Den norske fiskeri-motor femti år

Artikkel fra Bergens Tidende - Lørdag 7. februar 1953.

«Motoralderen» går ikke mer enn 75 år tilbake i tiden. På disse år har motoren revolusjonert samferdsel og næringsliv både ute i verden og her hos oss. Tenk bare på forholdene i de norske fiskerier. For 50 år siden måtte de ta seg fram med seil og årer så å si overalt, Bare en og annen dampbåt var å se, Fra 1948 forteller statistikken at vi hadde 12,421 motorfartøyer som deltok i fiskeriene. Det tok sin tid før det ble tatt opp produksjon av driftsmotorer her i landet. Danmark og Sverige var tidligere ute, og det var fra disse land det norske marked ble stettet den første tid at motoren kom i bruk, Siden er vi kommet sterkt med også når det gjelder motorproduksjon. I dag har vi en rekke fabrikker som produserer det meste av det vi trenger selv, og som også leverer en del til andre land. 

Verksmester: Halfdan G. Endresen; Rubbestadneset, har skrevet denne oversiktsartiklen om motorens utvikling for «Bergens Tidende».

Den Norske Fiskeri-Motor Femti År.

Europeeren oppfant ikke kruttet. Det vet nok østens folk å fortelle oss, Og de kan for så vidt hvile på sine laurbær, på bambus-spiler med Jernteppe over. Alle store oppfinnelser og oppdagelser er gjort av dem, så sies det, og så tror de. Men selv om det eksploderte i Kina før enn hos oss, så tør vel vi ennå påstå at det var europeerne som utnyttet de eksplosive stoffer i konstruktiv lei. Lenge før mor Watts tekjel ga idé til sønnens dampmaskin var både krutt, gass og olje påtenkt som drivkraft. Kanonrøret ble til cylinder og prosjektilet til stempel, og så forbandt en dette med en veiv, og dermed var eksplosjonsmotoren ferdig som idé.

Allerede i 1825 var engelskmannen Sam Brown på markedet med en gassmaskin som skal være forsøkt til land- og båtbruk. Men det ble den tyske kjøpmannen Otto i samarbeid med ingeniør Langen, som først laget en brukbar gassmotor, Dette var for omlag 90 år siden, og tiden utover var i høy grad motor-svanger. En franskmann kom med forslag om 4-takt-prinsippet, og flere andre land deltok i utviklingen av gassmotoren. Otto adopterte 4-takt-prinsippet, og utviklet i årene 1877—78 en virkelig driftsikker motor som fikk en stor utbredelse. Motoralderen tar til på denne tid og runder nå et tideverv på 75 år.

Fra nå av går utviklingen med stormskritt. På verdensutstillingen i Paris 1878 var der hele 32 fabrikker som utstilte gassmotorer, I løpet av få år steg ytelsen pr. cylinder fra 4 til 200 HK og var i 1895 kommet opp i 700—1000 HK, I samme tidsrom var sleiden avløst av ventilstyring, og tenningen ble forbedret fra åpen flamme til gløderør og andre moderne metoder.

2-takt-motoren

kommer nå med som ledd i utviklingen. Det engelske firma Day & Son fabrikerte den første ventilløse motor av denne type, omtrent slik som vi kjenner den i dag. Dette var for vel 60 år siden, og litt senere kom tyskeren Søhnlein med en liknende motor.

Oljemotoren

| var som idé eldre enn gassmotoren, Den så dagens lys i Wien i 1873, og samtidig som 2-takt-motorer i Amerika. Drivstoffet var bensin eller gasolin, og tenningen var elektrisk. Utviklingen gikk med små og store steg, og i 1880-årene | kom petroleumsmotorer på markedet. De engelske Priestman og Crossley-motorer fikk en del utbredelse, også her i landet. Siste milepel i denne utvikling er Diesels varmemotor som skriver seg fra 1893. Men det kostet Krupp i Essen og Maschinenfabrik Augsburg mange og kostbare eksperimenter før Diesels kullpulvermaskin kunne bli til en brukbar råolje-motor.

Den første dieselmotor kom til Norge i 1902. Det var. Aalgaard Ullvarefabrikk som gikk i brodden her, idet firmaet installerte denne som driftsmotor. Fra 1892—93 blir oljemotoren nyttet som driftsmotor i fiske- og fraktefartøyer, og har således vært fiskernes tro tjener i to generasjoner. Tyve år senere seilte det første store motorskip, «Selandia», ut på de store verdenshav, drevet av 2 dieselmotorer, hver på 1400 HK.Det er Burmeister & Wain som har æren for det. Vi forlater nå de store utland og følger utviklingen via

Danmark

Det var danskene som først tok til å nytte motoren i fiskeflåten, først som hjelpemotor til drift av linespill og garnspill, senere til drift av fiskeskøytene.

Utvikingen gikk nå raskt, Rundt århundreskiftet var hundrevis av de danske fiskefartøyer og dessuten en mengde småbåter motorisert, Selv tyskerne måtte finne seg i å se seg distansert av danskene når det gjaldt: fiskeri-motorer. «Deutsche Seefischeren Verein» skriver således — så sent som i 1911 — at den tyske industri kunne eller ville ikke levere slike motorer som passet for fiskeflåten. Foreningen var derfor tvungen til å skaffe motorer fra Danmark, hvilket resulterte i at de danske motorer fra 90-årene og utetter fikk stor utbredelse på de tyske kyster.

Der er vel ingen tvil om at motoriseringen av den danske fiskerflåte la grunnen for det store oppsving som fiskeriene der nede gjorde i årene som fulgte. Og dette skulle også bli tilfelle i Sverige og Norge.

Sverige

var også tidlig ute med sine fiskeri-motorer. Rundt omkring århundreskiftet var utviklingen formelig «eksplosiv». Et snes motorfabrikker dukket opp og fikk full fres på produksjonen. De svenske konstruktører la særlig an på 2-takt-motoren, som de på forbausende kort tid utviklet til moderne typer. Glødehode-tenning, pendelregulator og propeller med vridbare blader hadde de fleste så omtrent «fra fødselen av». Den kjente motor «Avance» er vel sannsynligvis den eldste svenske. Maskinen fikk en meget stor utbredelse, over 2000 stk. i tidsrommet 1900 til 1907. Markedet var så godt som alle verdensdeler. Motorstørrelsen var heller ikke å forakte, hele 200 HK så tidlig som i 1904.

Lysekilmotoren - «Skandia» så dagens lys i 1902. Den første motor er nå utstilt på Sjøfartsmuseet i Gøteborg, og det er merkelig å se at den allerede da hadde fått en form som den beholdt til langt opp i 20-årene. «Bolinder» er også et merke som vi kjenner godt her i landet. Den var i sin tid en av verdens mest utbredte glødehodemotorer og en meget pent konstruert maskin.

Motorutstillingene i Marstrand i 1904, og i Bergen i 1907 markerte klart utviklingen i denne industri. På den første dominerte svenskene med sine to-taktere og på den annen var de et hestehode foran de andre land, også England og Amerika. Det var også de svenske fabrikker som leverte brorparten av motorer til den norske fiskerflåte like fram til 1930-årene.

Motoren kommer til Norge.

Fiskerbefolkningen her hjemme fulgte interessert med i utviklingen av fiskeri-motoren. Alt i 1894 er norske fiskeri-interesserte i Frederikshavn for å studere danske motorfartøyer. Ja, like til Chicago sendte vi representanter for å studere nytt på fiskeriområdet, særlig petroleums- og gasolinmotorer. Såvidt vi kan se, var sunnmøringene de første som nyttet motorer i fiskefartøyer. Riktignok var de første forsøk helt mislykket, men møringene er seige og va seg ikke. Omkring 1890 fikk fartøyene «Leiv Erikson» og «Forsøg» innsatt ametikanske motorer. Men etter første fiskesesong ble maskinene hevet i land som ubrukbare. Båtene fikk dampmaskin istedet. I 1899 fikk Ole Valderhaug en dansk brønnkutter opp til Sunnmøre og tok til å drive flyndrefiske med snurrevad. Resultatet ble godt, og fra nå av begynte motoren å lage vei i vellingen, også her i landet. Fiskefartøyet «Suderøy», som var bygget i 1900 av Selsvik i Trondheim, fikk innsatt en 10 HK «Dan»-motor og gjorde en fart av «hele» 5 knop.

Her i Bergen er det Dekke-vervet som bygger det første motorfartøy. Det ble sjøsatt sommeren 1901, fikk likeledes en 10 HK «Dan»-motor og var utstyrt med propell med vridbare blader. Maskin og reversering var manøvrert fra styrehuset. Motor-agenter begynner etter hvert å fortelle at de er til og de sparer ikke på ros just.

Bergens-agenten Herschel selger «den fullkomne oppfinnelse, — et vidunder av en maskin» osv. «Vidunderet» var den amerikanske petroleums-motor «Internasjonal», en veivkassespylt 2-takt forgasser-motor uten oljepumpe, men med trykktank hvorfra oljen ble presset direkte inn i luftkanalen. Såre enkel, og så god at flere av dem kom til å tøffe fjordene rundt her på Vastlandet.

Gulowsen i Oslo representerte amerikanske «Truscott»- og danske «Alpha»-motorer, mens Jacob Irgens her i byen sørget for at også «Dan» kom med i tevlingen. Likeledes var den kjente ingeniør Albert Hjorth og hans far interessert i motorer. Man må vel si at de nevnte amerikanske motorer kom til å bli litt | av et forbilde for de første vest-norske motorer. For såvidt kom de til å gjøre direkte og indirekte nytte for seg. 1902 til 1903 var det egentlige gjennombruddsår såvel før motorisering av fiskerflåten, som for den norske motorfabrikasjon. Motorsluppen «Alfa»

Nordlendingen

lå heller ikke etter i utviklingen. De er tidlig ute og ser seg om etter maskinkraft, og alt i 1903 ble der bygget to motorkuttere i Troms. I 1905 kom første motorfarkost i bruk i Reine. To år etter vår der hele 33 på Lofotfiske, så det monnet. bra. I årene 1904 til 1906 fikk de første ishavsskuter innsatt motorer, Først på Sunnmøre, senere i Troms og Finnmark.

Norske motorer.

Det er nå 50 år siden de første norske motorer begynte å skape «rørelse» på verksteder og i fiskebåten. Rett nok var det et østlandsfirma ved navn. Rudolf Syberg & Co, som laget 4-takt gass- og petroleums-motorer allerede i 1890-årene, Men det var utelukkende til stasjonær bruk. Brukbare må de ha vært, for de fikk sølv-medalje på landbruksutstillingen på Lillehammer i 1897, Interessen for motorer var imidlertid levende også andre steder i landet, Ikke minst her på Vestlandet.

Allerede i 1899 er ingeniør Paul Irgens og fabrikkeier Gjert Meyer Brun her i byen på trappene med patent på en «Anordning av oljetilførsel ved eksplosjonsmotorer». Men patentet resulterte vel neppe i noen produksjon.

Wejseths utkast til en totakts motor. (BT 1953)

Derimot tok Ole Wejseth til for alvor å lage motorer i slutten av året 1902, Han hadde opprinnelig et lite verksted på Store Markevei. Der drev han som finmekaniker, smed og altmuligmann. Var også maskinist og leilighetsvis motormann med en av de første «Truscott»s-motorer i Bergen, Wejseth kjente således motorens gode og lunefulle sider, Lærdommen, parret med erfaring omsatte han i en bedre konstruksjon — sin egen motor. Året etter har han flyttet verkstedet til Sekkegaten der han har 11 mekanikere og en modellsnekker i arbeid. Wejseth konstruerte først en 2-takt-motor, laget noen av disse, men gikk i 1904 over til 4-takt bensin og petroleumsmotorer. Disse fant snart vei både sør og nord i distriktet.

Wejset interesserte seg også for båtbygging. Han laget således arbeidstegninger med spante- og linjeriss - til gamle "ørnen", som eldre bergensere husker fra "små og sorelongeren". En 6 HK motor av eget fbrikata ble satt inn, og båten gikk ruten sin presist som et urverk, "ørnen" eksisterer visstnok ennå et sted nord for Bergen.

Motorfabrikken — med firmanavnet «Den norske Motorfabrik A/S» — flyttet senere til det gamle gassverket. Wejseths første motor gikk med en silde-ekspedisjon som Johan Troye sendte til Skottland; Der borte ble motoren lenge, men kom omsider tilbake til Bergen, der den kanskje ennå eksisterer. De fleste motorer fant vei til distriktene nordom Bergen, noen like til Island. Alt i alt laget Wejseth noen hundre maskiner før han trakk seg tilbake, Wejseth er eldste nålevende av den gamle garde, over 90 år og femtiårsjubilant i faget. Han er framleis finmekanikør og driver tegning og maling som hobby.

H. P. Andresen, Oslo, begynte omtrent samtidig — eller kanskje året etter — å lage motorer. Han tok utenlandske fagfolk- til hjelp méd konstruksjonen og kom så langt at han som første og eneste nordmann hadde motor på utstillingen i Marstrand, 1904. Det var derfor i stilen at han kalte sin motor «Eva». Jeg tør ikke påstå at denne «Eva» var særlig smukk, men sølvmedalje fikk hun, kanskje nærmest for sitt originale vesen. I 1904 startet firmaet én spesialavdeling for motorer, og «Eva» fikk etterkommerne «Nor» og «Norøna». Begge var utstilt på Motorutstillingen i Bergen, 1907.

Martines Haldorsen, Rubbestadneset, drev med kjerrehjulfabrikk, og hadde en vindmølle, senere en engelsk «Crosley»-motor som drivkraft. Denne motor, og andre som tøffet stedet forbi, inspirerte sønnen, Haldor og faren til å lage en motor som kunne gjøre sjøveien til Foldrøyhamn kortere. Med primitive midler la de i vei, kanskje også med gode råd fra bror til Martines Haldor, som hadde montert og kjørt den første «Internasjonal»-motor i Bergen. Dette var i årene 1903 til 1904, og da motoren var ferdig, ble den satt inn i en livbåt, og dermed ble det livberging for mange folk i Rubbestadneset. Bestillingene tok til å løpe inn, og i slutten av 1905 var det levert 7 båtmotorer. Rubbestad-motoren «var stor for sin alder» og så sterk at den tålte en motbør, Bedømmelseskomitéen på utstillingen i 1907 hadde vanskelighet med å tøyle den, men desto større pris satte fiskerne på den. Motoren kom stadig ut i ny og forbedret utgave og fikk en stor utbredelse, Motorfabrikken er i dag den største i landet, med marked over de fleste verdenshav. Den bygger maskiner opp til 600 HK, og var vel den første her i landet som utstyrte sine motorer med hydraulisk reverserbar propell.

Den første motor er nå utstilt på Teknisk Museum i. Oslo. I årene framover er der mange verksteder og fabrikker som tar opp. | motorfabrikasjon. Samtidig med Haldorsen begynner Brødr. Christensen i Oslo å framstille «Stabil»-motoren for bensin og petroleum. Den fikk også et godt omdømme, og ble tildelt sølvmedalje på utstillingen i Risør i 1905. Gulowsen A/S, Oslo, som hadde agentur for dansk «Alpha», begynte å bygge denne på lisens. Fabrikken og omsetningen vokste fort, og der var alt i 1906 hele 65 mann i arbeid. Senere laget Gulowsen sin egen 2-takt-motor, «Grei», som fikk en meget stor utbredelse både øst og nord i landet. Nå kommer noenlunde i kronologisk orden: Kampens Mek. Verksted, Motorfabrikk «Rapp», «Levahn» i Oslo, og ellers flere på Østlandet: F. M.», «Nabetorp» og «Sleipner» m. fl. Særlig vant «Rapp»-motoren stort terreng i fiskeflåten. Den fikk allerede i starten en utforming som den beholdt i mange år.» Men også her vest grep motorinteressen om seg. På Stord begynte Gulliksen å eksperimentere med motor i slutten av 1905. Resultatet ble «Stord»-motoren, som framleis er å se og høre i fjordene. Bergen gikk «De forenede Motorfabrikker» i samarbeid med dansken Hein, som' hadde fabrikert 4-takt fiskeri-motorer i mange år. Men etter som det lakket med denne motortype, gikk firmaet over til å konstruere en 2-takt-motor «Union». For tiden er denne en av de ledende i landet og har «utløpere» i fjerne land. Sunnmørs-fabrikkene «Finnøy», «Gideon», «Brunvoll» og «Hjelset» begynte å fabrikere motorer fra 1904 og utover. De fleste av disse merker er meget levedyktige. Det vil føre for vidt å nevne alle norske verksteder og fabrikker som inntil i dag har bygget motorer til fiskeflåten, Tallet nærmer seg 150. Vi har derfor bare tatt med de mest kjente av fortroppen. Som honnør for rasjonalisert produksjon, bør kanskje nevnes to nyere maskiner, nemlig Bergens-motoren «Sabb» og Mandals-motoren «Marna». Begge er sendt på markedet i store antall.

| Som nevnt var det danskene som først framstilte brukbare motorer til fiskeflåten, Etter århundreskifte overtok svenskene ledelsen. Nordmennene kom senere i gang, men halte inn på sine konkurrenter, og står nå fullt på høyde med disse. Norske motorer dominerer nå markedet i vår fiskeflåte og yter en service som utenlandske fabrikker vanskelig kan klare tilfredsstillende.

Utviklingen kan for øvrig belyses med disse tall: I 1906 var der her i landet 647 dekkete motorfartøyer og 3753 seilere på fiske. I 1948 var tallene 12,421 motorfartøyer og 48 seilere. I 1905 ble her oppfisket 325 mill. kg mot i 1950 1230 mill. kg. Takket være motoriseringen av fiskeflåten har denne utvikling vært mulig. Foregangsmennene i motoralderen har ære av sitt verk.

Halfdan G. Endresen.

Rubbestadneset.