Høiskolesaken
Her starter saken med publisering av tre etterfølgende innlegg i NHST.
Det første er datert 23. februar 1932, en ladet leder i NHST som retter skarp kritikk mot professor Lutz ved NTH, og anklager ham for inkompetanse og partiskhet i ledelsen av Statens prøvelaboratorium for oljemotorer. Den fremstår som et sterkt partisk innlegg som forsvarer ingeniør Stokke og ber departementet etterforske konflikten. Artikkelen bruker emosjonelt ladet språk, anonyme kilder og en ensidig fremstilling for å påvirke opinionen mot professor Lutz, og er et eksempel på partisk journalistikk snarere enn nøytral nyhetsformidling.
På trykk i Norges Handels og Sjøfartstidende, Tirsdag 23. Februar 1932
Statens forsøkslaboratorium for oljemotorer.
Professor Lutz atter under kritikk. — Skal laboratorieingeniøren manøvreres bort.
For mange år siden oprettet staten et provelaboratorium for oljemotorer ved Den tekniske høiskole i Trondheim.
Hensikten var på den ene side å veilede fiskerne og andre som bruker båtmotorer og på den annen side å rettlede fabrikkene.
Resultatet har hittil vært en skuffelse for begge parter. Det varte først påfallende lenge for der kom publikasjoner fra dette laboratorium. Og hvad der er verre: Det som hittil er kommet omfattes ikke med almindelig tillit. Efter fremstående fagfolks mening har det tildels vært ikke alene lite veiledende, men endog misvisende.
Vi skal i denne forbindelse minne om en polemikk som fortes her i bladet for et par år siden mellem ingeniør Worm-Petersen og professor i maskindeler, Lutz, under hvem laboratoriet sorterer. Professorens upartiskhet blev dengang dradd i tvil offentlig og på sådan måte, at det matte vært nærliggende å søke å få uttalelsene mortifisert av retten. Forsøket blevikke gjort. Den angrepne nøiet sig med a skrive ordrike forsvar.
Det var først gjennem artikler i fagpressen, av laboratorieingeniøren, at den sakkyndige almenhet fikk beskjed om, at der ved laboratoriet var drevet arbeide, som hadde ført til verdifulle resultater.
Disse var imidlertid ikke blitt fremlagt av høiskolen på sadan måte, at de fullt ut kunde komme almenheten til nytte. Der foreligger meddelelser om fremgangsmåten ved utstedelse av prøveattester av den beskaffenhet, at de bør bli gjenstand for rettslig undersøkelse.
Det er oss meddelt fra god kilde, at der i den senere tid er skjedd henvendelser til laboratorieingeniøren og til departementet, hvorav vi må slutte, at man søker å manøvrere vedkommende prøveingeniør bort fra arbeidet med motorene.
Således som stillingen er ved Høiskolen og slik som resultatene av laboratorieprøvene har vært benyttet, må disse forsøk hindres. Det bør på rettslig vei undersøkes om noen har gjort sig fortjent til å fjernes og i tilfelle hvem.
Kirkedepartementets sjef er underrettet om saken og vi henstiller til ham på den ene side å foranledige den påkrevede undersøkelse og på den annen side å beskytte ingeniør Stokke mens undersokelsen pågår. Det er nødvendig å være opmerksom på at det er korridorspringere i virksomhet i departementet.
Da hr. Lutz er professor i maskindeler og såaledes ikke spesialist pả motorprøvningens område, kan muligens noe finne sin forklaring i dette forhold. På den annen side synes det ikke påkrevet å la ham beholde kontrollen over laboratorieingeniøren, som er en ansett ekspert på området.
Den neste artiklene belyser konflikten ved oljemaskinlaboratorium, der rektor Olav Heggstad beskriver ingeniør Stokkes midlertidige ansettelse som en ordinær sak, mens avisen «N. H. og S. T.» mistenkeliggjør prosessen og etterlyser rettslig etterforskning. Avisen hevder, støttet av anonyme kilder, at Stokke fjernes til tross for gode faglige resultater, og sår tvil om professor Lutz' upartiskhet i forbindelse med manglende underskrifter på prøveattester. Adresseavisen setter saken inn i en historisk kontekst preget av teknologisk strid mellom glødehodemotorer og dieselmotorer.
På trykk i Norges Handels og Sjøfartstidende, Torsdag 25. Februar 1932
Høiskolens prøvelaboratorium.
En dyktig laboratorieingeniør ansettes midlertidig efter 6 års arbeide i stillingen, som der efter besettes fast. — Besynderlige attestutdrag. Svar fra rektor professor Heggstad.
I anledning av artikkelen i «N. H. og S. T.» igår om laboratorieingeniørstillingen ved høiskolens oljemaskinlaboratorium skal jeg tillate mig å meddele, at saken gjelder en almindelig ansettelsessak som blir avgjort av Kirke- og Undervisningsdepartementet.
Høiskolen har behandlet denne sak på samme måte som andre lignende saker. Den har hittil vist vedkommende ingeniør,som midlertidig innehar stillingen som laboratoriengeniør ved det nevnte laboratorium, all mulig hensynsfullhet og vil sikkert også gjøre det for fremtiden. Det bemerkes, at professsor Lutz ikke har hatt noe med forberedelsen av denne sak å gjøre.
Trondheim, 24/2 1932.
Olav Heggstad.
Stokke skal fjernes.
Vi takker Høiskolens rektor, professor Heggstad, for dette svar. Det bekrefter som man ser vår antagelse, at ingeniør Stokkes stilling skal besettes av Kirke- og Undervisningsdepartementet. Det skal ifølge rektor skje på almindelig måte og med all mulig hensynsfullhet overfor laboratorieingeniøren. Vedkommende ingeniør har innehatt stillingen i 5—6 år. Nylig blev hanefter hvad det meddeles oss av professorutvalget ansatt for sesongen, altså midlertidig efter at han hadde arbeidet i hele 6 år i stillingen. Det må innrømmes, at det er en pussighet!
Så er det dette med hensynsfullheten. Det betyr måskje, at det skal gis laboratorieingeniøren tid til å søke sig en annen stilling. Men fra motorprøvningen skal han efter alt å dømme fjernes hensynsfullt og ordinært. Trenger vedtkommende laboratorieingeniør rektors hensyn? Er han ikke en dyktig fagmann som gjennem en rekke av år har gjort utmerket arbeide? Fagfolk vi har talt med sier han er fremragende. Vi sa det i vår første artikkel, og professor Heggstad har ikke motsagt det. Vi går nu ut fra, at det er riktig inntil anderledes bevises. Vedkommende laboratorieingeniørs artikler i fagpressen har vakt opmerksomhet blandt de sakkyndige, dels for det gode, saklige innhold, dels også fordi de inneholdt verdifulle oplysninger om motorprøvningens resultater som først på denne måte kom til den interesserte almenhets kunnskap.
Besynderlig publikasjon av attestutdrag.
Vi har liggende foran oss et hefte som inneholder utdrag av prøveattester for motorer til fiskefartøier, utstedt av Den Tekniske Høiskole og signert under Høiskolens segl av professorene H. S. Arentz og R. Lutz. Heftet er utgitt av fiskeridirektøren, men vi går ut fra, at Høiskolen er ansvarlig også for utdragene.
Heftet inneholder utdrag av seks attester, de fire gjelder glødehodemotorer og de to kompressorløse dieselmotorer.
Avsnitt III, som omhandlerydelses- og forbrukstall, er for samtlige attesters vedkommende underskrevet av vedkommende prøveingeniør. Derimot er av snitt IV som omhandler «almindelige undersøkelser av maskinens forhold», d. v. s. selve driftssikkerheten i sjøen, altså de for fiskerne viktigste ting, ikke underskrevet på noen av utdragene,. Imidlertid er det oss med delt, at i attestavskrifter som er sendt norske fabrikker, er attestene for glødehodemotorene undertegnet av prøveingeniørene for alle avsnits vedkommende. Avsnitt IV, som angår driftssikkerheten, står anonymt for de to kompressorløse dieselmotorer.
I den anledning spør vi professor Heggstad:
1. Er underskriftene ved en forglemmetse ikke kommet med i avsikriften?
I benektende fall, har prøveingeniøren ikke villet ta ansvaret for det som er blitt anført i •— eller utelatt av — prøveattesten eller er der andre grunner?
2. Hvorfor er ikke dette underskriftforhold kommet frem i det utdrag som er utgift av fiskeridirektøren? Vilde det ikke vært rimelig at også dette utdrag hadde underskriftene, hvor de finnes i originalen?
Sløifningen av prøveingeniørens underskrift på avskrift IV i prøveattestene inå under alle omstendigheter virke vildledende og svekkende på attestene, all den stund avsnitt III har prøveingeniørens underskrift i alle tilfeller.
Er rektor bekjent med at professor Lutz’s upartiskhet under en offentlig diskusjon med ingeniør Ulf Worm-Petersen i 1930 om forskjellige motortyper blev dratt i tvil på en høist opsiktvekkende måte?
Sett på bakgrunn av de hittil ikke mortifiserte tvil, er de oplysninger vi har gitt om prøveattestene efter vår mening så ekstraordinære, at rektor Heggstad og Kirkedepartementet forhå-pentlig ikke vil gå til noen «almindelig» besettelse av ingeniør Stokkes stilling, før saken er undersøkt til bunns. Vi mener som før at det bør skje på rettslig vei.
Lokale uttalelser.
Trondheim, 25. febr.
«Adresseavisen» som idag under titelen «For tredje gang blusser motorstriden op omkring Høiskolen» offentliggjør «Norges Handels og Sjøfartstidende»s siste artikler om saken. Bladet minner om at det for 5—6 år skien pågikk i pressen e,n ganske heftig diskussjon mellem professor Lutz og ingeniør Gullowsen, som rykket ut til forsvar for den norske motorindustri. Stridens annen fase var i 1930, da det innen fagkretser blusset op en heftig strid om hvad som var best egnet som båtmotorer, enten dieselmotorer, hvis talsmann var professor Lutz, eller glødehodemotorer, som i ingeniør Worm-Petersen hadde en ivrig forkjemper.
«Adresseavisen» som minner om at ingeniør Worm-Petersen dengang skrev i «Norges Handels og Sjøfartstidende» at professor Lutz’s upartiskhet og objektivitet ikke var ubestridelig, har fra en kilde som bladet har grunn til å stole på fått oplyst at ingeniør Stokke allerede er fjernet fra arbeidet i laboratoriet og at han har fått annen beskjeftigelse innen skolen. Rektor Heggstad oplyser at han har sendt en kort uttalelse til «N. H. og S. T.». Forøvrig vil han ikke uttale sig. Det samme er også tilfellet med professor Lutz og ingeniør Stokke.
Hovedpersonen i saken vil således, i hvert fall ikke foreløbig, uttale sig, mm det er neppe trolig at saken dermed vil bli gravlagt. Den videre utvikling imøtesees med spenning i vide kretser, slutter «Adresseavisen».
På trykk i Norges Handels og Sjøfartstidende, Lørdag 27. Februar 1932
Prøvingslaboratoriet ved Høiskolen.
Høiskolesaken
På trykk i: Norges Handels og Sjøfartstidende, Onsdag 8. Mars 1933
Undersøkelseskommisjonens konklusjon. "N. H. og S. T's kritikk godkjent i alt vesentlig på alle punkter-
Den av Kirke- og Undervisningsdepartementet nedsatte undersøkelseskomité - bestående av justitiarius H. Flock , og fløtningsdirekør Johs. Johannesen —. til granskning av forholdene ved Den tekniske Høiskoles oljemaskinlaboratorium har nu avgitt sin innstilling. Vi hitsetter nedenfor konklusjonen og en del av begrunnelsen. Resten kommer i morgen. Vi henviser forøvrig til vår leder på side 8.
Intet uhederlig.
1) De foreliggende oplysninger har ikke gitt anledning til å konstatere noe uhederlig forhold fra professor Lutz's side.
Lutz's lønnede konsulentarheide.
2) Kommisjonen anser det uriktig og egnet til å skape mistillit så vel til professor Lutz selv som til de under hans ledelse foretagne prøver av motorer ved Høiskolens oljemaskinlaboratorium, at hr. Lutz samtidig med, at han som forsøksleder forestod motorprøver for Fisikefartøikomiteen og utferdiget prøveattester for motorer, hadde overtatt privat lønnet konsulentarbeide for et verksted med arbeide for en spesiell motor.
Forsøksingeniørens underskrift.
3) De av Fiskefartøikomiteen ved undersøkelse av motorer ved Høiskolens oljemaskinlaboratorium utstedte prøveattester burde alle ha vært undertegnet av forsøksingeniøren, og det var uriktig uten anmerkning å undlate å gjengi hans underskrift i heftet «utdrag av prøveattester»
Lutz og den norske motorindustri:
4) Kommisjonen anser anken mot professor Lutz for å arbeide for- utenlandske interesser til skade for den norske motorindustri for uberettiget. Det er da heller ikke ført noe bevis for, at han forøvrig har motarbeidet eller hatt til hensikt å motarbeide den norske motorindustri. Uforsiktige uttalelser og uforsiktig optreden fra professor Lutz's side har gitt motorindustrien grunn til mistanke. Han har i så henseen de spesielt gått for vidt i et brev til telegrafinspektøren i Bodø inneholdende kritikk over forskjellige motorer.
Prøveattesten og bedømmelsen av D-W-motoren.
5) Prøveattestens 4. avsnitt gir ved ikke å nevne to viktige punkter en for gunstig bedømmelse av D-W-motorens prøveresultater. Avsnittet almindelige bemerkninger kan kun ansees som professor Lutz's subjektive opfatning og dens inntagelse strider mot de almindelige bestemmelsers prg. 7 «Prøveattester». Flere dele av prøveattestens 4. avsnitt stemmer ikke med ingeniør Stokkes beskrivelser av prøvene og deres resultater. Det kan ikke antas, at prøveattesten har hatt skadelige følger, da motoren så godt som ikke har vært solgt her i landet.
Lutz—Stokke.
6) Professor Lutz's behandling av hans underordnede forsøksingeniør Ivar Stokke har vært lite forståelsesfull og delvis ledet av irritabilitet. De ansees uriktig, at ingeniør Stokke er overført til annet arbeide som ligger utenfor hans egentlige stiling som forsøksingeniør; men det kan ikke ansees bevist, at Lutz har forsøkt å manøvrere Stokke bort fra Høiskolen.
7) Ingeniør Ivar Stokkes sykdom, som var av nervøs art, har vinst sig å være av helt forbigaen de natur og må nu efter den fore liggende lægeattest ansees hevet.
Oljemaskinlaboratoriets fremtidige ordning. Instruks for leder og betjening.
Under kommisjonens behandling av nærværende sak er forskjellige forhold ved oljemaskinlaboratoriet kommet frem og kommisjonen vil ikke undlate ganske kort å peke på disse.
Foruten at laboratoriet skal tjene undervisningen har hensikten med laboratoriet også vært, at det skal stå til tjeneste for den norske oljemaskinindustri. Denne står utvilsomt høit, men som kommisjonen ovenfor har påpekt har oljemaskinene utviklet sig i løpet av den siste menneskealder og det må antas, at disse fremdeles har en videre utvikling foran sig. Det er av denne grunn ikke mange områder, hvor et forskingsinstitutt kan sies å være så påkrevet som her. Skal laboratoriet virkelig tjene dette formål, er det nødvendig å omgjerde det med bestemmelser, som sikrer industrien på den ene side fullt diskresjonær behandling av spesielle saker og på den annen side en både videnskabelig og praktisk betjening. Som det nu er — efter Fiske fartøikomiteens opløsning — må man for å få en ting undersøkt eller uteksperimentert akkordere med laboratoriets leder om omkostninger. Uten at det deri ligger noe odiøst overfor den nuværende leder, synes denne ordning lite smakelig og det burde overveies, om man ikke burde søke statens utgifter til laboratoriet og dets betjening dekket gjennem tariffmessige bestemmelser.
For at industrien skal ha full tillit til laboratoriet burde også som ovenfor antydet instruks for dets leder og betjening forøvrig utferdiges. Forelesningene ved Høiskolen over oljemaskiner blev i 1913 overdratt professoren i maskindeler. Senere blev han også som en naturlig følge leder av laboratoriet. Siden da er jo oljemaskinenes betydning vokset så de så å si er blitt en videnskap for sig og meget vil tale for at der med tiden oprettes et eget professorat for oljemaskiner. Nu burde det være riktig å ta under overveielse, hvorvidt det ikke vilde være adskillig mer hensiktsmessig å skille professoratene i maskindeler og oljemaskiner fra hinannen og for de siste inntil videre å oprette et docentur.
Docentstillingen vilde da kunne kombineres med forsøkslederstillingen. Denne ordning måtte kunne gjennemføres uten noen vesentlig ekstrautgift og forekommer vel så naturlig som den nuværendé ordning.
Oslo, 2. mars 1933. Johs. Johannesen.
Trondheim, 4. mars 1933. H. Flock.
Begrunnelsen.
I skrivelser av 29. mars 1932 har departementet opnevnt undertegnede justitiarius H. Flock og fløtningsdirektør Johs. Johannesen til som undersøkelseskom misjon å granske og bedømme forskjellige forhold ved Norges tekniske Høiskoles oljemaskinlaboratorium, hvis leder er professor Lutz. Foranledningen til opnevnelsen var 3 artikler i" «Norges Handels og Sjøfartstidende» i slutten av februar og begynnelsen av mars 1932.
Sakens behandling.
For å få full oversikt over de forskjellige spørsmål, som det gjaldt å granske, anmodet kommisjonen begge parter først om å innlevere skriftlige redegjørelser. Efterat disse var fremkommet fant kommisjonen at det var nødvendig å innhente forklaringer fra forskjellige hold, og der blev derfor foretatt vidneavhørelse dels i Oslo og dels i Trondheim.
De to parter fikk dernest adgang til å fremkomme med hver sin skriftlige redegjørelse nr. 2. Til forståelsen av dokumenter fremlagt av de to parter fant kommisjonen det nødvendig å innhente nye vidneforklaringer i Trondheim. Da professor Lutz (den i artiklene angrepne part) herunder fremkom med begjæring om adgang til ennu 'en skriftlig utredning, for i denne å fremkomme med nye for ham viktige oplysninger og dokumenter, innvilget kommisjonen begge parter adgang til å fremkomme med sine skriftlige redegjørelser nr. 3. Det blev ved denne anledning sagt, at der ikke vilde bli innrømmet noen av partene ytterligere utsettelser og at der nu måtte fremlegges alt, som partene selv mente var av betydning for, sakens fulle belysning.
«N. H. og S. T.»s interesser har vært varetatt av redaktør Knut Domaas personlig.
Professor Lutz har vært bistått av advokat Andr. Olaussen.
Partene har også mellem innleggene oversendt kommisjonen en rekke dokumenter. Under sakens behandling fant kommisjonen det nødvendig å få anledning til hos Thunes mek. Verksted å få oplysninger om prof. Lutz's forbindelse med verkstedet. På begjæring tilstillet verkstedet kommisjonen den hele korrespondanse vedrørende Lutz og verkstedets undersøkelser i anledning av et påtenkt anlegg av motorfabrikkavdeling. Disse dokumenter, som viste sig å inneholde langt mer enn verkstedets forbindelse med prof. Lutz, blev tilstillet kommisjonen konfidentielt og den har ikke hatt anledning til å la partene se dem.
Videre har kommisjonen fra departementet fått tilstillet dettes korrespondanse med Høiskolen og ingeniør Stokke forsåvidt dennes ansettelse m. v. ved Høiskolen og laboratoriet angår. I kommisjonens fremstilling er ved henvisninger anvendt følgen de forkortelser: «N. H. og S. T.»s 3 skriftlige innlegg: D I, D II og D III. Til disse er sidetallet tilført og når der henvises til bilag: bil. og bilagsnummer. Prof. Lutz's 3 skriftlige inn legg: L I, L II, L III med tilføielse av sidetal og eventuelt bilag på samme måte som ovenfor. Der henvises altså da til Hr. Lutz's egne betenkninger. Når der hen vises til de sammen med disse oversendte innlegg fra adv. Clausen er tilført: L, romertal, C, sidetal.
Ved henvisninger til vidneprov er kun vidnets navn og pagina i det stenografiske referat anført. Under sakens gang har kom misjonen begjært sig tilstillet prøveprotokollen og de for utstedelsen av certifikatet for DW-motoren til grunnliggende forsøk. Den fikk sig i den anledning til sendt et hefte utenpåskrevet «Definitive prøveresultater for 22 HK. D-W-maskine» og en konvolut inneholdende endel papirer og med utenpåskrift «Råmaterialet til dok. nr. 76 og 91». Under vidneavhørelsen 3. des. 1932 blev det imidlertid oplyst, at alt «råmateriell» ikke fantes i denne konvolut, idet endel av dette skulde være hentet fra noen såkalte «biblader».
Disse er under sakens behandling forsvunnet fra Høiskolen, med undtagelse av tre, som finnes i det oven for nevnte hefte. Kommisjonen har intet kjennskap hatt til at der eksisterte papirer av dette navn og har derfor heller ikke hat anledning til i sin begjæring spesielt å spesifisere dem blant det materiale som den ønsket sig tilstillet..
- For ytterligere å få rede på hvor de såkalte «biblader» hadde vært opbevart m. v. blev efter avtale mellem kommisjonens medlemmer en tilleggsforklaring optatt av vidnene Geelmuyden og Stensen ved justitiarius Flock den 12. des. 1932. Kommisjonen fikk sig videre tilstillet gjenpart av prøveattesten for DW-maskinen, et hefte uten påskrevet «3-døgnsprøve med D-W-maskinen. 72 timer. Brennolje fra «tank B. Tankfylln. nr. 1 1928» og «Prøveattest for en (Handbibliotek lnr. 5907), hvori er innlagt endel sammenheftede blyantskrevne blader.
Det er ved partenes utførlige redegjørelser, vidneavhørelsene og de framlagte dokumenter tilveiebragt et meget stort og vidtløftig materiale. Man henviser herom til vedlagte dokumentfortegnelse. Departementet har i sine opnevnelsesskrivelser til kommisjonens medlemmer precisert hvad saken gjelder og har her henvist til de nevnte artikler i «N. H. og S. T.».
De spørsmål som foreligger til avgjørelse griper sterkt inn i hinannen og kommisjonen vil derfor behandle dem i den orden, som det finnes tjenligst for sakens oplysning.
Prof. Lutz's stilling.
Prof. R. Lutz blev i 1910 utnevnt til professor i maskinelementet og tiltrådte som sådan fra Høiskolens begynnelse. Et par år senere utvidedes hans professorat til også å omfatte oljemaskiner. Fra oljemaskinlaboratoriets oprettelse har han vært dettes bestyrer.
Da Stortinget hadde gitt bevilgning til en Fiskefartøikomite til hvis formann prof. H. T. Arentz utnevntes, blev prof. Lutz opnevnt som medlem av denne komite i sin egenskap som leder av det laboratorium ved hvilket maskinprøvene skulde finne sted. I den periode Fiskefartøikomiten bestod var der med Handelsdepartementets godkjennelse av 15. nov. 1923 for prøvning av oljemaskiner for fiskefartøier ved Høiskolens oljemaskinlaboratorium fastsatt «almindelige bestemmelser» (L I, dok. 22).
Parafering av prøveattester.
Det er anket over dels, at forsøksingeniør Ivar Stokke ikke gies adgang til å parafere to prøveattester og dels over, at hans underskrift ikke er gjengitt i de fire første prøveattester i en publikasjon fra Fiskefartøikomiteen «Utdrag av prøveattester for motorer til fiskefartøier» utgitt av fiskeridirektøren.
De almindelige bestemmelser inneholder intet om hvorledes at testene skal underskrives. Av professor Arentz's vidneprov frem går, at der overensstemmende med Lutz's påstand var enighet mellem disse herrer om, at forsøksingeniørens parafering ikke var påkrevet for de siste to attesters vedkommende og at den ikke skulde gjengis for de fire første i ovennevnte publikasjon, idet herrene fant det i det hele tatt uriktig, at forsøksingeniøren paraferte.
Kommisjonen skal bemerke, at enhver attest og ethvert certifikat utstedt av en prøveanstalt selvfølgelig må ha den for anstalten administrerende leders under skrift. Den administrerende leder vil i almindelighet ikke ha adgang til personlig å foreta de enkelte prøver. Derfor ansees det nødvendig, at prøveattesten også medundertegnes eller paraferes av den for de enkelte prøver personlig ansvarlige mann. Kun med begge disse underskrifter gir.
For professoren i dette fag har det og er det derfor ikke alene tillatt og ønskelig, men også påkreven prøveattest full garanti og hvis en av dem mangler blir den mindreverdig. (DH 25 og 26 og der nevnte bilag.)
Overensstemmende hermed burde enhver attest utstedt av Høiskolens oljemaskinlaboratorium være undertegnet av dens leder og medundertegnet eller parafert av forsøksingeniøren, som er den, som personlig utfører prøvene.
At prøveattesten også måtte Undertegnes av Fiskefartøikomiteens formann gjør ingen forandring heri.
Kommisjonen er ikke enig i hr. Lutz's påstand om, eller med hr. Arentz, når han i sitt vidneprov gir uttrykk for, at en parafering kun betyr bekreftelse av hovedunderskriftens riktighet. Forsøksingeniørens medunderskrift er for prøveattester av denne art påkrevet.
Hvad sløifningen av forsøksingeniørens underskrift i gjengivelsen av de fire første attester i ovennevnte publikasjon angår er kommisjonen med «N. H. og S. T.» enig i, at elet ikke var riktig å foreta sådan uten oplysende anmerkning derom.
For ordens skyld tilføies, at det såvel av hr. Lutz's innlegg som av hr. Arentz's prov tilstrekkelig fremgår, at fiskeridirektøren er uten ethvert ansvar for underskriftene og deres gjengivelse.
Prof. Lutz's konsulent virksomhet.
Det har vært anket over prof. Lutz's konsulentvirksomhet. I sin krasseste form fremtrer disse anker gjennen redaktør Domaas' innlegg og bilag til disse.
I DI, bil. 3 d, side 5 sier ing. Worm-Petersen: (Den dobbelt stilling, som prof. Lutz inntar . . ved som professor å utstede feilaktige (omredigerte) og som betalt konsulent å benytte disse ... til økonomisk fordel for ham selv.» Kommisjonen skal bemerke at det ikke alene er tolerert men er fullt ut anerkjent forhold såvel ved vårt universitet som utenlandske universiteter, at professorer har anledning til å påta sig hverv som konsulenter, sakkyndige m.v Det er et så anerkjent forhold, at vi ikke her behøver å opholde oss ved det. Blandt de discipliner hvor der undervises på Høiskolen er det neppe noen som har gjennemgått en så rivende utvikling i de siste 20 år som oljemaskinene. Det er nettop i de siste 2-3 decennier at disse maskiner har fått sin betydning blandt kraftmaskinene og det er ingen grunn til å tro at denne utviklingen nu er avsluttet.
For professoren i dette fag har det og er det derfor ikke alene tilatt og ønskelig, men også påkrevet, at han ved forbindelse med det praktiske liv får anledning til å følge utviklingens gang.
Det samme gjelder hans gjerning som laboratorieleder forså vidt laboratoriet inngår som undervisningsmiddel. Nu er det imidlertid så, at oljemaskinlaboratoriet også skal tjene vår industri og da først og fremst vår motorindustri som forsøksinstitutt. Da det, for at laboratoriet skal kunne tjene dette formål, trenges diskresjon hos laboratorietefolk, vil dette også begrense lederens handlefrihet som konsulent — et spørsmål, som aldeles ikke er særegent for vårt oljemaskinlaboratorium, men også ved andre lands institusjoner av den art er under diskusjon.
Ennu sterkere må denne handlefrihet for professor Lutz som laboratoriets leder antas å ha vært innskrenket i den tid han som medlem av Fiskefartøikomiteen foretak forsøk og utstedte prøveattester. De for prøven utferdigede «almindelige bestemmelser» inneholder ingen forskrifter om eller i hvilken utstrekning forsøkslederen privat kunde overta lønnet arbeide for de verksteder, for hvis regning prøven fant sted eller vedkommende de maskiner, som blev innsendt til prøvning. Det er heller ikke oplyst, at der av Høiskolen eller vedkommende departement er utferdiget noen instruks i så henseende. Det synes imidlertid selvsagt, at overtagelse av sådant arbeide lett vil kunne skape mistro og svekke til liten til forsøkslederen og dermed til prøveattestens objektivitet. Særlig gjelder dette, hvis forsøkslederen i noen henseende har private interesser vedkommende en spesiell motor eller et enkelt verksted på den tid, da prøven utføres. .
Det er på det rene, at professor Lutz allerede i 1926 hadde mottatt et opdrag fra Thunes mek. Verksted om erhvervelse av licens på den av Deutsche Werke i Kiel forarbeidede kompressorløse dieselmotor for mindre fartøier og da særlig fiskerbåter. Dette arbeide fortsatte Lutz gjennem flere år og således også i den tid motoren var til prøve ved Høiskolens laboratorium, (13. februar til 1. mars 1928). Det sees også av et i L II, s. 50 citert brev til professor Lutz fra daværende direktør for Thunes mek. Verksted, Marstrand Jørgensen, av 3. mars 1928 (L II bilag 64), at forutsetningen for Lutz's arbeide for verkstedet var, at han skulde knyttes nærmere til dette, hvis saken (Thunes overagelse av licens på D-W-maskinen) gikk i orden. Nu kan det sies og er også anført fra professor Lutz's side, at den omstendighet, at Lutz skulde vareta Thunes interesser ved licenserhvervelse, burde med føre, at prøven blev ledet av ham på en grundig og samvittighetsfull måte.
Men på den annen side synes det klart, at Lutz av hensyn til sin konsulentstilling ved verkstedet hadde en fremtredende personlig interesse i, at prøven viste så gode resultater som mulig. Det er i denne forbindel se spesielt fremhevet, av redaktør Domaas, at grunnen til, at forsøksingeniørens underskrift på prøveattesten for D-W-maskinen blev sløifet, var en uoverensstemmels mellem Lutz og forsøksingeniør Stokke om maskinens almindelige egenskaper (prøveattestens avsnitt IV).
Det er fra professor Lutz's side innvendt herimot, at laboratoriet samtidig hadde til prøve en annen norsk maskin, «Wickmann-maskinen», for hvis vedkommende prøven blev avsluttet først, og at det derfor var for denne maskin forsøksingeniørens parafering først blev sløifet, idet man fant det tilstrekkelig, at de to professorer, forsøkslederen og Fiskefartøikomiteens formann, underskrev attesten.
Kommisjonen har ikke funnet det nødvendig å ta stanpunkt til dette spesielle spørsmål. Prøvningen av disse to maskiner foregikk omtrent samtidig, og det kan derfor vanskelig trekkes noen bestemt slutning fra tiden for prøveattestenes utstedelse.
Men utvilsomt er det iallfall, at det, at professor Lutz i den tid, da laboratoriet var beskjeftiget med motorprøver for Fiskefartøikomiteen og utstedelse av prøveattester for motorer, hadde påtatt sig et privat avlønnet opdrag vedkommende en enkelt motor, som tenktes innført på det norske marked, i en meget vesentlig grad har gitt årsak til mistanken mot ham for manglende objektivitet ved utstedelse av prøveattestene.
Kommisjonen er av den opfatning, at det var uriktig av profes sor Lutz av hensyn til hans stilling som forsøksleder og medlem av Fiskefartøikomiteen å overta det omhandlede konsulentarbeide, hvorved han blev stående i for bindtlighetsførhold til et enkelt verksted.
Kommisjonen vil dog her fremheve, at der ikke forelå noen instruks, som laboratoriets leder hadde å rette sig efter. De antydninger, som delvis er fremkommet om, at professor Lutz foruten å være konsulent for Thunes mek. Verksted også skulde ha mottatt økonomiske fordeler fra et utenlandsk verksted, nemlig Deutsche Werke i Kiel, har derimot ikke funnet støtte i de oplysninger, som foreligger for kommisjonen og må i det hele ansees helt frafalt.
Man henviser til, at ingeniør Worm-Petersen i sitt vidneprov har erkjent (s. 109—110), at han ikke kjente motivene for hr. handlemåte, at han ikke kjente til om professoren hadde forbindelse med Deutsche Werke eller andre verker, og endelig, at han ikke kjente til, om Lutz hadde mottatt økonomisk vederlag fra noen med undtagelse av, at han av direktør Lysaker hadde hørt, at han skulde fått et honorar av Thunes mek. verksted.
Under vidneavhørelsen av Worm-Petersen erklærte redaktør Domaas likeledes (s. 115), at han ikke har ment at professor Lutz skulde ha mottatt illegale inntekter. Dette har Domaas gjentatt i D II s. 43, hvor han uttaler: «Ingen har påstått at professor Lutz hadde illegale inntekter fra utlandet på sin konsulentvirksomhet.»
Kommisjonen finner således å kunne fastslå, at det ikke er konstatert noe uhederlig forhold fra professor Lutz's side. Angående størrelsen av det honorar, som Lutz fikk utbetalt for sitt konsulentarbeide for Thunes mek. verksted, i alt 2430 kroner, har kommisjonen intet å bemerke. Som konsulent for Trondhjems mek. verksted (se direktør Holmsens vidneprov vedkommende en annen tysk maskin) har hr. Lutz ennu ingen godgjørelse mottatt og da der ingen dissens foreligger om denne sak, har kommisjonen ikke funnet det nødvendig å inngå nærmere herpå.
Leder fra samme utgave som overstående artikkel.
Høiskolesaken.
I dagens nummer gjengir vi kommisjonsinnstillingen i Hoiskole-saken. Konklusjonen taler for sig selv. Det er oss en glede å fastslå, at kommisjonen efter inngående undersokelser i alt vesentlig har gitt «N. H. og S. T.» rett og at ingeniør Stokke har fått full opreisning.
Det var en forutsetning for kommisjonsbehandlingen, at begge parter skulde bøie sig for kommisjonens kjennelse. De reiste spørsmål har således funnet sin endelige avgjørelse ved den foreliggende innstilling. Det må også ansees givet at Høiskolen og departementet efterkommer kommisjenens anvisning på at ingeniør Ivar Stokke ansettes fast som laboratorieingeniør og at innstillingen forøvrig får praktiske følger.
Da professor Heggstad i egensskap av skolens rektor i sin tid foreslo kommisjonsbehandling var det for å spare Høiskolen for unødig sensasjon. Ut fra det samme hensyn fikk forslaget tilslutning såvel fra redaktør Domaas som professor Lutz. Overensstemmende med denre synsmåte som vi ennu deler, vil ‹N. H. og S. T.» for nårværende innskrenke sig til å referere kommissjonsinnstillingen. Kun hvis der fra annen side skulde bli gjort brudd på den felles forutsetning, eller innstillingen ikke skulde få de praktiske følger som den bør få, vil vi anse oss nødt til å ta denne beslutning under fornyet overveielse.
Hvad saken forovrig angår så er der fremskaffet et meget stort materiale til belysning av forskjellige forhold ved Høiskolen og ved oljemaskinlaboratoriet. Dette materiale vil naturligvis bli gransket. Det bor efter vår mening således som også påpekt av kommisjonen fore til visse praktiske forholdsregler som kan bli av betydning for fremme av Den Tekniske Høiskoles formål i fremtiden. Under overveielsen av hvilke foranstaltninger der bor treffes vil departementet ved siden av Høiskolens styre ha utmerkede rådgivere i de to kommisjonsmedlemmer.
Om der i en enkelt gren ved en så stor institusion som Den Tekniske Høiskole forekommer ting som med rette kan kritiseres, betyr selvsagt ikke noe avgjørende for bedømmelsen av den hele institusion. Det bør ikke og vil ikke få følger for institusjonen fremtidig når bare manglene blir rettet, således at lignende forhold kan bli forebygget i fremtiden.
En teknisk læreanstalt står i et noe annet forhold til det praktiske næringsliv enn et universitet. Den Tekniske Høiskole kan sådeles virksomt bidra til å gjøre videnskapens resultater tilgjengelige og få dem anvendt i næringslivet samtidig som skolen kan hente impulser fra det praktiske liv. Vi benytter anledningen til å si, at vi på ingen måte underkjenner hvad der allerede er utrettet på dette omrade ved Høiskolen i Trondheim, men vi er heller ikke i tvil om at der kan utrettes meget mere. For å tilgodese samarbeidet mellem Høiskolen og industrien kreves efter vår mening blandt annet at bevilgningene ikke blir for knappe og at man garderer Høiskolens anseelse for streng upartiskhet best mulig, spesielt hvor det gjelder forsøk o. l. Den gjensidige tillit mellem industrien og Høiskolen er avgjørende for at den rette vekselvirkning kan komme istand.
På trykk i: Norges Handels og Sjøfartstidende, Torsdag 9. Mars 1933
Høiskolesaken.
Undersøkelseskommisjonens innstilling.
"N. H. og S.T."s kritikk godkjent i alt vesentlig på alle punkter.
«N. H. og S. T.» gjengav i går konklusjonen og endel av begrunnelsen i Høiskolesaken. Resten av begrunnelsen hitsettes nedenfor. Alle uthevelser er gjort av redaksjonen.
Professor Lutz’s råd givende virksomhet.
Hvad hr. Lutz s virksomhet av mer rådgivende art angår har der vært fremtrukket spesielt to tilfeller. I det ene har en fisker til skrevet hr. Lutz med spørsmål om anskaffelse av motor. Lutz har anført, at spørsmålet gikk ut på, hvilken kompressorløs diesel motor han vilde anbefale og det er intet bevis ført for denne anførsels uriktighet. Lutz svarte med anbefaling av Ellwe-motoren, (D I, bil. 9) og underrettet samtidig agenten. Det foreligger ingensomhelst grunn til å anta, at Lutz hadde noen somhelst personlig fordel av å anbefale denne motor og hans underretning til agenten må nærmest ansees som utslag av tjenestevillighet. Heller ikke kan det antas å være noe å si på, at Lutz som svar på et spørsmål av ovennevnte art anbefaler en motor som han ved prøve har funnet god, når han derigjennem ikke gir uttrykk for andre fabrikaters mindreverdighet.
Men dette synes han heller ikke å ha gjort i den foreliggende anledning. I det annet tilfelle har han på forespørsel fra telegrafinspektøren i Bodø uttalt sig om en del motorer i den av inspektøren anførte rekkefølge. Kommisjonen skal i denne an ledning bemerke, at den finner det ganske naturlig, at offentlige tjenestemenn henvender sig til professoren i oljemaskiner om råd i en sådan anledning og også, at professoren gir sitt råd i den utstrekning han kan. Som leder av oljemaskinlaboratoriet og ennå mer som attestutsteder må han dog til en viss grad være bunden og kan ikke uten vedkommende verksteds konsens gi ufordelaktige oplysninger.
Enhver motor, som enhver maskin, er hos fabrikken stadig gjenstand for forandringer og forbedringer, og en prøve ved laboratoriet med dårlig resultat kan direkte bevirke de konstaterte mangler eller feil rettet. La boratorielederen kan derfor ikke uten videre meddele prøveresultatene. Han må i all fall sikre sig, at disse er riktige for de i handelen værende modeller. Denne hovedregel som her er stillet op, kan synes streng men kommisjonen kan ikke innse, at den er strengere enn nødvendig for at motorindustrien skal ha forønskelig sikkerhet for å kunne benytte laboratoriet.
Man henviser spesielt til, at prof. Arentz i sitt vidneprov helt bekrefter den konfidentielle natur, som erfaringer under prøvene og prøveresultatene har. I sitt svar til telegrafinspektøren har prof. Lutz gått uten for de grenser denne regel setter.
Å behandle hr. Lutz’s svarbrev i alle detaljer vil her føre for langt. Hans tro på dieselmotoren som den absolutt overlegne kommer frem, og benyttelsen av ordet «driftsfarlig» i forbindelse med Bolindermotoren, som betegnes som førsteklasses, er ganske uforståelig.
Kommisjonen må imidlertid opholde sig ved hans omtale av «Grei»-motoren. Et eksemplar av denne motor blev i sin tid av fabrikanten A. Gulowsen A/S forært Høiskolen som undervisningsmateriell. Som sådan var den selvfølgelig av stor verdi for Høiskolen. Den kunde ikke alene tjene som demonstrasjonsobjekt, men studentene kunde få anledning til praktiske øvelser, viden skapelige undersøkelser og prøver.
Til dette formål er det jo uten betydning om der ved det eksemplar som foreligger, kleber en mindre mangel, som i praksis ute i livet setter den i 2nen klasse. At Gulowsen ikke vilde ha forært Høiskolen denne «Grei»-motor, hvis han hadde kunnet tenke sig, at den skulde bli underkastet prøver uten hans kontroll eller medvirkning og uten at han hadde anledning til gjennorn «for prøve» å bringe den op i tip-top stand og at disse prøveresultater skulde bli meddelt utenforstående V sammenligning med andre moto rer, er helt hevet over tvil.
Det må likesåvel være på det rene, at emhver motorfabrikk måtte ha anledning til å beklage sig, hvis prøveresultater for motorer av deres fabrikata, som måtte være kornmet i Høiskolens besiddelse uten deres vidende, på en eller annen måte blev offentliggjort eller meddelt motoirkjøpere til skade for fabrikken.
Når prof. Lutz hevder den naive opfatning, at han har adgang til å foreta hvad som helst med motorer tilhørende Høiskolen og publisere prøveresultater for disse, kan ban ikke høres hermed. I ovennevnte brev til telegrafinspektøren i Bodø er det visst nok fra Lutz’s side tatt det forbehold, at han ikke kjenner Gulowsens nye motor «Nygrei», men hele uttalelsen går dog i Gulowsens disfavør, så meget mer som det er fremhevet, at han reklamerer med uriktige for brukstall.
Hr. Lutz’s uttalelse i samme brev om Stabil-motoren virker vel også frarådende tiltross for, at han uten å ha prøvet den sier. at den skal være ganske god. Mangen bedrift har fra liten begynnelse nettop ved godt arbeide arbeidet sig frem og det er lite forståelsesfullt uten nærmere begrunnelse enn, at fabrikken er liten, å si, at den byr mindre garantien.
I denne forbindelse finner kommisjonen å burde nevne, at prof. Lutz i sin korrespondanse med Thunes mek. Verksted er fremkommet med endel nedsettende uttalelser såvel om vår motorindustri som om enkelte motorer. Da korrespondansen er konfidentiel og henger sammen med Lutz’s konsulentstilling, finner ikke kommisjonen å kunne inngå nærmere herpå.
Når kommisjonen altså har den opfatning, at Lutz selv ikke i råd til statsinstitusjoner i sin egenskap av laboratorieleder bur e ha gått så langt som i sitt svarbrev til telegrafinspektøren i Bodø, finner den dog å måtte til føie, at det hverken ©r påstått eller på noen måte fremkommet ting, som kan berettige til noen mistanke om, at hr. Lutz skulde ha noen personlig fordel ved å gi sådanne uttalelser.
Prof. Lutz’s forhold til den norske motorindustri. Allerede i det foregående er prof. Lutz’s forhold til den nor ske motorindustri berørt. De hovedanker, som på dette område er reist mot ham, er dels, at professoren optrer til fordel for utenlandske interesser (D I og D II, D I bil. 5 m. fl.) og dels, at han motarbeider og taler nedsettende om norsk industri.
Gjennom det hele går prof. Lutz’s forhold til spørsmålet glødehodemotor kontra dieselmotor. En stor del av prosedyren har beskjeftiget sig med disse to hovedtyper for moderne råoljemotorer og med deres fortrin og mangler.
Kommisjonen er av den opfatning, at avgjørelsen av dette spørsmål ingen verdi har i denne sak. Dertil kommer, at det neppe vil være mulig for selv den mest sakkyndige å danne sig noen formening om hvilken av disse typer vil bli den seirende i fremtiden.
Den nuværende motorindustri er vokset frem i løpet av de siste 3 decennier og det er intet som tyder på, at den er nådd frem til noe endelig avsluttende stadium. Det må tvert om antas, at motorindustrien ennu har en lang og rik utvikling foran sig.
Av alle publikasjonen fra professor Lutz fremgår det med tydelighet, at han hylder den opfatning, at dieselmotortypen vil bli den seirende over glødehodemotortypen. Og han fremhever til dels også, at enkelte typer av dieselmotoren allerede er utviklet til et bedre, mere økonomisk og mere driftssikker motor enn glødehodemotorene.
Kommisjonen henviser her til hans foredrag i Bergen 25. juni i.928, «Teknisk Ukeblad» nr. 26 og 27, til brosjyren «Eiske motorer» (D I, bil. 8 og bil. lb ti. skrivelse fra Domaas av 12. aug. 1932) og videre til diverse andre anførsler fra prof. Lutz i hans redegjørelser. Det har ikke vært kommisjo nen mulig å komme til noen an nen opfatning enn, at det har vært hr. Lutz’s usvikelige tro på dieselmotoren som den seirende, som har vært drivfjæren for ham tri å fremholde denne motortype.
Det er intetsomhelst som tyder på, at han har arbeidet for uten landske interesser og kommisjo nens mening er derfor den, at hr. Lutz helt ut fra sin personlige op fatning av dieselmotorens fortrin har fremboldt denne som den be ste. Kommisjonen finneir det ikke nødvendig å drøfte, kvorvidt og i hvilken grad kr. Lutz besidder grunnlag til å danne sig denne opfatning. Anken mot prof. Lutz for å ville favorisere utenlandsk indu stri på norsk industris bekost ning meneir kommisjonen således ikke er kerettiget.
Sett i lys kerav vil det forståes, at kommisjonen kar den øpfatning, at prof. Lutz’s ofte nedisettende uttalelser om norsk motorindustri og dens fabrikata ikke fra hans side kar noen tilsiktet nedbrytende eller undergravende karakter. Men det må medgis, at den form kr. Lutz gir sine uttalelser ofte virker støten rket til, istet tilde og dotte kan ha medvi at motorindustrien har m: liten til ham.
Det foreligger fra P Lutz adskdllige uttalelse draget i Bergen, brosjy skerimotorer», som er et; i Trondheim, ovenciterte telegrafinspektøren m. om de enn ikike kan sie; noe tilsiktet ødeleggeod ofessor r (fore •en «Fi oredrag brev t :1.) som å være angrep på norsk motorindustri, meget lett av denne kan opfattes som et sådant.
Specielt kan kr. Lutz’s stadige fremholden av dieseltypens overlegenhet lett forståes som et angrep på den norske industri, som ikke selv fremstiller denne type. Hr. Lutz fremholder, at han ønsker å hjelpe den norske industri og det er mange ting, som tyder på, at dette virkelig også er hans ønske og at han med sine uttalelser tilsikter å få den norske industri stimulert til å opta fabrikasjonen av den motortype, dieselmotoren, som han forfektér vil seire i kampen med glødehodemotoren.
Selv om hr. Lutz’s form ofte må beklages, har kommisjonen såledés ikke kuranet forstå, at det til grunn for den ligger motiver, som kan kritiseres. prof. Lutz ofte er kommet til å stå på den motorkjøpendes side. Således under hans arbeide for fiskerne med normalkontrakter for kjøp av motorer, et arbeide som ikke kan ansees å være uten betydning.
Videre i hans arbei de i Fiskefartøikomiteen. Også som sakkyndig i rettssaker har hr. Lutz vært anvemdt og under denne saks behandling har det vært fremhevet (vidnet Melbach), at han to ganger har optrådt som sådam i prosessor mot Gulowsen, altså som sakkyndig for Gulowsems motparter. At Lutz lar sig anvende som sakkyndig kan det ikke være noesom helst å si på. Det avgjørende vilde isåfall være hans uttalelsers eller vidneprovs innhold, men her over har der ikke vært anket.
Under behandlingen av spørs målet om hr. Lutz’s forhold til motorindustrien er det også frem komrnet beklagelser over, at han arbeider for å skaffe den nye konkurrentar ved å søke å få an dre verksteder til å opta fabrikasjonen av dieselmotorer i konkurranse med motoriradustriens glødehodemotorer. Disse besværin ger grupperer sig om to spesielle tilfeller. Fra før av har våre mekani ske verksteder og skibsverfter fremstiliet dampmaskiner. TJ-tviklingen har ført med sig ønskeligheten av, at disse verksteder nu også kan fremstille motorer. Som motorer for større skiber er der kun tale om dieselmotorer; fabrikasjonen av disse er ikke fri, men omgjerdet av patenter. Da de ikke har vært fremstillet her i landet, foreligger heller ikke patenter erhvervet fra norsk industris side og man er derfor hen vist til å søke lisens for Norge fra utenlandske patentinnehavere (jfr. Akers mek. Verksteds bygning av dieselmotorer). Trondhjems mek. Verksted har hatt under overveielse å opta fabrikasjonen av sådanne diesel motorer, men har da ønsket å er holde licenser til også å fremstille mindre motorer av samme type.
Verkstedet har som nevnt i denne anledning konsulert hr. Lutz om en spesiell dieselmotor og han har histått verkstedet under dets ennu uavsluttede ar beide med opnåelsen av licens til fremstilling av denne motor. Heller ikike kan den norske motorindustri beklage sig over, at et norsk verksted ønsker licens på en motor, som den ikke selv ønsker å fremstille.
Thunes mek. Verksted (først Kamar mek. Verksted, som stod i forbindelse med Tbune) optok av grunner, som det ikke her er nødvendig å referere, tanken om å oprette et motorverksted. Da Thune har overlatt kommisjonen alle dokumenter i denne anledning helt konfidentielt, er den av skåret fra å referere annet enn nøkne fakta og kun sådanne, som direkte berører Lutz’s forhold til D-W-motoren og Thune. Thune hadde allerede i 1925 optatt tanken om fabrikasjon av motorer. Det foreligger således korrespondanse mellem Thune og utenlandske forbindelser i desember 1925 og i denne er kompressorløse dieselmotorer nevnt.
Den 17. febr. 1926 tilskriven hr. Lutz første gang direktør Marstrand-Jørgensen (Ham ar). men det fremgår av brevet, at det er foranlediget ved mundtlig konferanse. Lutz taler ganske vist i brev til Thune av 28. mai 1929 om sitt «initiativ i dieselmotorsaken», men av brev fra M-J til Lutz av 18. mai 1926, hvor Lutz anmodes om å undersøke hvordan det vil stille sig med eventuell licenserhvervelse og med priser og av Lutz’s svar her på av 21. mai 1926 fremgår det med tydelighet, at det er Thune som er opdragsgiveren.
I de følgende måneder pågår så korrespondansen mellem Lutz og Deutsche Werke (Deweka) og mellem Lutz og Thune. Under 10. juli 1926 anbefaler Lutz Thune, at motoren også må prøves i båt. Man enes om, at prøvene skal foregå for Dewekas regning og under 19. januar 1927 bekrefter Deweka, at en licens kontrakt først skal opnå gyldig het «Wenn durch Zertifikierung des von uns gelieferten 22 P. S. kompressorlosen Bootsdieselmotors und gegebenenfalls eine praktiscbe Erprobung in einer Fischenfahrzeug der Næhweis erbracht ist, dass der Motor flir die norwegische Fiseherei geeig net ist.»
Vi finner å burde fremheve dette for derigjennem å vise, at der forut for prøvene på oljemaskinlaboratoriet forelå full enighet mellem Thune, Deweka og Lutz om disse prøvers utførelse og om hensiktene dermed. Om selve prøven og attestens utstedelse kommer kommisjonen nedenfor tilbake. Her fremhever den kun, at det sterkt er fremtredende, at prof. Lutz anser D-W motoren som overlegen. Han hen viser såvel til ingeniør Stokkes erklæring som til prøveattesten og spesielt dens konklusjon (11. aug. 1928), men under 24. sept. 1928 gjør han det forbehold, at fabrikasjonen ikke må optas før båtprøve er utført. Thune henlegger derefter saken. •
Selv om dr. Lutz ikke har tur det se noe endelig bevis for D-W motorens godhet i certifikeringsprøven, så vilde dog en båtprøve ikke kunnet gi kontrollresultater for laboratorieprøvenes riktighet. De to prøver må ansees som side ordnede. Dette kommer kommisjonen tilbake til under behandlingen av utstedelsen av D-W-motorens prøveattest.
Når hr. Lutz i dette tilfelle har vært betegnet som mellemmann, så har det kun vært i medhold av det opdrag han fikk fra Thune og således som Thunes mann. Heller ikke kan den norske motorindustri beklage sig over, at et annet norsk verksted optar tanken om motorfabrikasjon.
Prøveattestene
Kommisjonen kommer så til hovedanken mot prof. Lutz: Påstanden om, at han har utstedt prøveattester som er i strid med resultatene av de foretagne prøver, eller — som redaktør Domaas former påstanden (D I s. 11), «at det omredigerte avsnitt IV er vesentlig gunstigere for Deutsche Werkes motor enn laboratorieingeniørens rapport.»
Både for å klarlegge denne sak i hele sin bredde og fordi man derunder også kommer inn på hr. Lutz’s forhold til ingeniør Stokke må kommisjonen her ta med motorens hele behandling innen laboratoriet. I henhold til bestemmelsernes punkt 6 er der adgang til en kortvarig forprøve for på forhånd å undersøke om maskinen er i orden.
Kommisjonen legger her ingen vekt på ordet kortvarig. Det viktigste er, at det må konstateres, at maskinen er i orden. Bestemmelsen fastslår, at opdragsgiveren har adgang til å få rettet mangler, som viser sig ved for prøven.
Det er ’ efter punktets ordlyd adgang for laboratoriet til å meddele resultatene av forprø ven cg det er derfor også ganske likegyldig om opdragsgiveren av egen drift eller efter opfordring fra laboratoriet sender reservede ler eller erstatningsdeler.
At opdragsgiveren har krav på, at avløpsanordningen for ekshaustgassene er iorden, så der ikke i disse kan opstå mottrykk, som nedsetter motorens virkelige effekt, må være ganske klart.
Om denne avløpsledning ikke hadde vært iorden eller ikke hadde vært den samme ved prøvningen av andre motorer hadde intet nied Torsdag 9. mars 1933 prøven av D-W-motoren å gjøre. Det var ikke en sammenligning som skulde finne sted, men det var D-W-motorens egen ydeevne og forhold forøvrig som skulde uraderkastes prøve.
Det skulde således heller ikke være noe å si på, at man under forprøven søkte å finne den for den anvendte brenselsolje best passende brennstoffventil. Det er bare så forbausende, at der efter en lengere prosedyre om dette tema av prof. Lutz som bilag 93 tilslutt fremlegges et brev fra Deweka av 26. nov. 1932, hvor det erklæres, at alle de under forsøkene anvendte ventiler var like. Det er på det rene, at både for prøver og undersøkelse skulde foregå efter de almindelige bestemmelser.
Men ved prøvningen av D-W-motoren blev dog prøvene foretatt på grunnlag av avtalen herom mellem Thune, Lutz og Deweka. Efter at forprøven var avsluttet tok den endelige undersøkelse sin begynnelse 13. febr. 1928 og avsluttedes 1. mars 1928.
Det fremgår av almindelige bestemmelsers p. 5 (L I, bil. 22), at undersøkelsene består i en rekke korte prøver, hvorunder alt vedrørende motorens gang, forbruk, ydeevne m. v. observeres og spesielt også forholdene under tomgang underkastes undersøkelse, og av en utholdenhetsprøve på minst 8 timer.
Endelig foretas reguleringsprøver. Da en motor før den har opnådd likevektstilstand må ha en bestemt temperatur følger det herav, at den fra kold tilstand må gå en stund før den er kom met op i denne temperatur. Det er enighet om, at det, når den ved starten er kold, medgår minst en halv time hertil.
Prøvene foretas av forsøksingeniøren sammen med en mann til. For hvert forsøk noterer den ene resultatene på et ferdig hektografert skjema, kallet hovedblad, som han med klemmer har festet til en plate. Den annen har likeledes et ferdig skjema, såkalt bi blad, liggende på et bord « den av, hvor han kan notere sine observasjoner. Inklusive analyse av avløpsgasser, notering av tid måling av forbrukt brensel- og smøreolje, om-dreiningstall, yde evne osv. osv. skal der ved hvert forsøk gjøres 20—30 forskjellige observasjoner foruten at det skal kontrolleres, at alt er iorden, intet gått varmt etc. etc.
Det er forståelig, at det efter at en sådan prøve har tatt sin begynnelse kan opdages feil, at det er glemt noe ved prøvens begynnelse, feil innregulering, eller i det hele tatt noe, som ikke kan legges motoren selv til last. I så fall må selvfølgelig prøven avbrytes. Likeledes kan det efter en prøves avslutning opstå tvil om alt har vært riktig, hvilket kan lede til en enkelt prøves kassering. En prøve kan derimot ikke av brytes eller kasseres, fordi resultatene på grunn av motoren selv ikke er tilfredsstillende. Det er forsøksingeniøren, som her helt og holdent har avgjørelsen av om en prøve skal avbrytes eller kasseres.
Det fremgår av prøveattesten for D-W-motoren, at det er utført 14 (2 prøver nr. 6 og 10 er identiske) kortvarige forsøk (dok. 70 blad 3 A—B), en utholdenhets prøve på 8 timer (blad 4 A), en tomgangsprøve på 5 timer (blad 4 B) samt 8 reguleringsprøver (blad 5). Foruten disse prøver er det også utført en rekke prøver, som av forsøksingeniøren av en eller annen grunn er avbrutt eller kassert.
De i prøveattesten på dennes cvennevnte blader opførte prøve resultater og observasjoner er op ført av forsøksingeniøren. Hvert blad er påskrevet «riktigheten be vidnes» og datert og undertegnet av forsøksingeniør Ivar Stokke. Alle tall på disse blader er dels observasjoner oprindelig under prøvene anført på de nevnte hoved- og biblad og direkte overført fra disse eller dels beregnet på grunnlag av disse. Da de fleste biblad under den ne saks behandling er blitt borte pd Høiskolen, har ikke riktigheten av alt kunnet kontrolleres. Men der foreligger ingen påstand om etter grunn til å tro, at ikke inge niør Stokkes bevidnede anførs ler er riktige. Både i de skriftlige erklærin ger som fra ingeniør Stokke er fremlagt (D I bil. 3 a, 3 b, 3 c — D II bil. 32, 34 (nederst s 2), D III bill. 43) og i sitt vidneprov har Stokke anført endel, som sy nes å virke avsvekkende for de av liam seiv anførte prøveresultaters sanne uttrykk for D-W-motorens prestasjoner. I vidneprovet 3. des. 1932 s. 3 og 4 gir han ut trykk for å ha kassert forsøk, fordi resultatet ikke var godt nok. Også i sitt første vidneprov s. 5 sier han, at han stanset maskinen, når han ikke fikk gode prøver. På s. 7 prover han, at han endog un der 8 timersprøven, tiltross for at det ikke er tillatt, har grepet inn ved å slå på regulatoren. Årsaken til at Stokke ved disse anledninger grep inn angir han å være, at motoren ikke gav gode resultater, at den røk og sotet og at han ikke turde komme til Lutz med dårlige resultater, som ikke vilde bli godtatt av ham. Stokke har dog under vidneav hørelse bekreftet riktigheten av hvad han har anført og med sin underskrift bekreftet som riktig. Det er umulig å legge hr. Lutz noe tillast i denne anledning, og hr. Domaas har heller ikke i sitt resume (D I s. 11) medtatt mer enn DW-attestens avsnitt IV. Når kommisjonen har medtatt dette i såpas bred form, er det for samtidig å belyse forsøksingeniø rens arbeide med disse undersø kelser, som jo ikke alene skal gi de prøveresultater og observasjo ner, som anføres i attestens avsnitt I—III, men som samtidig skal gi grunnlaget for den mer alminde lige og i ord formede bedømmelse av motoren i attestens avsnitt TV. Før kommisjonen går over til denne del, må først nevnes, at in geniør Stokke den 28. jan. 1928 utferdiget oller underskrev (det er ikke enighet om hvem som var koncipant) en erklæring om «Er faringer med DW-maskinen» (L I dok. 28). Denne erklæring, som altså var skrevet efter den aller vesentligste del av forprøvene, men før den endelige undersøkelse inneholder bl. a., at motoren «er absolut driftsikker».
Erklæringen blev skrevet eller underskrevet efter hr. Lutz s an modning eller forlangende og dens innhold passet for hr. Lutz som støtte for sin egen uttalelse til Thune (se ovf.). Men ingeniør Stokke har under denne sak og så avsvekket erklæringens inn hold vesentlig, idet han anfører (se spesielt hans første vidneprov s. 5), at det anførte om driftsik kerheten kun medfører riktighet under motorens gang i 1 time. Han underskrev erklæringen for å gjøre prof. Lutz en tjeneste, men under store betenkeligheter og han gjorde hr. Lutz uttrykkelig opmerksom herpå (s. 4). Det ligger helt i dagen, at for søksingeniøren, som personlig har ledet og utført alle undersøkelser, også har det heste grunnlag foi utformning av attestens avsnitt IV. Derfor er det også ham som leverer utkastet til delte avsnitt. Så ble v der også for DW-attestens vedkommende forholdt. (Fortsatt fra 6. side.) I dette utkast sammenfattes i kort form en på grunnlag av prø veresultatene almindelig dom om motoren og dens enkelte funksjo ner. Netlop fordi valget av uttrykk her er av stor betydning er det helt naturlig, at dette muntlig disku teres og at forsøksingeniøren, som dog skulde ha det mest inngående kjennskap til motoren, er med i denne. Det er også naturlig, al han venter å få og får anledning til muntlig å forklare de av ham i hans utkast anvendte uttrykk. Dete utkast er kommet bori og det har tross gjentagne undersø kelser ikke vært mulig å finne dei. I sine mange uttalelser (bl. a. D I bil. 3a, D II bil. 32 og 34, D III bil. 43) og også i sine vidne prov har ingeniør Stokke gitt ut trykk for den opfatning av DW motoren, som han gjennem sin behandling av den og mange for søk med den hadde dannet sig. Hans uttalelser kan sammenfattes i, at han ikke anså den drifts sikker og at hans begrunnelse her for var, at den viste uren forbren ning og dermed sotdannelse efter kort driftstid, 1—2—3—4 timer, at sotdannelsen dels var forårsaket av efterdrypning og endelig, at den hadde liten evne til overbe lastning. Ut fra denne opfatning mener han, at hans utkast til avsnitt IV var formet og han anfører, at han også muntlig har gjort Lutz op merksom på motorens mangler. Av vidneprovene uttaler meka nikker Næss sig sterkt til fordel for motoren, likeså mekaniker Rønning, hvorimot maskin teknikker Lunds prov går i motsatt retning. Han bekrefter, at den av og til røk stykt, at den hadde enkelte øieblikker, hvor omdreiningstallet kunde dabbe ned, fordi den var meget ømfindt lig for luft i vindkjelen osv.
Av de øvrige vidner har Geelmuyden ikke hatt noen anledning til å betvile DW-motorens driftssikkerhet, men han har kun til feldigvis vært med å kjøre maskinen. Breder har fremholdt en gunstig mening om driftssikker heten, men han var ikke med un der certificeringsprøvene. De sistnevnte to vidner erindrer ikke å ha hørt noe ugunstig om DW-motoren fra Stokkes side.
Det synes som det må legges vesentlig vekt på mekanikker Lunds prov. For ham leste Stokk op sitt utkast til avsnitt IV, for at han skulde høre om det var noe å endre i formen. Han husker, at han nevnte sotningen og visstnok noe om en fastbrennt stempelfjær og noe om rivning i cylinderen. Videre hørte han diskusjonen mellem Lutz og Stokke og deltok i diskusjonen om sotningsspørsmålet og årsaken hertil. Stokke fremholdt for ham, at maskinen ikke var all right og at den ikke egnet sig for en fiskerbåt. Lund bekrefler også Stokkes utsagn om, at han ikke var tilstede ved her rene Lutz’s og Arenfs endelige ut formning av avsnitt IV, idet han erindrer, at Stokke kom ut fra Lutz’s kontor og sa, at nevnte her rer holdt på å omredigere hans ut kast.
En ting som gjør, at Lunds prov må tillegges vesentlig vekt, er og så den ting, at han og Stokke hadde kontor sammen og at han for uten selv delvis å delta i prøve kjøringen av maskinen til stadig het var sammen med Stokke. Ingeniør Stokke påstår, at mo torens øverste stempelfjær efter prøvene viste sig å være fast brennt. Prof. Lutz innrømmer, at den gikk trått (L II s. 84 og L III s. 28 og 29). Herigjennem forelig ger der erkjennelse fra Lutz’s si de både for, at der fra Stokkes si de forelå et utkast til avsnitt IV og for at Lutz har rettet det over ensstemmende med sin opfatning. Kommisjonen antar derfor, at man må gå ut fra, at Stokkes op fatning av maskinen var uårlige re enn prøveattestens avsnitt IV gir uttrykk for og at det derfor må ansees sannsynlig, at Stokkes utkast har gitt et mindre gunstig billede enn prøveattesten. Men graden av denne divergens er det selvfølgelig umulig å bestemme all den stund utkastet ikke foreligger.
Det viser sig her hvor helt forkastelig det er, at forsøksingeniøren ikke gies anledning til å medundertegne. Prof. Arentz undertegnet prøveattestene som formann i Fiskefartøikomiteen. Da han ikke er spesiellt sakkyndig på oljemaskinenes område, kan han ikke antas å ha hatt noen større innflydelse på utformningen av avsnitf IV.
Prof. Arentz bekrefter under sitt vidneprov (s. 28), at dissenser av betydning måtte føre til en om prøvning og det hadde stått Stokke fritt å vedlegge dokumentene en protest. Det førtes imidlertid ingen protokoll og det har ved kommisjonens undersøkelser kom met ganske godt frem, hvor helt negligeant man har vært med opbevarelsen av de papirer, som har ligget til grunn for prøveattestene.
At Stokke ikke har fremlagt noen skriftlig protest kan derfor ikke bebreides ham. Under diskusjonen om disse ting har prof. Lutz fremlagt dok. 76 og dok. 91. Det er to blad, hvor ing. Stokkes noteringer på de såkaldte hovedblad skjematisk er stillet op hvad «forsøkstid», ydelse, omdreiningstall, avløpsgassens farve og maskinens gang angår.
Hvad forsøkstiden angår er ikke opført tiden for hver enkelt «timeprøve», men når der har vært utført flere prøver samme dag er «forsøkstiden» anført i avrundet tidsangivelse: tiden fra ca. time før første prøves begynnelse, idet det er supponert, at maskinen har gått minst % time før, og inntil avslutningen av siste prøve samme dag. Dette er bragt på det rene ved avhøring (3. des. 32) av ingeniørene Geelmuyden og Stensen, som efter prof. Lutz s an modning har utført arbeidet med døkumentenes opstilling og som har* bekreftet deres riktighet. Klokkeslettene kan ikke kontrolleres, da de har vært notert på de biblad, som er kommet vekk under herrene Geelmuyden og Stensens opstilling av dok. 76 og 91.
Disse blad er av prof. Lutz benyttet som bevis for uriktigheten av Stokkes påstand om, at han ikke i almindelighet fikk maskinen til å gå med god forbrenning utover en times tid i høiden. Beviset fører ikke frem. Det er ikke riktig, da forutsetningen for riktigheten av de på bladene anførte «forsøkstider» er, at maskinen har gått i ett kjør. Dette kan ikke supponeres, da det er sterk mulighet for at maskinen har vært stoppet mellem de en kelte kortvarige prøver. Det kan ikke antas, at Geelmuyden og Stensen har visst el NORGES HANDELS og SJØFARTSTIDENDE ler forstått hvad bladene i hr. Lutz’s innlegg skulde anvendes til. I D II bil. 32 foreligger en beriktiget opstilling fra Stokke, bekreftet av ingeniør Kindem, og i D II bil. 34 en illustrerende skjematisk sammenstilling. Det skal her bemerkes, at de av Geelmuyden og Stensen anførte av rundede omdreiningstall foruten cle av Stoldke anførte, begge av Stokke er anført på hovedbla dene. Det er påstått, at prøveattes tens hovedkonklusjon: «Maskinen må hvad konstruksjon, fabrikasjon, driftssikkerhet og økonomi angår betegnes som førsteklas ses» står i strid med den i av snittet givne karakteristikk av maskinens enkelte funksjoner.
Her ha.r kommisjonen funnet det nødvendig med departementets samtykke å tilkalle speciell sakkyndig assistanse og har henvendt sig til hr. ingeniør Otto Kahrs, som er en av våre første autoriteter på området. I skrivelse av 1. mars 33 med bilag, som vedlegges i original har hr. Kahrs gitt sin betenkning. Denne, som kommisjonen har gjennomgått sammen med hr. Kahrs, slutter kommisjonen sig helt til.
Prof. Lutz’s forhold til ingeniør Ivar Stokke.
Tilbake står behandlingen av beskyldningen mot hr. Lutz for å ha søkt å manøvrere forsøksingeniør Stokke bort. Stokke ansattes som assistent ved Høiskolen under prof. Lutz i 1921. I 1926 søkte han forsøksingeniørstillingen. Forut derfor hadde han ikke vært heit frisk. Prof. Lutz innstillet ham til stillingen, idet han gav ham den beste anbefaling, men av hensyn til hans helbredstilstand foreslo han ham midlertidig ansatt. Professorrådet sluttet sig hertil, hvorefter departementet ansatte ham i skrivelse av 19. oktober 1926 på dette vilkår.
Stokkes sykdom bestod i nervøsitet, som hadde sine spesielle grunner, og han er nu helt restituert (doktor Sæthres lægeerklæring 11. august 1932). At hans sykdom har vært av forbigående karakter synes også vidnet dr. Silseth å bekrefte. Det samme ser man Ved å lese dr. Trygve Bergs tre attester av 29. mars 1924, 1. juli 1924 og 28. september 1926 (L I ad.dok. 11) og sammenligner disse med hans skrivelse til justitiarius Flock av 10. juli 1932 (D bil. 40).
Det var helt naturlig, at Stokke måtte skaffe lægeattest for å opnå 3 måneders permisjon i 1924 og vel også, at han efter endt permisjon skaffet sig ny attest. Før hr. Lutz innstillet ham til forsøksingeniørstillingen måtte han igjen la sig undersøke. Kommisjonen anser det ikke utelukket, at dokor Berg i noen grad har latt sig påvirke av en for pessimistisk fremstilling gjennem telefon fra prof. Lutz.
At det på dette tidspunkt har vært noet personlig motsetningsforhold mellem Lutz og Stokke kan ikke antas. Men det synes som om prof. Lutz har vært lite forståelsesfull.
Nettop av dr. Bergs attest av 1. juli 1924 fremgår det, at Stokkes sykdom avhenger av exogene forhold. Det burde da kunne tenkes, at et stadig mas om at fast ansettelse ikke kunde opnas, hvis Stokke ikke blev helt frisk, kunde nedsette Stokkes motstandskraft, men det er dog ikke mulig å tillegge Lutz dårlige motiver, da alt jo også synes å tyde pa et relativt godt personlig forhold i alle fall inntil provene av DW-motoren fant sted. Derimot synes det å ha vært adskillig i Lutz's vesen som har virket uheldig på Stokke. Han er redd for professor Lutz, som ikke synes å ha hatt forståelsen av, at Stokke måtte behandles med imøtekommenhet. Stokke bygger på sin side op antagelsen av at det er Lutz som motarbeider hans ansøkninger om stipendier, mens det motsatte er tilfellet. Han tror, at Lutz hindrer ham i å få benytte Høiskolens fribillet, mens Lutz tvert om har bedt om, at Stokke skal få anledning dertil (L II bil. 82).
Under prøvningen av DW-motoren forteller Lutz Stokke, at det er tale om at motoren med licens skal fabrikeres av et norsk verksted, men han viser ham ikke den tillit å sette ham inn i, at Lutz optrer på det norske verksteds vegne. Så får Stokke mistanke til Lutz's optreden og det hele tilspisser sig videre. Om ingeniør Stokkes retskaffenhet, soliditet og dyktighet er der overhodet ingen tvil. Mange av vidnene uttaler sig om at han kan være vanskelig å omgås. Men det er ikke kommisjonen mulig å fore dette tilbake til annet enn hans nervøsitet i den periode som det er tale om.
Efter DW-prøven - det lar sig ikke gjore å fiksere noe bestemt tidspunkt - synes forholdet å være blitt adskillig slettere mellem herrene. Prof. Lutz er på sin side irritabel, og ser i alt hvad Stokke foretar sig angrep på sig og sine meninger. Stokke nektes adgang til Hoiskolens bibliotek, beordres til arbeide som ikke direkte ligger under forsøksingeniøren, nektes å ta gjenparter av hvad han selv har skrevet, overføres til arbeide som ligger utenfor hans egentlige stilling som forsøksingeniør o. s. v.
På sin side føler Stokke dette som inngrep i sine rettigheter og legger alt ut som forfolgelse.
Det er selvfølgelig umulig å si, at det var Lutz's hensikt å manøvrere Stokke bort. Beslutningen om den skrivelse fra professorrådet, som vel må ansees ment som opsigelsesskrivelse, blev imidlertid fattet uten at Lutz kjente til det (rektor Heggstads vidneprov) og uten, at han var fremkommet med forslag, henstilling eller i det hele tatt var hørt. Prof. Lutz kan derfor ikke være noen direkte årsak i denne.
Undersøkelseskommisjonen er derfor kommet til den opfatning, at prof. Lutz's behandling av forsøksingeniør Stokke har vært et utslag av manglende forståelse av Stokks nervøse tilstand og av irritabilitet, uten at det kan tillegges ham spesielle hensikter dermed. Kommisionen vil tilføie, at der ikke er fremkommet noe, som gir grunnlag for avskiedigelse av ingeniør Stokke. Arsaken til at han kun ansattes midlertidig, var hans daværende sykdom, som har vist sig å være av helt forbigående natur og nu er hevet.
Lørdag 11. Mars 1933
Høiskolesaken.
Professor Lutz’s advokat prosederer• — Han er tilfreds med resultatet, men angriper kommisjonen.
Fra Trondheim telegraferes, at advokat Claussen har avgitt følgende erklæring:
Da Undersøkelseskommisjonen i vesentlige punkter har gitt professor Lutz opreisning foranlediger «Norges Handels og Sjøfartstidende»s kommentar til kommisjonens avgjørelse ingen bemerkning fra min side med hensyn til de punkter, hvori der uttales noen kritikk over professor Lutz.
Jeg ønsker imidlertid at offentligheten skal bli bekjent med at kommisjonen tildels bygger sin kritikk på en vidtløftlig fremstilling, som den uten partenes vidende har innhentet fra en ingeniør, og uten at hr. Lutz har fått anledning til å uttale dg om denne bevislighet som kommisjonen ordlydende. avskriver som sin mening med. hensyn til prøve attestens innhold.
Trondheim, 10. mars 1933.
Hr. advokat Clauseens erklæring minner en smule' om den dødsdømte barber, hvis siste ønske var å få barbere statsadvokaten, Hr. Claussen mener at hr. Lutz har fått oppreisning på de
Lutz har fått opreisning på de vesentligste punkter, mens vi synes at nettop på de vesentligste punkter, nemlig DeutscheWerke-maskinens prøvning, attestutstedelsen og behandlingen av ingeniør Stokke, har kommisjonens innstilling fullt ut gitt oss rett, samtidig som der øves kritikk over professor Lutz’s optreden også på de andre punkter.
Vi skal imidlertid ikke fortsette prosedyren med vår motpart i avisen. Det forekommer oss, at det vilde være mere orienterende å offentliggjøre den prosedyre, som professor Lutz har ført for kommisjonen sammen med enkelte av de dokumenter som er blitt fremlagt, ledsaget av noen få oplysende meddelelser til almenheten.
Vi for vår del har intet imot hvis advokat Claussen er interessert for at den overordentiig skarpe, og efter vår mening vel begrunnede kommisjonsinnstilimg ikke skal ramme professor Lutz hårdare enn Høiskolens tarv tilsier, skulde vi anta han bør slå sig til ro med den kjennelse som er falt.
Fredag 9. Juni 1933
Lutz-saken.
Trondheims-avisene beskjeftiger sig til stadighet med denne sak, og enkelte av dem skriver mer om Lutz-Stokke-saken. Imidlertid bor det fastholdes, at ingenior Ivar Stokke kun har vært vidne i saken, til tross for at den jo hovedsakelig gjaldt den behandling han hadde' vært gjenstand for.
Dokumentene er som for nevnt oversendt Høiskolen og vi hore, at professorridets uttalelser ikke kan ventes fer efter ferien. Man har således ikke forhastet sig med å gi laboratorieingenior Ivar Stokke den opreisning han har krav på, og som professorrådet utvilsomt vil anse for en æressak å gi ham.
Kommisjonskjennelsen blev avsagt efter en grundig undersokelse av saken. Den er klar og velbegrunnet. Kjennelsen inneholder bestemte anvisninger på hvad der bor giores. Begge parter, d. v. s. professor Heggstad og professor Lutz pa den ene side og, redaktor Domaas på den annen har på forhånd forpliktet sig til å boie sig for kommisjonskjennelsen. Det kongelige Kirke- og Undervisningsdepartement har samtykket i denne måte å behandle saken på. Alle parter er saledes bundet til å efterkomme. kommisjonens anvisning. Dertil kommer, at kommisjonsmedlemmene blev valgt efter daværende rektor Heggstads forslag pa Hoiskolens vegne.
Den som kjenner saken tilbunns vet ogsa, at den løsning, som kommisjonen har pekt på er den eneste som kan anbefales.
Enhver avvikelse herfra vilde matte betraktes som et brudd på forutsetningen for kommisjonsbehandlingen og dermed hasardere det som var opnådd ved den behandlingsmåte som blev valgt, hvorved man undgikk offentlig retusforhandling.
Den norske motorindustri har et vel begrunnet krav om, at oljemaskinlaboratoriet kommer under en annen ledelse enn det har hatt, spesielt efterat Ivar Stokke blev fjernet fra sine funksjoner som laboratorieingeniør.
„Motor-striden".
Om professor Lutz's sak inneholder «Dagsposten» folgende:
Den såkalte ««motorstrid» ved hoiskolen, mellem professor Lutz og redaktor Domaas, vil antagelig bli avsluttet i host. Efter hvad rektor Mórch oplyser på vår henvendelse cirkulerer nu sakens meget omfangsrike dokumenter og vil bli behandlet i professorutvalget om en máneds tid.
*
Denne notis er misvisende. Saken mellem professor Lutz og redaktor Domaas er avsluttet for snart et år siden med kommisjonskjennelsen. Denne kjennelse som i alle hovedpunkter gav redaktor Domaas medhold er efter såvel sitt innhold som tilblivelsesmåten a betrakte som en dom alle parter har å boie sig for. Det som står igjen er å iverksette dommen. Dette er hoiskolens og departementets sak.
Redaktor Domaas er ikke part her om han enn har sin opmerksomhet henvendt pa saken. For hoiskolens sávelsom for professor Lutz og hans assistenters skyld, haper vi, at avgjprelsen faller snart og er i full overensstemmelse med kommisjonens kjennelse, så redaktoren ikke pany behover å optre i saken. Det vil i så fall neppe undgåes, at saken antar en mere publikk karakter.
9. Mars 1934
Høiskolesaken.
Rettferdighetens hjelpere nøler.
På forespørsel i Kirkedepartementet erfarer jeg at det hoie departement nu har truffet en avgiorelse for professor Lutz's vedkommende. Hvad den gar ut pa far jeg ikke vite, for dokumentene kommer til mig som part i saken.
Med hensyn til ingenior Stokke, så er saken tilbakesendt til høiskolen til innhentelse av nye uttalelser!
Det er gått ar og dag siden kjennelsen falt. Departementet og høiskolen forpliktet sig på forhånd til å efterkomme kjennelsen. Det valgte selv begge kommissionsdommerne, og professor Lutz fikk anledning til å bruke advokat. Tross disse fortrin gikk kjennelsen ham imot, men dommen er ikke eksekvert.
Departementet og høiskolen har sine ord i behold. De kan vente 10 år med å treffe avgjørelsen. Jeg var godtroende nok til å gå ut fra at de vilde handle med rimelig raskhet og tok intet forbehold om tiden.
På den annen side kan jeg ikke være bundet til å tie lenger. Dersom kjennelsen var gått oss imot, hvem tør si hvor lenge
ingeniør Stokke vilde forblitt ved den tekniske høiskole efterpå?
Men kjennelsen gikk den annen vei. Saken måtte studeres lenge og vel. Måned efter måned studerte mann efter mann, forst ved høiskolen, så i departementet, og så skal man til igjen ved høiskolen.
Så vanskelig og omstendelig er den vei retten har å ga. Lutz har fått beskjed. For ham er spenningen over. Men laboratorieingeniøren skal ennu vente og fortsatt vare utsatt for en behandling som er stoff nok til en ny kommissionssak.
De som fikk kjennelsen imot sig, brer sig i sine stillinger; mens den som fikk rett må stå tilside.
Mens der overveies, studeres og uttales, kan uretten håpe på at nervene hos denne i arevis forfulgte og mishandlede mann endelig skal svikte. Tiden og uretten arbeider sammen i dette tilfelle. Og tid er det nok av. Hverken Kirkedepartementet eller hoiskolen har den ergjerrighet å ville fremskynde rettens seier.
Meget annet til skade for høiskolen følger av disse forhold; men det får ligge til en annen gang. Det får være nok å spørre statsrad Liestøl og professor Mørk hvor lenge de har tenkt å la rettferdigheten vente: