Undersøkelse av en fiskeri-dieselmaskin

Undersøkelse av en fiskeri-dieselmaskin

Innlevert av Deutsche Werke i Kiel (Tyskland) - ved Norges Tekniske Høiskoles oljemaskin-laboratorium.

(Bidrag til striden Domaas-Lutz)

Av Professor dr. R. Lutz.

TAPIR FORLAG

Trondheim 1934

---

Side 2

INNHOLDSFORTEGNELSE

		Side
I	Innledende bemerkninger	3
II	Laboratoriets forsøk	6
III	DW-maskinen	15
IV	DW-maskinens prøve	19
V	Den sakkyndiges betenkning	30
VI	Bevismaterial, som det ikke blev tatt hensyn til ved opstilling av prøveattesten, men som blev fremlagt først under voldgiftssaken	35
A	Prøveprotokollene	35
B	Beretning om en 72 timers-varighetsprøve	46
C	Uttalelse av ing. Stokke ang. sammenligning mellem glødehodemaskiner og kompressorløse dieselmaskiner VII.	48
VII	Dommens konklusjon og Departementets avgjørelse	49
VIII	Uttalelse av hr. høiesterettsadvokat Andr. Claussen	56
3 tabeller

---

Side 3

I. Innledende bemerkninger.

Da hr. redaktør Domaas i Norges Handels- og Sjefartstidende optok og utvidet de angrep, som ing. Worm-Petersen i 1930 hadde rettet mot mig i «Jernindustri», henvendte jeg mig straks til hr. advokat Claussen med anmodning om å anlegge sak. Advokaten frarådet mig imidlertid saksanlegg, fordi han mente at uttalelsene i Sjøfartstidende likeså litet som de i «Jernindustri» av en domstol vilde finnes å inneholde en ærekrenkelse. Det var, sa han, insinuasjoner som ikke hadde ærekrenkelses form.

Det blev da på forslag fra høiskolen av Kirkedepartementet nedsatt en kommision som ifølge Departementets skrivelse av 29. mars 1932 skulde «granske og bedømme de beskyldningene» som var rettet mot mig. Kommisionens medlemmer blev hr. justitiarius Flock, Trondheim, og direktøren i Kristiania tømmerdireksjon hr. Johannesen, Oslo. I den nevnte skrivelse blev dessuten uttalt, at «begge parter - professor Lutz og bladets ansvarlige redaktør Domaas - har erklært sig villige til å bøie sig for det resultat kommisjonen måtte komme til.»

Kommisjonen har overskredet sitt mandat. Den uttaler i dommen at den som undersøkelseskommision skulde «granske og bedømme forskjellige forhold ved Norges Tekniske Høiskoles oljemaskinlaboratorium» og har i konsekvens av denne sin opfatning befattet sig med laboratoriets fremtidige ordning og besettelse av en post - ting som krever sakkyndighet og underligger høiskolen samt Departementet. Dette har da også i sin avgjørelse av 7. mars 1934 ang. kommisjonens forslag om en postbesettelse bemerket, at «det egentlig lå utenfor dens» (kommisjonens) «mandat.»

Verre enn kommisjonens avsporing i mandatspørsmålet er det faktum at kommisjonen i et av sakens viktige spørsmål — undersøkelse av Deutsche Werke - (DW-)maskinen - har bygget

---

Side 4

sin dom pa en sakkyndig betenkning - den eneste som er innhentet som jeg i et hvert fall forst har kert å kjenne samtidig med dommen, sa at jeg ikke engang fikk anledning til a forklare mig om betenkningen. Hver jurist vil kunne bekrefte at en sadan fremgangsmåte ikke er rimelig. Min rettsbistand, hr. advokat Claussen, har da også publisert iolgende protest: Jeg ensker imidlertid at offentligheten skal bli bekjent med at kommisionen tildels bygger sin kritikk pa en vidioitig fremstilling, som den uten partenes vidende har innhentet fra en ingeniør, og uten at hr. Lutz har fått antedning ii a uttale sig om denne bevislighet som kommisionen ordly- dende avskriver som sin mening med hensyn til prøveattestens innhold. Ifelge egen meddelelse har vedkommende sakkyndige merkelig nok giennemgått mine innlegg i saken forst efterat hans iorste uttaleise var ferdig, og var derfor eiter denne giennemgåeise tvunget til «en hel omarbeidelse av vesentlige deler av uttalel- sen». Han vilde antagelig ha foretatt en omarbeidelse til, hvis han hadde sett mine efterfelgende bemerkninger til hans betenk- ning. Men dette blev han altså avskåret fra. Hr. justitiarius Flock har forsokt (Dagsposten 11. mars 1933) a forsvare kommisjonens fremgangsmate ved innhentning av betenkningen. Forst gjentar han herunder den foran omtalte feil- aktige pastand at kommisjonens mandat skal ha vart å granske og bedomme «forskjellige forhold» ved laboratoriet. Så erklae- rer han at innhentningen av vedkommende betenkning er skjedd med Kirkedepartementets konsens hvad ingen har benektet. At Departementet imidlertid ikke har gitt sin konsens til at be- tenkningen forst blir bekjentgjort samtidig med dommen, sier han ikke noe om. - Hr. advokat Claussens foran citerte be- merkning at «kommisjonen ordlydende har avskrevet denne bevislighet som sin mening med hensyn til preveattestens inn- hold.» imotegar han ved & benekte at kommisionen har skrevet| av vedkommende «uttalelse». Dette har hr. advokaten heller ikke pastått. Han gior jo selv opmerksom pa vidleitigheten av utta- lelsen. Det som av betenkningen er gått inn i dommen er ute- lukkende betenkningens «hovedkonklusjon». Men denne er da også simpelthen avskrevet. - Meget diplomatisk sier hr. justi-

---

Side 5

tiarius videre at «det punkt det her gielder, var utforlig behandlet» i partenes innlegg. Dette er riktig når der under vedkommende «punkt» forståes prøven av DW-maskinen. Det er imidlertid fullstendig uriktig når det gielder de «to viktige punkter» som behandles i den sakkyndiges hovedkonklusion, og derfra er gått inn i dommens post 5. Disse punkter og dermed det vesentlige innhold av post 5 var overhodet ikke og aller minst «utforlig» behandlet under voldgiftssaken! - Når hr. Flock ved slutten av sitt forsvar bemerker at kommisjonen hadde «adgang til at ordne sine undersokelser pa den måte som den fant tjenligst for sakens oplysning», så burde han ikke giemme at denne frihet har sine grenser i det som er rett og rimelig. Hvor misvisende betenkningens bemerkninger om de «to viktige punkter» er, vil senere bli vist. Men disse - under voldgiftssaken som sagt ikke behandlede - bemerkninger er altså gått inn i dommen, og Departementet har i sin kjennelse av 7. mars 1934 utelukkende tatt hensyn til dommen. Det kjenner antagelig ikke noe til, hvordan dommens punkt 5, som omhandler DW-preven, er kommet frem og konkluderer at jeg ved denne prøve ikke skal ha vist «fornoden aktsomhet». Man vil forstå at jeg ikke vil finne mig i en daddel som er kommet frem på denne basis, savel i min som i laboratoriets interesse, aller minst eiter den misvisende behandling av saken i Stortingets protokollkomite. Heller ikke kan jeg godta den undskyldning som Departementet uttaler i min favor, at ingeniør Stokkes «vaklende holdning» skal ha bidratt til at jeg ikke skal ha «lagt tilborlig vekt på prøveresultatene.» - Det vil i det folgende vises at ingeniøren ved selve prøven aldeles ikke har vaklet, men har væert ytterst konsekvent. Hans endrede standpunkt har forst vist sig efter prøven, hvor han ganske apent forsoker ved hielp av en «medhjelper», som han har kalt hr. redaktor Domaas, å opnå en fast post, jeg ikke vilde innstille ham til, ja enda mere. Men ikke bare i laboratoriets og min interesse foler jeg mig forpliktet i forsvar å ytre mig om saken, men også i Deutsche Werkes. Det er blitt bestemt at prøvene ved laboratoriet også står apne for utenlandske motorer, og dermed har vi også lovalitetsiorpliktelser likeoverfor vedkommende firmaer. Vi kan under

---

Side 6

sidanne forhold umulig stille oss pa det standpunkt som i. eks. hr. Domaas inntar ved at han angående et danskiodt vidnes uttalelse under voldgiltssaken mener å burde gjore opmerksom på vidnets danskdom, eller ved at han mener å burde «avslore» at en kollega av mig har vart sammen «med representanten for en utenlandsk motorfabrikk», et svensk verdensfirma. Det er dog ikke bare den mate hvorpå et av dommens viktige punkter, nemlig pankt 5, er kommet frem, som berettiger mig til l forsvars interesse å komme frem med en redegjereise til tross for at dommen var forutsatt som en endelig avgjorelse, men ogsa hr. redaktor Domaas' nylige gjenoptagelse av pressepolemikken i sak «dokument 76», ete., hvorved det nu går ut over mine assistenter med ganiske stygge insinuasjoner. Mitt svar pa sadan utiordring kan da selviolgelig ikke baseres pa at jeg, som hr. Domaas gior, river enkelte punkter ut av sammenhengen, men at jeg leverer en sammenhengende fremstilling. Derved skal såvidt mulig denne begrenses til de foreliggende fakta. Seive bedommelsen av disse fakta vil bli overlatt til leseren.

II. Laboratoriets forsøk.

For jeg går over til å behandle de her gieldende forsok ved laboratoriet i almindelighet, vil jeg bemerke at den innvending som er kjort mot DW-attestens riktichet beror pa ing. Stokkes - vel å merke nuvœrende — påstand at maskinen skal ha sotet «citer ca. 2--3 timers» drift.

Er en sådan sotning organisk, følger den altså av maskinens konstruksjon, så er maskinen driitsusikker og ubrukbar: Sotningen vil varig fortsette, inntil maskinen kommer til å stanse, Blir sotningen derimot foranlediget ved feilaktig behandling eller ved annen skadelig innflytelse utentra, sa berører dette ikke på noen måte maskinens driftssikkerhet. Også den beste maskin kan ved slike innflytelser bringes til å sote. Som spesiell årsak til sotning kan nevnes luft, som fra laboratoriets faste oljeledning kommer inn i maskinen. For å forhindre dette har vi på våre prøvestasjoner innbygget en vindkjel som utskiller luften, Blir denne kjel ikke riktig betjent, sa begynner hver motor å sote,

---

Side 7

noe som har vist sig ved mange, deriblandt notorisk forsteklasses maskiner. Sotning viser sig videre på en ganske naturlig måte, når maskinen nrmer sig overbelastringsgrensen. Da blir den pr. slag innspreitede oljemengde sa stor at oljen ikke mere forefinner den til fullstendig forbrenning pakrevede luftmengde. Oljens kullstoff, som har vanskeligst for & forbrenne. forlater derfor delvis maskinen i uforbrent tilstand, altsa i form av sot. — Sotning kan under driiten lett og momentant av hver legmann konstateres ved observasion av avlopsroret (skorstenen): Avlopsgassen blir da mork. Ved maskinens demontering kan man dessuten konstatere sotning ved ohservasion av del indre deler av maskinen som kommer i berering med forbrenmiksedssche, be viser da sotoeieks Sotning er således et fenomen som under driften ikke godt kan oversees, heller ikke av en legmann, og som vi ved hoiskolen ikke bare kunde observere ved å besoke laboratoriet, men også ira hovedbygningens korridor, som ofte har tjent som observasjonssted for savel fiskefartoi-komiteens formann som for mig. Da jeg forste gang d. v. s. ved ing. Stokkes optreden lenge efter DW-prøven, horte om DW-maskinens angivelige organiske sotnink, spurte Jeg formannen om han noensinne tidligere — altsal under prøven — hadde merket eller hort noe om DW-motorens angivelige driftsusikkerhet p. g. a. organisk sotning. Hans svar var et bestemt -aldri»! — Jeg personlig kan gi det samme svar med den samme bestemthiet.

prøvene foregikk under kontroll av fiskefartoi-komiteen, representert ved dennes formann, hr. professor Arentz. Han har medundertegnet prøveattestene og dermed medovertatt ansvaret. Han har da også som vidne erkjent dette aesvar. Undersokelseskommisjonen har imidlertid — meget mot hans vilje sjort alt for a bagatellisere hans andel i ansvaret. "Da han ikke er spesielt sakkyndig på oljemaskinenes område, kan han ikke antas a ha hatt nogen større innilytelse pa utformnin- gen av avsnitt IV - (siste avsnitt av prøveattesten), uttales det i dommen. — Professoren har forelest i skibsmaskiner, deriblandt i diesel d. v. s. oliemaskiner og har også hatt stor praktisk befatning nettop med dieselmaskiner. Forutsetningen for dom-

---

Side 8

mens «antagelse» stemmer altsa ikke, og det består spesielt ikke den ringeste tvil om at hr. Arentz i den sak det her er tale om - sotdannelse ved oljemaskiner - er fullt ut kompetent. - Hvad professorens innflytelse pa prøveattestens utformning angår, så skulde kommisjonen dog ha orientert sig i stedet for å noie sig med en «antagelse». Professoren har i virkeligheten tatt sin undertegning av prøveattestene meget alvorlig. I punkt 3) av dommen er sporsmålet «forsoksingeniørens underskrivning av prøveattestens siste del» blitt behandlet og den senere orden, at denne del ikke fikk ingeniarens underskrift blitt kritisert. Riktignok henvises herved til at det ikke iorelå noen instruks i sa henseende, men Departementet uttaler i sin avgjorelse av 7. mars 1934: «I den post» (punkt 3) «er således kommisjonens kjennelse gått professor Lutz imot.» Jeg vil da for det forste gjore opmerksom pa at de forsok det her gielder - regelmessig prøve av innsendte motorer efter et bestemt prøveskjema — lå i en viss grad utenfor et hoiskolelaboratoriums sedvanlige ramme, og derior også blev, administrativt sett, ledet av en særskilt komite, fiskefartoi-komiteen. Denne var enerådende i administrativ henseende, så at eventuelle bebreidelser i denne henseende også burde rettes mot komiteen, ikke mot mig, som riktignok senere hen har vært medlem. Det forholder sig ikke så at jeg — som en elskverdig herre har uttalt i dagspressen — har «fingret» med forsoksingeniørens underskrift. Sleifningen av denne underskrift, såvel som sloiining av alle forsoksingeniørers underskrifter pa et utdrag av ilere preveresultater er skjedd efter konferanse med fiskefartoi-komiteens formann, som også har uttalt sig som vidne derom, idet han svarer på sporsmålet: «Det forekom Dem som en selvfolge at de to» (professorer) «som var ansvarlige var de eneste som underskrev? «Selvfølgelig. Jeg kom til at jeg syntes at den praksis som vi for hadde fulgt var uholdbar at en underordnet skulde attestere for riktigheten av hvad hans overordnede hadde funnet.» Fiskefartei-komiteens formann, den administrative leder av forsokene, har således overtatt ansvaret i det omtalte punkt og har dessuten uttrykkelig bekreftet at sloifning av ingeniørens

---

Side 9

underskrift ikke er skjedd, «iordi man var misiorneiet med den mate, hvorpå Stokke optrådte». Men sett nu engang det tilfelle, at fiskefartoi-komiteen ikke hadde eksistert, så hadde laboratoriet heller ikke vart uten instruks, hvad underskriften av prøveattester angar. I «Reglement og Tarif» for hoiskolens Provningsanstalt, blandt hvis institutter ogsa oljemaskinlaboratoriet er blitt opfort, er nemlig på side 12 (§ 16) uttalt: «Forsoksresultatene tilstilles rekvirenten som meddelelse eller som prevningsattest, undertegnet| av bestyreren for det institutt eller laboratorium hvor provningen er utiort, eller av den som dertill har fatt bemyndigelse.» Laboratoriet hadde eiter dette altså den rett å utstede attester med bare min underskrift istedet for som skjedd med to professorers. - For ordens skyld bemerkes at undersokelseskommisjonen kanskje ikke kienner til denne bestemmelse. Efter alt dette må jeg tilbakevise berettigelsen av konklusionen, at dommens punkt 3) går mig personlig imot.

Den almindelige fremgangsmate ved gjennemforing av prøvene og opstilling av attesten var folgende: De enkelte prøver blev foretatt av laboratorieingeniøren, en annen forseksingeniør (assistent) samt laboranten. prøveplanen var fastsatt og approbert av Handelsdepartementet. Avlesningene blev innfert i hektograferte prøveprotokoller bestående av to blad: et «hovedblad» blev utiylt av laboratorieingeniøren, et «biblad» av den annen forsoksingeniar. — Jeg selv holdt mig daglig a jour med prøvens gang og resultater. Fra tid til annen orienterte også prof. Arentz sig herom. Som nevnt kunde vi begge dessuten uten laboratoriebesok fra hoiskolens hovedbyg- nung spesielt observere avlopsgassens farve, og har oite benyttet oss av denne anledning. Efter endt provning blev maskinen demontert og besiktiget av alle prøvens deltagere samt av prof. Arentz og mig. Delta- gerne blev herunder opfordret til å si sin mening om maskinen og dens prøveresultater i almindelighet. Kontoret utregnet så av prøveprotokollene de tall som skulde

---

Side 10

innfores i prøveattesten, hvorved skjemaet også var iastsatt, og laboratorieingeniøren forela efter dette for mig utkast til attesten. — Den bestod av 4 deler: Maskinbeskrivelse Brennstoffanalvse Tallmessige forsoksresultater med et utdrag derav Almindelige undersokelser. De to forste deler har her ingen interesse. Den tredje del blev undertegnet av laboratorieingeniøren. Den fjerde del angikk igangsetning, manovrering, maskinens gang, varmgang, avlopsgassene, tilsmussing, smoring, betjening, sikkerhet for betjeningen, almindelige bemerkninger. Dens formulering blev også foreslått av laboratorieingeniøren, men, som allerede bemerket, ved de nyere forsok definitivt bestemt kun av proi. Arentz og mig. Professoren blev som vidne spurt: «De konfererte alltid med ham» (laboratorieingeniøren) «og horte hans mening?» og har svart: «Vi konfererte med ham. En del av de meninger vi har, er basert pa hans uttalelser.» - - Den som ser på den ijerde dels program, som under «almindelige bemerkninger» også omiatter konstruktive, iabrikatoriske, driftstekniske og okonomiske sporsmắl etc. vil forstå, at pa dette omrade skulde ansvaret overtas kun av professorene, ikke av en kanskje yngre og mindre eriaren ingeniør, hvilken — som det er tilfelle med hr. Stokke bare hadde en minimal maskinteknisk praksis og ingensomhelst i motorindustrien. Når laboratorieingeniøren forela for mig attestutkastet, kontrollerte jeg om hvorvidt dette utkast harmonerte med prøveresultatene, pravedeltagernes oplysninger under besiktigelsen av den demonterte maskin, samt mine egne observasioner. I hen- hold til alt dette overarbeidet jeg laboratorieingeniørens utkast forsåvidt det var påkrevet av saklige eller formalitetshensyn, og sendte laboratorieingeniøren med det overarbeidede utkast til prof. Arentz. Laboratorieingeniøren hadde saledes all anledning til å ytre sig forsåvidt han ikke var enig med min overarbeidelse av hans utkast. Også hr. Arentz overarbeidet utkastet, og sã fastsatte vi i felleskonferanse den definitive formulering av attesten. Laboratorieingenieren er herunder som bemerket blitt

---

Side 11

tilkalt i den utstrekning vi har funnet det påkrevet, altså spesielt når nevneverdige dissenser i opfatningen forela. Denne av prof. Arentz bekreitede fremgangsmåte er alltid blitt anvendt, altså også ved attesten for Deutsche Werke-(DW-) motoren. Den er efter det foregående basert på at alle prøvedeltagere hores, og at de overordnede treffer avgiorelsen, noe som jo også ellers er skikk og bruk i verden. Om kommisjonen i henhold til den beskrevne fremgangsmåte ved provningen har en rett til a uttale under konklusionen punkt 5): «Avsnittet almindelige bemerkninger» (skal vare almindelige undersokelser, altså attestens IV. del) «kan kun ansees som professor Lutz's subjektive opfatning og dens inntagelse strider mot de almindelige bestemmelsers § 7 «prøveattester» betviler jeg, idet jeg bemerker at den citerte $ 7 uttaler: «Der vil bli utstedt en prøveattest over de foretagne undersokelser, inneholdende de ved forsekene fundne malestørrelser og derav utledede regnestørrelser, samt oplysning om maskinens egenskaper forovrig, basert utelukkende pa sikre observasioner og noiaktig besiktigelse.» Det er nok så at der i avsnittet «almindelige undersokelser», hvis skjema jo var fastlagt av fiskeiartoi-komiteen, finnes enkelte punkter ved hvis behandling ogsa et visst subjektivt syn kan giore sig gieldende. Men selv i et sadant tilfelle vilde det dog dreie sig om en subiektiv opfatning av proi. Arentz og mig - ikke bare av mig, som dommen uttaler. Forovrig kommer herved som sagt bare enkelte punkter av avsnittet «almindelige undersekelser» i betraktning, ikke hele avsnittet: ti dette er i $ 5 av de «Almindelige bestemmelser» uttrykkelig blitt nevnt som en del av laboratoriets undersokelser.

Det som karakteriserer fremgangsmåten ved attestenes opstilling, er altså som bemerket at ansvaret for attestenes IV. del ute- lukkende blev overtatt av to professorer med tilstrekkelig prak- tisk erfaring til å kunne skille mellem organiske feil og tilieldig- heter (som innflytelse utenfra) og til å kunne avgi en almendom over maskinens konstruksion, materialer, bearbeidning o. s. v. Disse professorer orienterte sig som sagt hos alle prøvedelta-

---

Side 12

gerne, men de veiet også, som proi. Arentz har fremhevet som vidne, deltagernes uttalelser og forbeholdt sig som hver sjef gior, å omredigere et utkast, forsåvidt dettes innhold ikke skulde stemme med deres egen overbevisning eller med den eiter deres mening berettigede uttalelse fra annet hold enn fra utkastets forfatter. Det er i dommen inntatt en uttalelse av en ingemor hvori denne identifiserer «omredigerte» og «feilaktige» attester. Meningslosheten av denne uttalelse trenger intet kommentar. Laboratorieingeniørens blyantskrevne utkast til attestens IV. del blev som prof. Arentz har bevidnet «simpelthen betraktet som en kladd som kunde gå i papirkurven», og som derfor også regelmessig blev kastet i denne kurv. Jeg har under voldgiits- saken latt undersoke om det enda fantes sadanne kladder ira de mange utforte forsok blandt ramaterialet, men det fantes bare en eneste. Dertil vil jeg enda bemerke at ramaterialet, som bevist under prosessen, inntil november 1930 har vært i laboratorie- ingeniørens forvaring (DW-praven blev avsluttet den 10. mai 1928) og at det derfra er vandret inn i håndbiblioteket uten at jeg fikk se det for under voldgiftssaken. Også utkastet til DW- attestens IV. del er vandret i papirkurven, så at alle nuvœrende pastander fra hr. Stokke om denne dels innhold - pastander som er kommet frem flere år efter attestens opstilling! - henger i tuften. — Nar hr. Domaas mener at DW-attestens «forsvinnen» måtte «sees i linje» med det faktum at en del biblad til forsoks- protokollen virkelig er forsvunnet fra assistentkontoret (kir. se- nere), så ligger deri en insinuasion som jeg ikke vil karakterisere naermere. Det er allerede ved normale laboratorieforsek selvsagt at det utforende personal ikke kommer frem med ukontrollerbare underhåndsmeddelelser om forsokene. Det er videre selvsagt at personalet forsåvidt det er misfornoiet med den definitive prøve- attest, retter sin protest til laboratoriets leder og går den kor- rekte klagevei - hoiskole og eventuelt Departement - forsåvidt lederen ikke vil gi efter. Ved at laboratoriet i fiskeiartoi-komiteen fikk en serskilt administrativ ledelse av forsokene, var det dessuten skaffet en instans til for eventuelle klager over en prøveattest, og ingen som kjenner komiteens formann, hr. prof. Arentz,

---

Side 13

vil tro at han ikke hadde mottatt og behandlet sådanne klager pa den velvilligste mate. Ved de her omhandlede forsok var den konfidentielle behandling av forseksresultatene spesielt sikret ved de «Ai niadelige bestemmelser» ($8), og jeg har dessuten latt underskrive en erklaring av laboratoriets personale, hvori dette forplikter sig til å «behandle det materiale de har fått utlevert angående ma- skiner og deres detaljer, samt også de forsoksresultater» (iremhevet her), «som vil fremkomme under forsokene, på en strengt konfidentiell måte». Erklæringen blev avgitt «på dre og samvittighet» og blev p. g. a. personalveksel underskrevet ira tid til annen, så at f. eks. ing. Stokke har underskrevet i 1922, 1927, 1930 og 1932. Såvel undersokelseskommisionen som Stortingets protokollkomite har med rette lagt vekt på den konfidentielle behandling av forsokene. Men de bemerkninger som er fremkommet dessangående er blitt rettet fil feil adresse. Det er nettop en bebreidelse jeg har fremsatt mot hr. Stokke under voldgiitssaken at han ved sine angrep på DW-prøven har forgått sig mot den diskresion han hoitidelig hadde forpliktet sig til å overholde. Hans ofte umulige optreden som forte til ganske uhyggelige forhold på kontoret og i laboratoriet blev av mig undskyldt med den «nervos-psykiske» sykdom, som heiskolens lege hadde bekreftet ved hans ansettelse. Ved hans diskresjonsbrudd fikk jeg imidlertid et annet syn på ham. Ti da laerte jeg ham å kjenne fra en side som ikke mere lot sig innregistrere under overskriiten «nervesitet». Det var i 1930, da ing. Worm-Petersen under sin kritikk av DW-preven påberopte sig hr. Stokke («Jernindustri» 1930, hefte 7). Denne hadde kort tid foran som jeg visste væert sammen med hr. Worm-Petersen pa jubileumsutstillingen i Trondheim 1930 og dessuten med to herrer fra motorindustrien, hvis fiendtlige innstilling likeoverfor heiskolens forsok det ikke kunde vaere tvil om. Den ene herres sjei hadde allerede i 1922 skriitlig uttalt at de av Staten, denne gang kun planlagte forsok ved oljemaskinlaboratoriet måtte «motarbeides med nebb og klor». Som passende middel dertil hadde han utsett å utspille mot mig ing. Worm-Petersen, som engang hadde væert ansatt ved laboratoriet.

---

Side 14

Da jeg til min forbauselse leste hr. Worm-Petersens påberopning av hr. Stokke, spurte jeg denne med hvilken rett dette var skjedd, idet jeg samtidig henviste til hans «på æere og samvit- tighet» bekreftede taushetsplikt angående laboratoriets forsok. ingeniøren svarte: «Jeg har bedt disse folk å la mig utenfor», men tidde angående min henvisning til hans taushetsplikt. Av svaret fremgår at «disse folk» har forsokt sig igjen med den noble trafikk å utspille en underordnet mot dennes sjef. Ing. Stokke er dessverre kort tid efter ialt for den fristelse som lã i en forbindelse med folk som kunde fremme hans planer. liolge hr. Worm-Petersens vidneuttalelse har han umiddelbart efter «uventet og uopfordret» skrevet til hr. Worm-Petersen, hvorved han «forst gav —- - sin uforbeholdne tilslutning til hvad Worm-Petersen hadde fremholdt» (i «Jernindustri» om forsoksresultatene med DW-maskinen), «og tilfoiet så en rekke brever, at forholdene ved provningen nok var adskillig verre enn det man kunde slutte sig til eiter attesten, og han kom da inn på mange ting», som Worm-Petersen hadde «forklart» (i «Jernindustri»). — «Jeg måtte bevidne mannen min stotte», uttaler hr. Stokke dessangående. - Jeg har forlangt å få iorelagt de brev hr. Stokke har skrevet til Worm-Petersen, men forgjeves. De blev erklaert som «private» da jeg vilde se dem. - De skyr altså dagens lys og representerer kilden til mange ondartede rykter. Men dette muldvarparbeid, som naturligvis har skapt mistillit til laboratoriet, var ikke det eneste ing. Stokke har prestert. liolge sin egen tilståelse har han også i to andre tilielle forsokt bak min rygg å la gã ut av laboratoriet ukontrollerbare underhandsmeddelelser om maskiner som endog enda var under prøve, altså for en endelig prøveattest overhodet forelå. Det ene av disse tilfelle er forsåvidt særdeles graverende, som hr. Stokke, bortsett fra to dagers medvirken, ikke engang har deltatt i vedkommende maskins prøve, altså ikke har kunnet uttale en noenlunde begrunnet dom om motorens kvalitet. Kommisionen har ikke nevnt noe i dommen om dette brudd på taushetsplikten. Den attesterer hr. Stokkes «rettskaffenhet» og «soliditet»; derom skulde det «overhodet ingen tvil» væere. Når den imidlertid nevner min «irritabilitet» likeoverfor Stokke

---

Side 15

sã vil jeg dog fastsla at jeg i dennes nettop omtalte fremgangsmåte forst og fremst har sett et angrep pa laboratoriets interesser, særlig på den konfidentielle behandling av prøveresultater, som hoiskolen har lovet og personalet var forpliktet til. Jeg kunde ikke mere overta ansvaret for en sadan konfidentiell behandling av prøvene så lenge hr. Stokke var med, og har derfor fjernet ham ira prøvene. Dette har jeg ogsa meddelt fiskefartoi-komiteens formann, som var enig i min fremgangsmate.

III. DW-maskinen.

Maskinen var en dieselmaskin, altså av en type som det i ilere ar har stått strid om i pressen. Jeg mente og mener fremdeles at den har gode chanser i fiskeridriften så at den burde fabrikeres her i landet istedetfor bare å kjopes fra utlandet. Striden har fort til at Norges ledende motorfabrikk med sukcess har optatt maskintypens fabrikasion — «fordi tiden krever det», som fabrikkens prospekt uttaler. Den fabrikerte type er den samme som DW-maskinen: en hoitrykksmotor. At glodehodemaskin- fabrikkene ikke er enig i denne utvikling, er forståelig. Men istedetior a agitere mot mig skulde de dog huske, at de selv har betegnet sine produkter som dieselmaskinen overlegne. Er dette riktig, sa har de ingenting å frykte ira denne maskintype, men kan trostig overlate sakens videre utvikling til kjopernes dom. Jeg har forsokt i samarbeide med den avdode direktor Marstrand-Jorgensen å lette begynnelsen av dieselmaskinens fabrikasjon ved å erhverve licens for Thunes mek. Verksted i Oslo pa fremstilling av en god utenlandsk maskin - en iremgangsmåte som jo ofte blir anvendt her i landet og som sparer en for mange slemme erfaringer. På direktorens anmodning samlet jeg i Tyskland materiale angående en god maskin og forela dette for ham. Vi blev enige om at DW-motoren kunde komme i betraktning og reiste til Kiel, hvor vi studerte motorens konstruksion og fabrikasion etc. samt deltok i en rekke praver. Fornoid med det hvad vi hadde sett, blev vi i Kiel enige med Deutsche Werke om utkastet til en licenskontrakt. Dette var i begyunelsen av 1927. For & sikre oss hvad motorens brukbarhet

---

Side 16

angår, blev det innarbeidet den bestemmelse at kontrakten skulde tre i kraft, 1) năr DW-motoren var blitt prøvet ved hoiskolens oljemaskinlaboratorium, noe som er skjedd våren 1928 2) nắr det efter motorens innbygning og prøve i en bat var inngått den skriftlige meddelelse fra Thune at motoren blev ansett som egnet for det norske fiskeri. Jeg har satt spesiell pris pa denne batpreve og har derior ogsa i september 1928, altså lang tid elter laboratorieprøven, hvor det var tale om eventuelt å sioife båtprøven, skriitlig uttalt: «I et hvert fall vil jeg ikke, som forovrig alle- rede uttalt i min betenkning» (1926), «overta ansvaret for iabrikasionens optagelse, for grundig prøve i bat har gitt tilfredsstillende resultater». Det er klart at denne min bestemte fastholden ved båtprøven, en prøve jeg ikke vilde ha hatt noen innilytelse pa, pa forhånd vilde ha odelagt eventuelle favcriseringsforsok under den forangãende laboratorieprøve. Sådanne batforsok hadde jo i tilfelle blamert, ja blottstillet laboratoriet. - Kommisjonen har forsekt å giendrive denne argumentasion ved å uttale i dommen, at en båtprøve ikke ville «kunnet gi kontrollresultater for laboratoriepravenes riktighet». Herved har kommisionen dog oversett at den mangel som er kvintessensen i hr. Stokkes nuværende argumentasion - sotning efter 2-3 timers drift - ogsa var kommet] frem ved en batprave. Man merker jo ogsa i en båt om det ryker av skorstenen eller ei! Av det forangående vil fremgå hvor nedrig insinuasjonen i en uttalelse er, som kommisjonen citerer i dommen: «Den dobbeltstilling, som prof. Lutz inntar....... ved som professor å utstede.... attester og som betalt konsulent å benytte disse.... til okonomisk fordel for ham selv......». Det påstães altså med rene ord at jeg forst utsteder (ior gunstige) attester og så ved hjelp av disse erhverver eller stotter min konsulentvirksomhet. Faktum er imidlertid som sagt at jeg har vaert Thunes konsulent allerede for det var tale om DW-maskinen, og at jeg har prevet denne nettop i Thunes opdrag og som firmaets konsulent. — Hr. Stokke kjente riktignok ikke noe til disse forhold, og kommisjonen har dessangående henvist til at jeg ikke har vist ham den «tillit å sette ham inn i at jeg optrådte pa det norske verksteds

---

Side 17

vegne». Så fikk, sier kommisjonen, «Stokke mistanke til Lutz's optreden....» Det er riktig at jeg aldri har hatt stor tillit til hr. Stokkes diskresjon - med rette som det har vist sig. Men bortsett derfra, hadde Thune forlangt en konfidentiell behandling av hele saken, og dermed var jeg avskaret fra a fortelle noe om i hvis opdrag prevene foregikk.

DW-maskinen var allerede i juni 1926 - altså langt for vil her overhodet tenkte pa den, offisielt blitt certifikert i Tyskland, så den der kunde belånes av ofientlige midler. Denne certifikering har naturligvis bestyrket direkter Marstrand-Jorgensen og mig i den antagelse at motoren var god. Ti de offisielle tyske prøver er meget strenge, strengere enn våre. De består nemlig ikke bare i en prøve pa stand, men omfatter dessuten en sadan i båt i 3 måneder og med minst 500 driftstimer under ingeniør- kontroll. - Det er klart at man ved sådanne prøver, utfort av jagmenn, med den beste vilje ikke hadde kunnet overse en eventuell sotning «efter 2-3 timers» driit. Man har i dagspressen (f. eks. Adresseavisen) midt under voldgiftssaken, stottet på en meddelelse av hr. Stokkes bror, forsokt å arbeide mot DW-motoren ved a nevne at den ikke mere blev fabrikert, altså måtte vere ubrukbar. Jeg svarte den gang ikke pa pressepolemikken, idet jeg fant det ukorrekt under en svevende prosess å komme med parallellaksioner i pressen. I henhold til denne opfatning har jeg i. eks. også anmodet fiskerte, som hr. Domaas hadde påberopt sig mot mig, om ikke a komme irem med et offentlig svar. De vilde nemlig «offentlig ha satt hr. Domaas's artikkel i den relasjon den fortjener». Men jeg har selviolgelig forespurt ved Deutsche Werke om hvor- vidt den foran nevnte påstand om motoren var riktig. Svaret, stottet pa katalogmateriale, var ganske betegnende for den lett- sindighet, hvormed man hadde argumentert i pressen. Den her prevede DW-type blev, så lod svaret, riktignok bare fremstillet hvad fiskeribruk angikk fra 100 HK av (3 cylinder-maskin med 35 HK pr. cylinder). Men dette hadde ingenting å giore med ty- pens brukbarhet. Deutsche Werke hadde innstillet fabrikasjonen av mindre eylinderenheter bare fordi verkene ikke mere vilde levere til eiere av små fiskebåter som bod darlige betalingsvilkar.

---

Side 18

Verkene leverte for tiden således kun til eiere av større fiske- bater, fiskeriselskaper etc. som bod bedre garanti for regelmessig betaling, og disse kjopere trengte jo kun større motorer. - For stasjoncert bruk derimot blev den angivelig ubrukbare DW-motor fremdeles levert ogsa i de mindre størreiser. Ogsa to andre forhandsangrep av ing. Stokke pa maskinen og dens prøve har vist sig å vaere uberettiget og belyser samtidig ingeniørens mangel på pålitelighet: 1) Hr. Stokke har skriftlig betegnet det som et «iaktum» at jeg under prøven skal ha rekvirert en del reservebrennstoffventiler fra Deutsche Werke, som imidlertid tross sin innbyrdes forskjell ved lang eksperimentering ikke gav tiliredsstillende resultater. sã man grep tilbake til den ventil som fra forst av var i maskinen. — Dermed skal bevises at jeg kiente til de vanskeligheter maskinen angivelig mediorte. Det er imidiertid fort bevis for at jeg ikke har rekvirert en eneste ventil, at alle ventiter det her er tale om, var til stede allerede ved prøvens begynnelse, og at alle ventiler var like, så at en eksperimentering med det formål å finne en best pas- sende ventil pa forhand var domt til å bli resultatlos. 2) Hr. Stokke har skriftlig pastått at DW-maskinen under prøven forsåvidt skal ha vaert favorisert, som laboratoriets av- lopsledning skal ha vaert tilpasset til denne ene maskin, noe som ikke skal ha vært giort ved andre maskiner. Det er fort bevis for at ogsa denne påstand er uriktig. Savel ved glodehode- som ved dieselmaskiner er avlopsledningen blitt tilpasset til vedkommende motor. Men det er ovenikgopet fort bevis for at Stokke selv har vært med ved en slik tilpasning! Kommisjonen undviker bevistemaet - hr. Stokkes pålitelighet - og kommer kun med almindelige bemerkninger om brennstoffventiler og avløpsledninger. Enda et tredje faktum kan i denne sammenheng — med hensyn til hr. Stokkes pålitelighet - nevnes. Angående den i attesten nevnte rivning i cylinderen og stemplet har han nemlig uttalt at det gjaldt en «veritabel skamfiling av en hånds størrelse». Fire personer - ved siden av mig tre vidner: prof. Arentz samt laboratoriets mekaniker og laborant - som har besiktiger rivningen, har imidlertid med bestemthet uttalt at den såkalte

---

Side 19

«skamfiling» ikke har vært annet enn en fin rift - så fin at den ved første besiktigelse av den demonterte maskin ikke engang blev opdaget, så at en ny besiktigelse matte til. Kommisionen nevner ingenting om denne motsetning mellem hr. Stokke og de andre herrer. - Hvor den fine rift skrev sig fra, er det naturligvis umulig å uttale sig om. Det kan tenkes at den har vært til stede allerede ved maskinens ankomst til laboratoriet.

IV. DW-maskinens prøve.

Av det som blev sagt om prøvene i almindelighet folger at prof. Arentz og jeg hadde folgende grunnlag for å danne oss en mening om maskinen: kontroll under selve provningen og herunder meddelelser av de prøvende; besiktigelse av den demonterte maskin og herunder meddelelser av de prøvende: det forelagte tallmessige prøvematerial (III. avsnitt av attesten): laboratorieingeniørens utkast til IV. avsnitt av attesten. Eventuelle tvil i opfatningene kunde, så lenge maskinen var her, lett opklares ved kontrollforsok. Det var derior også en plikt av den som hadde avvikende meninger å ytre sin opfat- ning i rette tid, så at slike forsok kunde bli foretatt. Professor Arentz har understreket dette som vidne og med bestemthet er- kleert: «Det har ikke vart nogen nevneverdig differanse eller forskjeli i opfatningen mellem de to» (Stokke og mig), «at det skulde vœre påkrevet for noen at iremheve - aitsa for labora- torieingeniøren å kunne fremheve dette.» - Ing. Stokke har ved sine nuvarende fortellinger (flere år efter prøven!) fortapt sig mere og mere i tekniske detaljer som ikke lar sig efterkontroliere og som representerer utelukkende en påstand. Det er så beteg- nende at han som vidne ang. mangiende protokollering uttaler: «Jeg var forsåvidt min egen dagbok. Jeg satt inne med inntrykk av maskinen. Jeg stolte på mig selv.» Man skal altså simpelthen stole på det han nu forteller, og disse fortellinger er egnet og kanskje også bestemt til å konfundere saken mest mulig.

---

Side 20

Maskinen var anmeldt til en såkalt «iorprøve», hvorved dens innregulering biev ioretatt. Forsåvidt vedkommende firma sendte en representant til forprøven, blev denne selviolgelig ledet av representanten. Laboratoriet tok forst fatt ved den endelige prøve, når representanten erklarte maskinen som innregulert. Deutsche Werke hadde sendt en ingeniør hit op, som da i felles- skap med hr. Stokke skulde innregulere maskinen. ingeniøren anmodet imidiertid om en annen medhjelper, da hr. Stokke for- styrret innreguleringen ved sin nervose optreden. Jeg måtte finne mig i det og gav den tyske ingeniør assistenter som med- arbeidere. Da ingeniøren reiste citerlot han maskinen i god stand ferdig til den endelige prøve. - Den tyske ingeniørs protest mot samarbeide med hr. Stokke representerer, i parentes bemerket, ikke det eneste sâdanne tilielle. Ogsa arbeidskamerater av hr. Stokke (assistenter) har uttalt og bevidnet at de onsket à slippel sådant samarbeide p. g. a. hans optreden, - en optreden som forresten ogsa laboratoriets folk (mekaniker og laborant) i skarpe ord har beklaget sig over. Eiter den tyske ingeniørs avreise overtok hr. Stokke ledelsen av den endelige prøve, hvorved ing. Edv. Marstrand-Jergensen, somn av den foran nevnte direktor Marstrand-Jorgensen, fungerte som annen forsoksingeniør. Han kjente til farens ansvar i DW- saken likeoverior Thune, og var således en garanti for prøvens palitelighet. Dessverre var han i utlandet under voldgiitssaken, sã han ikke kunde hores som vidne. Men han har nu gitt mig en skriftlig uttalelse, som senere vil bli omtalt. Den lyder ander- ledes enn hr. Stokkes nuværende fortellinger! Under ledelsen av hr. Stokke, som aldri for hadde prøvet en hoitrykksmaskin, begynte DW-motoren straks à sote. Dette meddelte jeg til Deutsche Werke, som svarte: «Wåhrend der Anwesenheit unseres Herrn.. in Ihrem Laboratorium war die Fårbung des Aus- puffes absolut zufriedendstellend.» Svaret var berettiget og blev meddelt hr. Stokke. Vi disku- terte da arsakene til uorganisk sotning, altså sotning ved ytre innilytelser, og jeg henledet hans opmerksomhet spesielt på den allerede nevnte tuftavtapningskjel, som skulde forhindre at luit ira laboratoriets ledning kom inn i maskinen og medførte

---

Side 21

sotning. - Kommisjonen har utnyttet denne min påvirkning på hr. Stokke til litt tvetydige bemerkninger om min interesse i «gode prøveresultater». Som Thunes konsulent var jeg selvfølgelig interessert i å la riktige prøveresultater, sà fabrikasionen ikke blev optatt p. g. a. en altfor optimistisk bedommelse av maskinen og således iorte til en skuffelse, samt til en blamasje for mig. Men riktige resultater får man bare ved en riktig behandling av maskinen under prøven. Det vilde jo vaere en illoyalitet likeoverfor et firma à overlate maskinen i uovede hender, så prøveresultatene blev tilsvarende slette. Ing. Stokke laerte litt efter litt à behandle maskinen og erklaerte til slutt at den definitive prøve kunde begynne. I henhold til hans — nu igjen av hoiskolelagen bekreftede — uberegnelighet og til hans tidligere klager over sotning, forlangte jeg for å vare sikker pa at maskinen virkelig var parat til den definitive prøve, en skriftlig uttalelse av ham ang. maskinens forhold, brennstoff- forbruk etc. Den 24. januar 1928 erklaerte han da blandt annet maskinen som «absolutt driftssikker». - Denne uttalelse har han nu simpelthen lopet fra. Han skal ha handlet under «trykk» fra min side. — Jeg gientar her hvad hr. advokat Claussen angående angivelig trykk har meddelt i pressen (Dagsposten 31. mai 1934):

«Der foreligger savisst ikke her noe trykk på underordnede fra professor Lutz eller andres side. Påstanden herom er den rene gietning uten noe holdepunkt i det foreliggende materiale. Jo, det er et holdepunkt! Det er den uttalelse som redakto- rens» (hr. Domaas') «protege, hr. Stokke kom med da han til sin egen forbloffelse blev konfrontert med et av ham aviattet og underskrevet dokument, hvis innhold stred helt mot hvad han senere har uttalt og angrepet protessoren for. Da fant man det pas- sende à gi den iorklaring, at det var skjedd for à efterkomme professorens onske, eller som den «for- fulgte» hr. Stokke uttrykte det: «Det må væere gjort under trykk av professor Lutz, jeg vil ikke si ab solutt......» Annen stotte for sin anforsel om «trykk» enn denne apenbart meget overbevisnings- faste herre, har hr. Domaas ikke. Og all den stund hr. Stokke gientagne gange måtte tilstå, at det han iremholdt, stred mot hvad han tidligere skriftlig

---

Side 22

hadde nedtegnet, burde man vare noe varsom med à stole blindt pa hans utsagns riktighet.» Det vil enda bli tale om flere motsetninger mellem hr. Stokke for og hr. Stokke efter preven. Den definitive prøve blev som sagt giennemfort med hr. Stokke som leder, og hr. ing. Edv. Marstrand-Jorgensen som annen prøveingeniør. Jeg kontrollerte herunder regelmessig prøvene, prof. Arentz av og til. Hverken han eller jeg har som allerede bemerket, sett eller hort det ringeste om den angivelige sotdannelse. Efter endt prøve blev maskinen demontert og besiktiget - også på sotbelegg. Herved var ved siden av prof. Arentz og mig samtlige i for- og hovedprøven deltagende ingeniører (også hr. Stokke) samt laboratoriets mekaniker og laborant til stede. Alle blev hert - ogsa hr. Stokke -, men ingen sa noe ufordelaktig om maskinen, heller ikke hr. Stokke, noe han heller ikke har pastått. Tvert imot var den almindelige opfatning om motoren helt igjennem gunstig. Det som kunde konstateres om sot- ning var ubetydelig, og er gâtt inn i attesten (sotbelegg pa brennstoffventilen). - Hr. Stokke har altsa notorisk ikke benyttet denne så å si givne anledning til à komme frem med sine angi- velige betenkeligheter ang. sotning. Det er ikke bare slik som dommen sier at assistentene ikke har hort noe ugunstig om DW- motoren fra Stokkes side, det er bevist ved vidneavhorelsen at overhodet ingen av de herrer som hadde befatning med DW- motorens for- og hovedprøve inntil prøvens avslutning har hort det ringeste fra Stokke om maskinens manglende driftssikkerhet p. g. a. sotning - altsà heller ikke prof. Arentz eller laboratoriets mekaniker og laborant. Hr. Stokke har forsokt à giendrive pa- standen om at han ikke har ytret sin angivelige misforneielse med maskinen. Han vil ha advart ing. Edv. Marstrand-Jorgensen og opfordret ham til «oieblikkelig» à skrive dessangående til sin far, direktor Marstrand-Jorgensen. Det er klart at sonnen ikke kan ha glemt en sâdan advarsel; ti han kiente til sin fars ansvar i saken. Men det har nu vist sig at sonnen ikke vet noe derom - igien et bevis for hr. Stokkes mangel pa palitelighet. Ing. Edv. Marstrand-Jorgensen har tilskrevet mig som folger: «Men han» (Stokke) «kom aldri med noen adva- rende kritikk overfor DW-motoren. Efter min me-

---

Side 23

ning var DW-motoren en den gang utmerket ma- skin, og den arbeidet den hele tid absolutt palitelig. om enn med et noe svingende brennstoii-forbruk. Dette var dog sannsynligvis à tilskrive forhold ved laboratoriet. — let hvert tilfelle hersket enighet om at kompressorlose dieselmaskiner... var våre giodehodemaskiner overlegne. Hvorvidt den ene eller annen type av kompressorlase dieselmotorer var à foretrekke, måtte med hvad den gang var kjent på dette område, vaere avhengig av den enkeltes personlige opfatning og forståelse. At ingeniør Stokke skal ha anmodet mig om a advare min far mot DW-maskinen kan jeg ikke erindre. Jeg trodde forovrig ikke at ingeniør Stokkeden gang hadde kjennskap til at planer om en innenlandsk fabrikasjon av maskinen forelà.» Dermed foreligger en uttalelse også av ing. Stokkes medarbeider under hele den definitive certifikeringsprøve som bekrefter, at DW-maskinen har «arbeidet den hele tid absolutt pâlitelig» (fremhevet her) og i sà henseende er overensstemmende med hr. Stokkes erklæring av 24. januar 1928, at maskinen var «absolutt driftssikker». - For ordens skyld vil jeg bemerke at kommisjonen ikke kjente noe til hr. Edv. Marstrand-Jorgensens skriftlige uttalelse til mig. Denne fikk jeg forst efter endt prosess. Ogsà kommisjonen nevner i dommen den gunstige bedommelse av maskinens driftssikkerhet som ingeniørene og gamle prakti- kere som laboratoriets mekaniker samt laborant (med 16 henholdsvis 25 ars motorpraksis) har tilkjennegitt som vidner..Jeg har aldri hatt «anledning til en eneste gang à betvile driftssik- kerheten,» sier en av ingeniørene. Maskinen «har gått som et urverk» og «det har vært en av de beste motorer jeg har hatt i mine hender», uttaler laboranten, som har væert med under alle prøver. - Kommisjonen viser liten forståelse for betydningen av de gamle praktikeres bedommelse, og forsoker også à avsvekke ingeniørenes uttalelse ved à henvise til at de kun har væert med under forprøven. Dette stemmer. Men under forprøven, altsa ved innreguleringen får man et spesielt godt innblikk i forholdene. Efter at nu også den annen forsoksingenier ved den definitive prøve, hr. Edv. Marstrand-Jorgensen, har ytret sig. star saledes alle prøvedeltagere i for- eller endelig prøve mot hr

---

Side 24

Stokke, som jo under besiktigelsen heller ikke er fremkommet med noen innvending. Kommisjonen har likeoverfor denne situasion lagt «vesentlig) vekt» pa prøvet av kontorets tegner, en maskintekniker, men synes à glemme at vedkommende herre ikke har vært med hverken ved for- eller ved den definitive prøve. — Hans vidneprov vil senere bli omtalt. Prof. Arentz og jeg gikk således fra besiktigelsen av maskinen med den overbevisning at det herved likesom ved forprøvens avslutning var enstemmighet (kir. dessangaende ogsá den foran citerte uttalelse av hr. Edv. Marstrand-Jorgensen) over hele lin- jen om at maskinen var all right hvad driitssikkerheten angikk. Ing. Stokke forela nu utkastet til attestens III. del: tallmessige preveresultater, underskrevet av ham. Blyantutkastet til denne del, skrevet og underskrevet av ingenieren, er også blitt funnet| og forelagt for kommisionen. De i denne attestdel sammenstilte tallresultater unddrog sig selviolgelig min pavirkning, heller ikke er en slik pavirkning pastâtt ira noen kant. Det finnes nu i denne attestdel en passus angående avløpsgassens analyse, som ior alle forsoks vedkommende lyder:

Av C: Fullst. forbrent (CO.) i vekt-%: 100,0 «:

Ufullst. (CO ) —«—: 0,0 Dette betyr: Av brennstoffets kullstoffinnhold (C) er fullstendig forbrent (til kullsyre: CO.): 100,0 % ufullstendig ( - kulloxyd: CO ): 0,0 " Brennstofiets samlede kullstoffinnhold (100 %) er altsà for- brent til kullsyre, s ingenting blev til overs som fritt kullstofi, altsá sot. Dessuten bekrefter hr. Stokke at heller ikke kulloxyd (CO) har optrådt, som ifolge de av mig forelagte laboratorie- resultater alltid viser sig når der optrer sotning. Prof. Watzinger har som vidne bekreitet dette. - Hr. Stokke har som sagt attestert disse resultater for alle forsoks vedkommende, altsa og- sả for en 8 timers varighetsprøve. Heller ikke ved denne har altsâ en sotdannelse «efter 2 -3 timers» drift vist sig. Den citerte del av attestens III. del er blitt forelagt for proies- sorene Arentz og Watzinger, og begge har bevidnet at man der- med har et bevis for at ingen sotdannelse har vist sig. Prof.