne de monteres på siden. Det ble fremhevet som den viktigste fordel at båten ble lett å manøvrere da den dreibare propellen gjorde at det ikke trengtes styrefart for å dreie båten. Dessuten var maskinen lett å montere da den kunne festes med bare fire skruer. Denne båtmotoren, «Autonautilus», ble innført til Norge av direktør Fredrik Hjorth og sønnen, ingeniør Albert Hiorth, som var blant de første forhandlere av automobiler og båtmotorer her i landet. I 1902 installerte Fr. Hiorth en 3,5 hk. motor i en gammel: livbåt, og med denne foretok han en rekke prøveturer. I september dette året reiste han til Horten for å demonstrere denne nye motoren for marinens autoriteter. Sjefen for Marinens Verft, direktør Weidemann og flere andre marinefolk var med på prøveturen innover fjorden til Kristiania, og det var stor begeistring for motoren. De mente den ville egne seg bedre enn de dampmaskinene som ble brukt til barkassene, og det ble bestilt en 6 hk. maskin til prøve.
Noen dager senere ble pressen innbudt til en rundtur på havnen, og alle avisene omtalte denne prøveturen som meget vellykket. Aftenposten skrev blant annet:
«Representanter for pressen var i formiddag av hr. direktør Fr. Hjorth invitert til en liten tur med en båt, drevet av en ny motor, «Autonautile». Oppfinnelsen er, som navnet viser fransk. Den lille maskinen, som er av aluminium og veier bare 90 kg, har den fordel at den uten noen vidtløftige foranstaltninger kan festes bak i en hvilken som helst båt. — På turen i dag funksjonerte den utmerket, båten ble manøvrert med stor letthet, og farten var upåklagelig.»
Fiskeriskolebestyrer Fr. Backer beskrev motoren i en artikkel i «Norsk Fiskeritidende» for 1903 etter en prøvetur han hadde vært med på. Han mente at den måtte egne seg utmerket for mindre fiskefartøyer, for det ene fordi den var så lett å montere, men særlig fordi den kunne anbringes på siden av båten. Men dessverre var det foreløpig en mangel ved denne motoren, mente han — den var for kostbar i anskaffelse til at den kunne få noen betydning for "fiskeflåten. Men det var nok ikke bare fiskerne som syntes at motoren var for dyr. Marinen, som hadde kjøpt en til prøve, fant at prisen ble for høy, og dessuten var den heller ikke driftssikker nok for deres behov, så det ble derfor bare med denne ene.
Agenturet for «Autonautilus» ble ikke noen suksess — det ble bare solgt noen få motorer. Prisen var også temmelig stiv. Motoren på 1 3/4 hk. kostet 1600 kroner, og den største, på 8 hk., kom på 4900 kroner, og dette var jo meget etter datidens forhold.
Men kvaliteten var upåklagelig. Fr. Hiorth beholdt den demonstrasjonsmoteren som han anskaffet i 1902, og da hans sønn, ingeniør Albert Hiorth flyttet ut i Asker brukte han den i en liten båt på Semsvannet helt ut i 1920-årene. Nå står denne første «utenbordsmotoren» i Norsk Teknisk Museum på Bygdøy, skjenket som gave av fru Astri Hiorth.
Gunnar Thuesen
Referanse
- NTM - Volund 1955