Færd Motorverksted

1928 Færd 4 hk, første serien.

Færd motorverksted

Reklame fra 1932

Jens Johansen i midten foran, Andreas til høyre. Ola nr 3 fv. i bakre rekke.

Reklame fra 1934

Reklame fra 1937

Færd Motorverksted ble opprettet i 1917 av Jens Edvard og Andreas Johansen på Bure ved Gressvik, under navnet Brødrene Johansens Motorverksted. Jens var den teknisk ansvarlige, som sto for konstruksjon og utvikling. Allerede som 16-åring skal han ha bygget en dampmotor, så han viste tidlig teknisk innsikt. Jens startet sin første totakt bensinmotor i 1906, og det sies at det var den første forbrenningsmotoren i båt i Østfold. Denne ble etter sigende ble montert i snekka "Færd". Trolig var den basert på et amerikansk forbilde. Denne motoren er fremdeles i familiens eie.

Fra 1909 var han ansatt i Guldbergsidens mek verksted, og senere ved Nabbetorp motorfabrikk. I 1917 slo han sine pjalter sammen med broren Andreas. Andreas var svært dyktig trearbeider, og sammen lagde de alle tremodeller, plugger etc for motordelene. Brødrene anskaffet en tomt nær hjemmet på Bure, og satte der opp verkstedet sitt. Opprinnelig foregikk produksjonen i en enkel trebygning, men etter noen år ble verkstedet utvidet med en murbygning. Denne var basert på en 100 år gammel teglverksbygning, som de kjøpte på rot, slo ned stein for stein, fraktet med pram til tomten sin, og murte opp bygningen, som så sto til 1999.

Selv om den første motoren Jens hadde bygd var en totakter, var alle Færd motorer firtaktere. Fellestrekk for alle er den helstøpte toppen, som ligner tidlig Sleipner og ensylindrede FM. Etter 1928 hadde alle Færd tverrstilt kamaksel og ventilene aktenfor sylinderen.

Navnet Færd som varemerke på motorene fra Brødrene Johansens Motorverksted ble tatt i bruk i 1923. Firmaet fikk etterhvert godt ry for motorene sine. På grunn av uoverenstemmelser forlot Andreas firmaet etter noen få år, og startet senere Bure Båtbyggeri vegg i vegg med Færd. De to brødrene fikk senere et godt samarbeid, og de anbefalte hverandres produkter. Det ble også eksportert motorer, og på 30-tallet ble motoren kjent som en god og billig båtmotor.

I 1935 var det ansatt 9 mann ved verkstedet, og man solgte opp til 20 motorer pr år. Av de 9 bar 8 etternavnet Johansen, så det er naturlig å kalle det en familiebedrift. Etter at Jens døde i 1958, fortsatte hans sønn Ola driften med eksisterende konstruksjoner. Aktiviteten falt raskt etter krigen, på 60-tallet bygde to eller tre mann 1 motor i måneden.

Produksjonen av motorer opphørte i 1970. Det var da produsert temmelig nøyaktig 700 motorer ved verkstedet. Det høyeste serienr som er kjent er 688 som står på en motor fra 1969. Enkelte kilder angir antallet til ca 1000, men det er ikke riktig, ut fra årsproduksjon og serienr som er kjent.

Færd Motoren

Motorene produsert ved Færd Motorverksted var 1- og 2-sylindrede 4-takt bensinmotorer. Noen modeller fra fabrikken var:

Ytelse	Turtall	Sylindre	Boring / Slag	Takt	Vekt Kg	Notat
3 HK		1		4
4 HK	700 - 750	1	105 x 120	4	157	Også kalt type B
4 - 5 HK	0-7500	1	105 x 120	4	155	n motor m svinghjulsstarte
5 - 6 HK	750	1	112 x 130	4	165	Ren motor m svinghjulsstart
6 HK	00	1	120 x 150	4	208	Samme blokk som 7-9 HK, men mindre boring og svinghjul
7 - 9 HK	680	1	130 x 150	4	08
6 - 8 HK	0002	2	x 1100	4	03	talvekt m lukket frikopling og rearstarto

Motorene brukte Bosch eller Sem-magneter og engelske Zenith-forgassere, Solex eller FMM-gassere som var kopier av den amerikanske "Monarch", selv en kopi av den originale "Schebler" type D, patentert i 1902. Fram til krigen var FMM nærmest enerådende. Også Simplex har vært brukt, kunden fikk valget ut fra pris og tilgang. Fra slutten av 50-tallet var Zenith den vanligste forgasseren på de mindre motorene.

De første Færd-motorene var bygget konvensjonelt med sideplassert kamaksel. Etter en redesign i 1928 fikk alle motorene snekkedrev og tverrstilt kamaksel, som gir penere gange. Frikopling var tilgjengelig fra siste del av 30-tallet. Bakstart kom først etter krigen. Færd leverte det kunden bestilte, så både naken motor, frikobling m svinghjulsstart, frikopling m rearstart, og rearstart uten frikopling var mulig å få levert. Det siste alternativet innebar at man kappet ned en ordinær frikopling til en brakett som kunne holde rearstart-tårnet.

Ca 1935/6 endret Jens de store motorene (5, 6 hk) etter "desaxe"-prinsipp, hvor senter av sylinderen var plassert lengre til babord for veivakselens senterlinje. 5 hk fikk rett og slett toppen plassert 10 mm mot babord ved at hullene i bunnkassa ble boret tilsvarende, mens 6 hk ble konstruert fra bunnen med skjev bunnramme. For å få ventilene til å treffe ventilløfterne, måtte modellen for toppen endres, ved at kassen som holder ventilene ble flyttet 10 mm tilbake til senterlinjen. Dette ga da den "forrykka" formen på Færd-toppen. Endringen gjør at veivstaken står mere loddrett når veiva er i arbeidsslaget, noe som forbedret dreiemomentet til motoren. Motorene hadde støpte bronselagre i bunnramme og hvittmetallager i rådelageret, med sleiker til plaskesmøring. Sylinder og kamaksel smøres fra vekeapparat.

En tosylindret 6-8 hk Færd i tungt patinert skikk, tikker og går som en symaskin. Foto Arnt Johnny Rånes, Stavern

Samtidig med desaxe-modifikasjonen, fikk 5 hk motoren byttet om innsug og utblås, slik at innsug havnet på babord side mot tidligere styrbord. Eksosmanifolden vendte alltid ut mot babord side som skikken var.

Den to-sylindrede 6-8 hk motoren er svært stillegående og vibrasjonsfri. På grunn av et gear i kunstmaterialet "Turbax" går den ekstra stille.

Solarstykket

Solarstykke på en 5hk Færd. Solarforgasseren er fjernet og bensinforgasseren står på dens plass. Foto: Johnny Nesvåg.

Fra norsk patent nr 60938- Solarstykke på 5 hk Færd.

I 1938 konstruerte fabrikken en anordning hvor motoren kunne gå både på bensin og diesel/solarolje. Før krigen var det liten tilgang på bensin. For å kunne kjøre på et tyngre brennstoff måtte inntaktsluften varmes opp. Dette skjedde ved å trekke inntaksluften gjennom en varmeveksler i manifolden før den ble ført gjennom en egen forgasser. For å starte opp og få varme i manifolden måtte man ha en egen forgasser til bensin. Denne hadde eget inntaksgrenrør og en sjalteventil. Når motoren var driftsvarm, sjaltet man over til den andre forgasseren, som var matet med Solar. Denne sugde da forvarmet luft, som forstøvet solaren tilstrekkelig.

I følge Færd fungerte dette over all forventning, men man kan vel anta at det var en fordel å slå tilbake til bensin ved lengre tids tomgangskjøring. Jens Johansen tok ut egen patent nr 60938 på solarstykket, som visstnok ikke hadde blitt produsert av andre kjente fabrikker i sin tid. Etter krigen ble produksjonen av solarstykket fort avviklet grunnet kostnader og manglende etterspørsel. De fleste eierne av slike motorer ettermonterte standard manifold, eller blokkerte ubrukte kanaler og monterte bensinforgasser der solargasseren hadde sittet.

Færd i dag

Pr 2018 kjenner man til ca 50 Færd motorer, i varierende status. I Stavern er det et aktivt miljø med ca 5 Færd i daglig bruk i båt. I tillegg finnes et titall motorer i utstiling eller under restaurering.

Motorlaget Tøffe i Fredikstad har en samling av diverse Færd motorer.

.

Kilder

https://no.wikipedia.org/wiki/F%C3%A6rd_motorverksted

En Sabla gjeng på Færd - Intervju m Elling Johansen. Helgebilag Fredriksstad blad.

Varden 1985. Årsskrift Onsøy Historielag.

Første bidrag 3. aug. 2015 kl. 11:53

Tilbake til oversikt over Norske motorfabrikanter