Vis kilden til Undersøkelse av en fiskeri-dieselmaskin

<big>Undersøkelse av en fiskeri-dieselmaskin</big>  

<big>Innlevert av Deutsche Werke i Kiel (Tyskland) - ved Norges Tekniske Høiskoles oljemaskin-laboratorium.</big>

<big>(Bidrag til striden Domaas-Lutz)</big>

<big>Av Professor dr. R. Lutz.</big>

<big>TAPIR FORLAG</big>

<big>Trondheim 193</big>4 

Vi har valgt å følge sideinndelingen i boka,  og markere hver enkelt side med sidetall. Der et ord hopper fra side til side, har vi flyttet siste bit av ordet til den siden det starter på. Hele dokumentet er på 20 000 ord, bestående av over 100000 karakterer, og det kommer til å ta litt tid å få rensket opp i alt. 

----
 <small>Side 2</small>
{| class="wikitable"
|+INNHOLDSFORTEGNELSE
!
!
!Side
|-
|I
|Innledende bemerkninger
|3
|-
|II
|Laboratoriets forsøk
|6
|-
|III
|DW-maskinen
|15
|-
|IV
|DW-maskinens prøve
|19
|-
|V
|Den sakkyndiges betenkning
|30
|-
|VI
|Bevismaterial, som det ikke blev tatt hensyn til ved opstilling av prøveattesten, men som blev fremlagt først under voldgiftssaken
|35
|-
|A
|Prøveprotokollene
|35
|-
|B
|Beretning om en 72 timers-varighetsprøve
|46
|-
|C
|Uttalelse av ing. Stokke ang. sammenligning mellem glødehodemaskiner og kompressorløse dieselmaskiner VII. 
|48
|-
|VII
|Dommens konklusjon og Departementets avgjørelse
|49
|-
|VIII
|Uttalelse av hr. høiesterettsadvokat Andr. Claussen
|56
|-
| colspan="3" |3 tabeller
|}
----
 <small>Side 3</small>
'''<big>I. Innledende bemerkninger.</big>''' 

Da hr. redaktør Domaas i Norges Handels- og Sjefartstidende optok og utvidet de angrep, som ing. Worm-Petersen i 1930 hadde rettet mot mig i «[[Krangelen mellom Lutz og Worm-Petersen|Jernindustri]]», henvendte jeg mig straks til hr. advokat Claussen med anmodning om å anlegge sak. Advokaten frarådet mig imidlertid saksanlegg, fordi han mente at uttalelsene i Sjøfartstidende likeså litet som de i «Jernindustri» av en domstol vilde finnes å inneholde en ærekrenkelse. Det var, sa han, insinuasjoner som ikke hadde ærekrenkelses form. 

Det blev da på forslag fra høiskolen av Kirkedepartementet nedsatt en kommision som ifølge Departementets skrivelse av 29. mars 1932 skulde «granske og bedømme de beskyldningene» som var rettet mot mig. Kommisjonens medlemmer blev hr. justitiarius Flock, Trondheim, og direktøren i Kristiania tømmerdireksjon hr. Johannesen, Oslo. I den nevnte skrivelse blev dessuten uttalt, at «begge parter - professor Lutz og bladets ansvarlige redaktør Domaas - har erklært sig villige til å bøie sig for det resultat kommisjonen måtte komme til.»

Kommisjonen har overskredet sitt mandat. Den uttaler i dommen at den som undersøkelseskommisjon skulde «granske og bedømme forskjellige forhold ved Norges Tekniske Høiskoles oljemaskinlaboratorium» og har i konsekvens av denne sin opfatning befattet sig med laboratoriets fremtidige ordning og besettelse av en post - ting som krever sakkyndighet og underligger høiskolen samt Departementet. Dette har da også i sin avgjørelse av 7. mars 1934 ang. kommisjonens forslag om en postbesettelse bemerket, at «det egentlig lå utenfor dens» (kommisjonens) «mandat.»

Verre enn kommisjonens avsporing i mandatspørsmålet er det faktum at kommisjonen i et av sakens viktige spørsmål — undersøkelse av Deutsche Werke - (DW-)maskinen - har bygget
----
 <small>Side 4</small>
sin dom på en sakkyndig betenkning - den eneste som er innhentet som jeg i et hvert fall først har kert å kjenne samtidig med dommen, sa at jeg ikke engang fikk anledning til a forklare mig om betenkningen. Hver jurist vil kunne bekrefte at en sadan fremgangsmåte ikke er rimelig. Min rettsbistand, hr. advokat Claussen, har da også publisert følgende protest: 

Jeg ønsker imidlertid at offentligheten skal bli bekjent med at kommisjonen tildels bygger sin kritikk på en vidløftig fremstilling, som den uten partenes vidende har innhentet fra en ingeniør, og uten at hr. Lutz har fått anledning til å uttale sig om denne bevislighet som kommisjonen ordlydende avskriver som sin mening med hensyn til prøveattestens innhold. 

Ifølge egen meddelelse har vedkommende sakkyndige merkelig nok gjennomgått mine innlegg i saken først efterat hans første uttalelse var ferdig, og var derfor eiter denne gjennomgåelse tvunget til «en hel omarbeidelse av vesentlige deler av uttalelsen». Han vilde antagelig ha foretatt en omarbeidelse til, hvis han hadde sett mine efterfølgende bemerkninger til hans betenkning. Men dette blev han altså avskåret fra. Hr. justitiarius Flock har forsøkt (Dagsposten 11. mars 1933) å forsvare kommisjonens fremgangsmåte ved innhentning av betenkningen. 

Først gjentar han herunder den foran omtalte feilaktige påstand at kommisjonens mandat skal ha vart å granske og bedømme «forskjellige forhold» ved laboratoriet. Så erklærer han at innhentningen av vedkommende betenkning er skjedd med Kirkedepartementets konsens hvad ingen har benektet. At Departementet imidlertid ikke har gitt sin konsens til at betenkningen først blir bekjentgjort samtidig med dommen, sier han ikke noe om. - Hr. advokat Claussens foran citerte bemerkning at «kommisjonen ordlydende har avskrevet denne bevislighet som sin mening med hensyn til prøveattestens innhold.» imøtegår han ved å benekte at kommisjonen har skrevet av vedkommende «uttalelse». 

Dette har hr. advokaten heller ikke pastått. Han gjør jo selv opmerksom pa vidleitigheten av uttalelsen. Det som av betenkningen er gått inn i dommen er utelukkende betenkningens «hovedkonklusjon». Men denne er da også simpelthen avskrevet. - Meget diplomatisk sier hr. justitiarius <small>''(Siste ord samlet på denne side)''</small>
----
 <small>Side 5</small>
videre at «det punkt det her gjelder, var utførlig behandlet» i partenes innlegg. Dette er riktig når der under vedkommende «punkt» forståes prøven av DW-maskinen. Det er imidlertid fullstendig uriktig når det gjelder de «to viktige punkter» som behandles i den sakkyndiges hovedkonklusjon, og derfra er gått inn i dommens post 5. Disse punkter og dermed det vesentlige innhold av post 5 var overhodet ikke og aller minst «utførlig» behandlet under voldgiftssaken!

- Når hr. Flock ved slutten av sitt forsvar bemerker at kommisjonen hadde «adgang til at ordne sine undersøkelser på den måte som den fant tjenligst for sakens oplysning», så burde han ikke glemme at denne frihet har sine grenser i det som er rett og rimelig.

Hvor misvisende betenkningens bemerkninger om de «to viktige punkter» er, vil senere bli vist. Men disse - under voldgiftssaken som sagt ikke behandlede - bemerkninger er altså gått inn i dommen, og Departementet har i sin kjennelse av 7. mars 1934 utelukkende tatt hensyn til dommen.

Det kjenner antagelig ikke noe til, hvordan dommens punkt 5, som omhandler DW-prøven, er kommet frem og konkluderer at jeg ved denne prøve ikke skal ha vist «fornøden aktsomhet». Man vil forstå at jeg ikke vil finne mig i en daddel som er kommet frem på denne basis, såvel i min som i laboratoriets interesse, aller minst etter den misvisende behandling av saken i Stortingets protokollkomite.

Heller ikke kan jeg godta den undskyldning som Departementet uttaler i min favør, at ingeniør Stokkes «vaklende holdning» skal ha bidratt til at jeg ikke skal ha «lagt tilbørlig vekt på prøveresultatene.» - Det vil i det følgende vises at ingeniøren ved selve prøven aldeles ikke har vaklet, men har været ytterst konsekvent. Hans endrede standpunkt har først vist sig efter prøven, hvor han ganske åpent forsøker ved hjelp av en «medhjelper», som han har kalt hr. redaktør Domaas, å opnå en fast post, jeg ikke vilde innstille ham til, ja enda mere. Men ikke bare i laboratoriets og min interesse føler jeg mig forpliktet i forsvar å ytre mig om saken, men også i Deutsche Werkes. Det er blitt bestemt at prøvene ved laboratoriet også står åpne for utenlandske motorer, og dermed har vi også loyalitetsforpliktelser likeoverfor vedkommende firmaer. Vi kan under
----
 <small>Side 6</small>
sådanne forhold umulig stille oss på det standpunkt som i. eks. hr. Domaas inntar ved at han angående et danskfødt vidnes uttalelse under voldgiftssaken mener å burde gjøre opmerksom på vidnets danskdom, eller ved at han mener å burde «avsløre» at en kollega av mig har vart sammen «med representanten for en utenlandsk motorfabrikk», et svensk verdensfirma. 

Det er dog ikke bare den måte hvorpå et av dommens viktige punkter, nemlig punkt 5, er kommet frem, som berettiger mig til i forsvars interesse å komme frem med en redegjørelse til tross for at dommen var forutsatt som en endelig avgjorelse, men ogsa hr. redaktor Domaas' nylige gjenoptagelse av pressepolemikken i sak «dokument 76», etc., hvorved det nu går ut over mine assistenter med ganiske stygge insinuasjoner. 

Mitt svar pa sadan utfordring kan da selvfølgelig ikke baseres på at jeg, som hr. Domaas gjør, river enkelte punkter ut av sammenhengen, men at jeg leverer en sammenhengende fremstilling. Derved skal såvidt mulig denne begrenses til de foreliggende fakta. Selve bedømmelsen av disse fakta vil bli overlatt til leseren.

<big>'''II. Laboratoriets fors'''</big><big>'''øk.'''</big> 

For jeg går over til å behandle de her gjeldende forsøk ved laboratoriet i almindelighet, vil jeg bemerke at den innvending som er kjørt mot DW-attestens riktighet beror på ing. Stokkes - vel å merke nuvœrende — påstand at maskinen skal ha sotet «etter ca. 2--3 timers» drift. 

Er en sådan sotning organisk, følger den altså av maskinens konstruksjon, så er maskinen driftsusikker og ubrukbar: Sotningen vil varig fortsette, inntil maskinen kommer til å stanse, Blir sotningen derimot foranlediget ved feilaktig behandling eller ved annen skadelig innflytelse utenfra, så berører dette ikke på noen måte maskinens driftssikkerhet. Også den beste maskin kan ved slike innflytelser bringes til å sote. Som spesiell årsak til sotning kan nevnes luft, som fra laboratoriets faste oljeledning kommer inn i maskinen. For å forhindre dette har vi på våre prøvestasjoner innbygget en vindkjel som utskiller luften, Blir denne kjel ikke riktig betjent, så begynner hver motor å sote, 
----
 <small>Side 7</small>
noe som har vist sig ved mange, deriblandt notorisk forsteklasses maskiner. Sotning viser sig videre på en ganske naturlig måte, når maskinen nrmer sig overbelastringsgrensen. Da blir den pr. slag innspreitede oljemengde sa stor at oljen ikke mere forefinner den til fullstendig forbrenning pakrevede luftmengde. Oljens kullstoff, som har vanskeligst for & forbrenne. forlater derfor delvis maskinen i uforbrent tilstand, altsa i form av sot. — Sotning kan under driiten lett og momentant av hver legmann konstateres ved observasion av avlopsroret (skorstenen): Avlopsgassen blir da mork. Ved maskinens demontering kan man dessuten konstatere sotning ved ohservasion av del indre deler av maskinen som kommer i berering med forbrenmiksedssche, be viser da sotoeieks Sotning er således et fenomen som under driften ikke godt kan oversees, heller ikke av en legmann, og som vi ved hoiskolen ikke bare kunde observere ved å besoke laboratoriet, men også ira hovedbygningens korridor, som ofte har tjent som observasjonssted for savel fiskefartoi-komiteens formann som for mig. Da jeg forste gang d. v. s. ved ing. Stokkes optreden lenge efter DW-prøven, horte om DW-maskinens angivelige organiske sotnink, spurte Jeg formannen om han noensinne tidligere — altsal under prøven — hadde merket eller hort noe om DW-motorens angivelige driftsusikkerhet p. g. a. organisk sotning. Hans svar var et bestemt -aldri»! — Jeg personlig kan gi det samme svar med den samme bestemthiet.

prøvene foregikk under kontroll av fiskefartoi-komiteen, representert ved dennes formann, hr. professor Arentz. Han har medundertegnet prøveattestene og dermed medovertatt ansvaret. Han har da også som vidne erkjent dette aesvar. Undersokelseskommisjonen har imidlertid — meget mot hans vilje sjort alt for a bagatellisere hans andel i ansvaret. "Da han ikke er spesielt sakkyndig på oljemaskinenes område, kan han ikke antas a ha hatt nogen større innilytelse pa utformnin- gen av avsnitt IV - (siste avsnitt av prøveattesten), uttales det i dommen. — Professoren har forelest i skibsmaskiner, deriblandt i diesel d. v. s. oliemaskiner og har også hatt stor praktisk befatning nettop med dieselmaskiner. Forutsetningen for dom-
----
 <small>Side 8</small>


mens «antagelse» stemmer altsa ikke, og det består spesielt ikke den ringeste tvil om at hr. Arentz i den sak det her er tale om - sotdannelse ved oljemaskiner - er fullt ut kompetent. - Hvad professorens innflytelse pa prøveattestens utformning angår, så skulde kommisjonen dog ha orientert sig i stedet for å noie sig med en «antagelse». Professoren har i virkeligheten tatt sin undertegning av prøveattestene meget alvorlig. I punkt 3) av dommen er sporsmålet «forsoksingeniørens underskrivning av prøveattestens siste del» blitt behandlet og den senere orden, at denne del ikke fikk ingeniarens underskrift blitt kritisert. Riktignok henvises herved til at det ikke iorelå noen instruks i sa henseende, men Departementet uttaler i sin avgjorelse av 7. mars 1934: «I den post» (punkt 3) «er således kommisjonens kjennelse gått professor Lutz imot.» Jeg vil da for det forste gjore opmerksom pa at de forsok det her gielder - regelmessig prøve av innsendte motorer efter et bestemt prøveskjema — lå i en viss grad utenfor et hoiskolelaboratoriums sedvanlige ramme, og derior også blev, administrativt sett, ledet av en særskilt komite, fiskefartoi-komiteen. Denne var enerådende i administrativ henseende, så at eventuelle bebreidelser i denne henseende også burde rettes mot komiteen, ikke mot mig, som riktignok senere hen har vært medlem. Det forholder sig ikke så at jeg — som en elskverdig herre har uttalt i dagspressen — har «fingret» med forsoksingeniørens underskrift. Sleifningen av denne underskrift, såvel som sloiining av alle forsoksingeniørers underskrifter pa et utdrag av ilere preveresultater er skjedd efter konferanse med fiskefartoi-komiteens formann, som også har uttalt sig som vidne derom, idet han svarer på sporsmålet: «Det forekom Dem som en selvfolge at de to» (professorer) «som var ansvarlige var de eneste som underskrev? «Selvfølgelig. Jeg kom til at jeg syntes at den praksis som vi for hadde fulgt var uholdbar at en underordnet skulde attestere for riktigheten av hvad hans overordnede hadde funnet.» Fiskefartei-komiteens formann, den administrative leder av forsokene, har således overtatt ansvaret i det omtalte punkt og har dessuten uttrykkelig bekreftet at sloifning av ingeniørens

----
 <small>Side 9</small>


underskrift ikke er skjedd, «iordi man var misiorneiet med den mate, hvorpå Stokke optrådte». Men sett nu engang det tilfelle, at fiskefartoi-komiteen ikke hadde eksistert, så hadde laboratoriet heller ikke vart uten instruks, hvad underskriften av prøveattester angar. I «Reglement og Tarif» for hoiskolens Provningsanstalt, blandt hvis institutter ogsa oljemaskinlaboratoriet er blitt opfort, er nemlig på side 12 (§ 16) uttalt: «Forsoksresultatene tilstilles rekvirenten som meddelelse eller som prevningsattest, undertegnet| av bestyreren for det institutt eller laboratorium hvor provningen er utiort, eller av den som dertill har fatt bemyndigelse.» Laboratoriet hadde eiter dette altså den rett å utstede attester med bare min underskrift istedet for som skjedd med to professorers. - For ordens skyld bemerkes at undersokelseskommisjonen kanskje ikke kienner til denne bestemmelse. Efter alt dette må jeg tilbakevise berettigelsen av konklusionen, at dommens punkt 3) går mig personlig imot.

Den almindelige fremgangsmate ved gjennemforing av prøvene og opstilling av attesten var folgende: De enkelte prøver blev foretatt av laboratorieingeniøren, en annen forseksingeniør (assistent) samt laboranten. prøveplanen var fastsatt og approbert av Handelsdepartementet. Avlesningene blev innfert i hektograferte prøveprotokoller bestående av to blad: et «hovedblad» blev utiylt av laboratorieingeniøren, et «biblad» av den annen forsoksingeniar. — Jeg selv holdt mig daglig a jour med prøvens gang og resultater. Fra tid til annen orienterte også prof. Arentz sig herom. Som nevnt kunde vi begge dessuten uten laboratoriebesok fra hoiskolens hovedbyg- nung spesielt observere avlopsgassens farve, og har oite benyttet oss av denne anledning. Efter endt provning blev maskinen demontert og besiktiget av alle prøvens deltagere samt av prof. Arentz og mig. Delta- gerne blev herunder opfordret til å si sin mening om maskinen og dens prøveresultater i almindelighet. Kontoret utregnet så av prøveprotokollene de tall som skulde
----
 <small>Side 10</small>


innfores i prøveattesten, hvorved skjemaet også var iastsatt, og laboratorieingeniøren forela efter dette for mig utkast til attesten. — Den bestod av 4 deler: Maskinbeskrivelse Brennstoffanalvse Tallmessige forsoksresultater med et utdrag derav Almindelige undersokelser. De to forste deler har her ingen interesse. Den tredje del blev undertegnet av laboratorieingeniøren. Den fjerde del angikk igangsetning, manovrering, maskinens gang, varmgang, avlopsgassene, tilsmussing, smoring, betjening, sikkerhet for betjeningen, almindelige bemerkninger. Dens formulering blev også foreslått av laboratorieingeniøren, men, som allerede bemerket, ved de nyere forsok definitivt bestemt kun av proi. Arentz og mig. Professoren blev som vidne spurt: «De konfererte alltid med ham» (laboratorieingeniøren) «og horte hans mening?» og har svart: «Vi konfererte med ham. En del av de meninger vi har, er basert pa hans uttalelser.» - - Den som ser på den ijerde dels program, som under «almindelige bemerkninger» også omiatter konstruktive, iabrikatoriske, driftstekniske og okonomiske sporsmắl etc. vil forstå, at pa dette omrade skulde ansvaret overtas kun av professorene, ikke av en kanskje yngre og mindre eriaren ingeniør, hvilken — som det er tilfelle med hr. Stokke bare hadde en minimal maskinteknisk praksis og ingensomhelst i motorindustrien. Når laboratorieingeniøren forela for mig attestutkastet, kontrollerte jeg om hvorvidt dette utkast harmonerte med prøveresultatene, pravedeltagernes oplysninger under besiktigelsen av den demonterte maskin, samt mine egne observasioner. I hen- hold til alt dette overarbeidet jeg laboratorieingeniørens utkast forsåvidt det var påkrevet av saklige eller formalitetshensyn, og sendte laboratorieingeniøren med det overarbeidede utkast til prof. Arentz. Laboratorieingeniøren hadde saledes all anledning til å ytre sig forsåvidt han ikke var enig med min overarbeidelse av hans utkast. Også hr. Arentz overarbeidet utkastet, og sã fastsatte vi i felleskonferanse den definitive formulering av attesten. Laboratorieingenieren er herunder som bemerket blitt
----
 <small>Side 11</small>


tilkalt i den utstrekning vi har funnet det påkrevet, altså spesielt når nevneverdige dissenser i opfatningen forela. Denne av prof. Arentz bekreitede fremgangsmåte er alltid blitt anvendt, altså også ved attesten for Deutsche Werke-(DW-) motoren. Den er efter det foregående basert på at alle prøvedeltagere hores, og at de overordnede treffer avgiorelsen, noe som jo også ellers er skikk og bruk i verden. Om kommisjonen i henhold til den beskrevne fremgangsmåte ved provningen har en rett til a uttale under konklusionen punkt 5): «Avsnittet almindelige bemerkninger» (skal vare almindelige undersokelser, altså attestens IV. del) «kan kun ansees som professor Lutz's subjektive opfatning og dens inntagelse strider mot de almindelige bestemmelsers § 7 «prøveattester» betviler jeg, idet jeg bemerker at den citerte $ 7 uttaler: «Der vil bli utstedt en prøveattest over de foretagne undersokelser, inneholdende de ved forsekene fundne malestørrelser og derav utledede regnestørrelser, samt oplysning om maskinens egenskaper forovrig, basert utelukkende pa sikre observasioner og noiaktig besiktigelse.» Det er nok så at der i avsnittet «almindelige undersokelser», hvis skjema jo var fastlagt av fiskeiartoi-komiteen, finnes enkelte punkter ved hvis behandling ogsa et visst subjektivt syn kan giore sig gieldende. Men selv i et sadant tilfelle vilde det dog dreie sig om en subiektiv opfatning av proi. Arentz og mig - ikke bare av mig, som dommen uttaler. Forovrig kommer herved som sagt bare enkelte punkter av avsnittet «almindelige undersekelser» i betraktning, ikke hele avsnittet: ti dette er i $ 5 av de «Almindelige bestemmelser» uttrykkelig blitt nevnt som en del av laboratoriets undersokelser.

Det som karakteriserer fremgangsmåten ved attestenes opstilling, er altså som bemerket at ansvaret for attestenes IV. del ute- lukkende blev overtatt av to professorer med tilstrekkelig prak- tisk erfaring til å kunne skille mellem organiske feil og tilieldig- heter (som innflytelse utenfra) og til å kunne avgi en almendom over maskinens konstruksion, materialer, bearbeidning o. s. v. Disse professorer orienterte sig som sagt hos alle prøvedelta-
----
 <small>Side 12</small>

gerne, men de veiet også, som proi. Arentz har fremhevet som vidne, deltagernes uttalelser og forbeholdt sig som hver sjef gior, å omredigere et utkast, forsåvidt dettes innhold ikke skulde stemme med deres egen overbevisning eller med den eiter deres mening berettigede uttalelse fra annet hold enn fra utkastets forfatter. Det er i dommen inntatt en uttalelse av en ingemor hvori denne identifiserer «omredigerte» og «feilaktige» attester. Meningslosheten av denne uttalelse trenger intet kommentar. Laboratorieingeniørens blyantskrevne utkast til attestens IV. del blev som prof. Arentz har bevidnet «simpelthen betraktet som en kladd som kunde gå i papirkurven», og som derfor også regelmessig blev kastet i denne kurv. Jeg har under voldgiits- saken latt undersoke om det enda fantes sadanne kladder ira de mange utforte forsok blandt ramaterialet, men det fantes bare en eneste. Dertil vil jeg enda bemerke at ramaterialet, som bevist under prosessen, inntil november 1930 har vært i laboratorie- ingeniørens forvaring (DW-praven blev avsluttet den 10. mai 1928) og at det derfra er vandret inn i håndbiblioteket uten at jeg fikk se det for under voldgiftssaken. Også utkastet til DW- attestens IV. del er vandret i papirkurven, så at alle nuvœrende pastander fra hr. Stokke om denne dels innhold - pastander som er kommet frem flere år efter attestens opstilling! - henger i tuften. — Nar hr. Domaas mener at DW-attestens «forsvinnen» måtte «sees i linje» med det faktum at en del biblad til forsoks- protokollen virkelig er forsvunnet fra assistentkontoret (kir. se- nere), så ligger deri en insinuasion som jeg ikke vil karakterisere naermere. Det er allerede ved normale laboratorieforsek selvsagt at det utforende personal ikke kommer frem med ukontrollerbare underhåndsmeddelelser om forsokene. Det er videre selvsagt at personalet forsåvidt det er misfornoiet med den definitive prøve- attest, retter sin protest til laboratoriets leder og går den kor- rekte klagevei - hoiskole og eventuelt Departement - forsåvidt lederen ikke vil gi efter. Ved at laboratoriet i fiskeiartoi-komiteen fikk en serskilt administrativ ledelse av forsokene, var det dessuten skaffet en instans til for eventuelle klager over en prøveattest, og ingen som kjenner komiteens formann, hr. prof. Arentz,
----
 <small>Side 13</small>


vil tro at han ikke hadde mottatt og behandlet sådanne klager pa den velvilligste mate. Ved de her omhandlede forsok var den konfidentielle behandling av forseksresultatene spesielt sikret ved de «Ai niadelige bestemmelser» ($8), og jeg har dessuten latt underskrive en erklaring av laboratoriets personale, hvori dette forplikter sig til å «behandle det materiale de har fått utlevert angående ma- skiner og deres detaljer, samt også de forsoksresultater» (iremhevet her), «som vil fremkomme under forsokene, på en strengt konfidentiell måte». Erklæringen blev avgitt «på dre og samvittighet» og blev p. g. a. personalveksel underskrevet ira tid til annen, så at f. eks. ing. Stokke har underskrevet i 1922, 1927, 1930 og 1932. Såvel undersokelseskommisionen som Stortingets protokollkomite har med rette lagt vekt på den konfidentielle behandling av forsokene. Men de bemerkninger som er fremkommet dessangående er blitt rettet fil feil adresse. Det er nettop en bebreidelse jeg har fremsatt mot hr. Stokke under voldgiitssaken at han ved sine angrep på DW-prøven har forgått sig mot den diskresion han hoitidelig hadde forpliktet sig til å overholde. Hans ofte umulige optreden som forte til ganske uhyggelige forhold på kontoret og i laboratoriet blev av mig undskyldt med den «nervos-psykiske» sykdom, som heiskolens lege hadde bekreftet ved hans ansettelse. Ved hans diskresjonsbrudd fikk jeg imidlertid et annet syn på ham. Ti da laerte jeg ham å kjenne fra en side som ikke mere lot sig innregistrere under overskriiten «nervesitet». Det var i 1930, da ing. Worm-Petersen under sin kritikk av DW-preven påberopte sig hr. Stokke («Jernindustri» 1930, hefte 7). Denne hadde kort tid foran som jeg visste væert sammen med hr. Worm-Petersen pa jubileumsutstillingen i Trondheim 1930 og dessuten med to herrer fra motorindustrien, hvis fiendtlige innstilling likeoverfor heiskolens forsok det ikke kunde vaere tvil om. Den ene herres sjei hadde allerede i 1922 skriitlig uttalt at de av Staten, denne gang kun planlagte forsok ved oljemaskinlaboratoriet måtte «motarbeides med nebb og klor». Som passende middel dertil hadde han utsett å utspille mot mig ing. Worm-Petersen, som engang hadde væert ansatt ved laboratoriet.
----
 <small>Side 14</small>


Da jeg til min forbauselse leste hr. Worm-Petersens påberopning av hr. Stokke, spurte jeg denne med hvilken rett dette var skjedd, idet jeg samtidig henviste til hans «på æere og samvit- tighet» bekreftede taushetsplikt angående laboratoriets forsok. ingeniøren svarte: «Jeg har bedt disse folk å la mig utenfor», men tidde angående min henvisning til hans taushetsplikt. Av svaret fremgår at «disse folk» har forsokt sig igjen med den noble trafikk å utspille en underordnet mot dennes sjef. Ing. Stokke er dessverre kort tid efter ialt for den fristelse som lã i en forbindelse med folk som kunde fremme hans planer. liolge hr. Worm-Petersens vidneuttalelse har han umiddelbart efter «uventet og uopfordret» skrevet til hr. Worm-Petersen, hvorved han «forst gav —- - sin uforbeholdne tilslutning til hvad Worm-Petersen hadde fremholdt» (i «Jernindustri» om forsoksresultatene med DW-maskinen), «og tilfoiet så en rekke brever, at forholdene ved provningen nok var adskillig verre enn det man kunde slutte sig til eiter attesten, og han kom da inn på mange ting», som Worm-Petersen hadde «forklart» (i «Jernindustri»). — «Jeg måtte bevidne mannen min stotte», uttaler hr. Stokke dessangående. - Jeg har forlangt å få iorelagt de brev hr. Stokke har skrevet til Worm-Petersen, men forgjeves. De blev erklaert som «private» da jeg vilde se dem. - De skyr altså dagens lys og representerer kilden til mange ondartede rykter. Men dette muldvarparbeid, som naturligvis har skapt mistillit til laboratoriet, var ikke det eneste ing. Stokke har prestert. liolge sin egen tilståelse har han også i to andre tilielle forsokt bak min rygg å la gã ut av laboratoriet ukontrollerbare underhandsmeddelelser om maskiner som endog enda var under prøve, altså for en endelig prøveattest overhodet forelå. Det ene av disse tilfelle er forsåvidt særdeles graverende, som hr. Stokke, bortsett fra to dagers medvirken, ikke engang har deltatt i vedkommende maskins prøve, altså ikke har kunnet uttale en noenlunde begrunnet dom om motorens kvalitet. Kommisionen har ikke nevnt noe i dommen om dette brudd på taushetsplikten. Den attesterer hr. Stokkes «rettskaffenhet» og «soliditet»; derom skulde det «overhodet ingen tvil» væere. Når den imidlertid nevner min «irritabilitet» likeoverfor Stokke
----
 <small>Side 15</small>


sã vil jeg dog fastsla at jeg i dennes nettop omtalte fremgangsmåte forst og fremst har sett et angrep pa laboratoriets interesser, særlig på den konfidentielle behandling av prøveresultater, som hoiskolen har lovet og personalet var forpliktet til. Jeg kunde ikke mere overta ansvaret for en sadan konfidentiell behandling av prøvene så lenge hr. Stokke var med, og har derfor fjernet ham ira prøvene. Dette har jeg ogsa meddelt fiskefartoi-komiteens formann, som var enig i min fremgangsmate.

'''<big>III. DW-maskinen.</big>''' 

Maskinen var en dieselmaskin, altså av en type som det i ilere ar har stått strid om i pressen. Jeg mente og mener fremdeles at den har gode chanser i fiskeridriften så at den burde fabrikeres her i landet istedetfor bare å kjopes fra utlandet. Striden har fort til at Norges ledende motorfabrikk med sukcess har optatt maskintypens fabrikasion — «fordi tiden krever det», som fabrikkens prospekt uttaler. Den fabrikerte type er den samme som DW-maskinen: en hoitrykksmotor. At glodehodemaskin- fabrikkene ikke er enig i denne utvikling, er forståelig. Men istedetior a agitere mot mig skulde de dog huske, at de selv har betegnet sine produkter som dieselmaskinen overlegne. Er dette riktig, sa har de ingenting å frykte ira denne maskintype, men kan trostig overlate sakens videre utvikling til kjopernes dom. Jeg har forsokt i samarbeide med den avdode direktor Marstrand-Jorgensen å lette begynnelsen av dieselmaskinens fabrikasjon ved å erhverve licens for Thunes mek. Verksted i Oslo pa fremstilling av en god utenlandsk maskin - en iremgangsmåte som jo ofte blir anvendt her i landet og som sparer en for mange slemme erfaringer. På direktorens anmodning samlet jeg i Tyskland materiale angående en god maskin og forela dette for ham. Vi blev enige om at DW-motoren kunde komme i betraktning og reiste til Kiel, hvor vi studerte motorens konstruksion og fabrikasion etc. samt deltok i en rekke praver. Fornoid med det hvad vi hadde sett, blev vi i Kiel enige med Deutsche Werke om utkastet til en licenskontrakt. Dette var i begyunelsen av 1927. For & sikre oss hvad motorens brukbarhet
----
 <small>Side 16</small>


angår, blev det innarbeidet den bestemmelse at kontrakten skulde tre i kraft, 1) năr DW-motoren var blitt prøvet ved hoiskolens oljemaskinlaboratorium, noe som er skjedd våren 1928 2) nắr det efter motorens innbygning og prøve i en bat var inngått den skriftlige meddelelse fra Thune at motoren blev ansett som egnet for det norske fiskeri. Jeg har satt spesiell pris pa denne batpreve og har derior ogsa i september 1928, altså lang tid elter laboratorieprøven, hvor det var tale om eventuelt å sioife båtprøven, skriitlig uttalt: «I et hvert fall vil jeg ikke, som forovrig alle- rede uttalt i min betenkning» (1926), «overta ansvaret for iabrikasionens optagelse, for grundig prøve i bat har gitt tilfredsstillende resultater». Det er klart at denne min bestemte fastholden ved båtprøven, en prøve jeg ikke vilde ha hatt noen innilytelse pa, pa forhånd vilde ha odelagt eventuelle favcriseringsforsok under den forangãende laboratorieprøve. Sådanne batforsok hadde jo i tilfelle blamert, ja blottstillet laboratoriet. - Kommisjonen har forsekt å giendrive denne argumentasion ved å uttale i dommen, at en båtprøve ikke ville «kunnet gi kontrollresultater for laboratoriepravenes riktighet». Herved har kommisionen dog oversett at den mangel som er kvintessensen i hr. Stokkes nuværende argumentasion - sotning efter 2-3 timers drift - ogsa var kommet] frem ved en batprave. Man merker jo ogsa i en båt om det ryker av skorstenen eller ei! Av det forangående vil fremgå hvor nedrig insinuasjonen i en uttalelse er, som kommisjonen citerer i dommen: «Den dobbeltstilling, som prof. Lutz inntar....... ved som professor å utstede.... attester og som betalt konsulent å benytte disse.... til okonomisk fordel for ham selv......». Det påstães altså med rene ord at jeg forst utsteder (ior gunstige) attester og så ved hjelp av disse erhverver eller stotter min konsulentvirksomhet. Faktum er imidlertid som sagt at jeg har vaert Thunes konsulent allerede for det var tale om DW-maskinen, og at jeg har prevet denne nettop i Thunes opdrag og som firmaets konsulent. — Hr. Stokke kjente riktignok ikke noe til disse forhold, og kommisjonen har dessangående henvist til at jeg ikke har vist ham den «tillit å sette ham inn i at jeg optrådte pa det norske verksteds
----
 <small>Side 17</small>


vegne». Så fikk, sier kommisjonen, «Stokke mistanke til Lutz's optreden....» Det er riktig at jeg aldri har hatt stor tillit til hr. Stokkes diskresjon - med rette som det har vist sig. Men bortsett derfra, hadde Thune forlangt en konfidentiell behandling av hele saken, og dermed var jeg avskaret fra a fortelle noe om i hvis opdrag prevene foregikk.

DW-maskinen var allerede i juni 1926 - altså langt for vil her overhodet tenkte pa den, offisielt blitt certifikert i Tyskland, så den der kunde belånes av ofientlige midler. Denne certifikering har naturligvis bestyrket direkter Marstrand-Jorgensen og mig i den antagelse at motoren var god. Ti de offisielle tyske prøver er meget strenge, strengere enn våre. De består nemlig ikke bare i en prøve pa stand, men omfatter dessuten en sadan i båt i 3 måneder og med minst 500 driftstimer under ingeniør- kontroll. - Det er klart at man ved sådanne prøver, utfort av jagmenn, med den beste vilje ikke hadde kunnet overse en eventuell sotning «efter 2-3 timers» driit. Man har i dagspressen (f. eks. Adresseavisen) midt under voldgiftssaken, stottet på en meddelelse av hr. Stokkes bror, forsokt å arbeide mot DW-motoren ved a nevne at den ikke mere blev fabrikert, altså måtte vere ubrukbar. Jeg svarte den gang ikke pa pressepolemikken, idet jeg fant det ukorrekt under en svevende prosess å komme med parallellaksioner i pressen. I henhold til denne opfatning har jeg i. eks. også anmodet fiskerte, som hr. Domaas hadde påberopt sig mot mig, om ikke a komme irem med et offentlig svar. De vilde nemlig «offentlig ha satt hr. Domaas's artikkel i den relasjon den fortjener». Men jeg har selviolgelig forespurt ved Deutsche Werke om hvor- vidt den foran nevnte påstand om motoren var riktig. Svaret, stottet pa katalogmateriale, var ganske betegnende for den lett- sindighet, hvormed man hadde argumentert i pressen. Den her prevede DW-type blev, så lod svaret, riktignok bare fremstillet hvad fiskeribruk angikk fra 100 HK av (3 cylinder-maskin med 35 HK pr. cylinder). Men dette hadde ingenting å giore med ty- pens brukbarhet. Deutsche Werke hadde innstillet fabrikasjonen av mindre eylinderenheter bare fordi verkene ikke mere vilde levere til eiere av små fiskebåter som bod darlige betalingsvilkar.
----
 <small>Side 18</small>


Verkene leverte for tiden således kun til eiere av større fiske- bater, fiskeriselskaper etc. som bod bedre garanti for regelmessig betaling, og disse kjopere trengte jo kun større motorer. - For stasjoncert bruk derimot blev den angivelig ubrukbare DW-motor fremdeles levert ogsa i de mindre størreiser. Ogsa to andre forhandsangrep av ing. Stokke pa maskinen og dens prøve har vist sig å vaere uberettiget og belyser samtidig ingeniørens mangel på pålitelighet: 1) Hr. Stokke har skriftlig betegnet det som et «iaktum» at jeg under prøven skal ha rekvirert en del reservebrennstoffventiler fra Deutsche Werke, som imidlertid tross sin innbyrdes forskjell ved lang eksperimentering ikke gav tiliredsstillende resultater. sã man grep tilbake til den ventil som fra forst av var i maskinen. — Dermed skal bevises at jeg kiente til de vanskeligheter maskinen angivelig mediorte. Det er imidiertid fort bevis for at jeg ikke har rekvirert en eneste ventil, at alle ventiter det her er tale om, var til stede allerede ved prøvens begynnelse, og at alle ventiler var like, så at en eksperimentering med det formål å finne en best pas- sende ventil pa forhand var domt til å bli resultatlos. 2) Hr. Stokke har skriftlig pastått at DW-maskinen under prøven forsåvidt skal ha vaert favorisert, som laboratoriets av- lopsledning skal ha vaert tilpasset til denne ene maskin, noe som ikke skal ha vært giort ved andre maskiner. Det er fort bevis for at ogsa denne påstand er uriktig. Savel ved glodehode- som ved dieselmaskiner er avlopsledningen blitt tilpasset til vedkommende motor. Men det er ovenikgopet fort bevis for at Stokke selv har vært med ved en slik tilpasning! Kommisjonen undviker bevistemaet - hr. Stokkes pålitelighet - og kommer kun med almindelige bemerkninger om brennstoffventiler og avløpsledninger. Enda et tredje faktum kan i denne sammenheng — med hensyn til hr. Stokkes pålitelighet - nevnes. Angående den i attesten nevnte rivning i cylinderen og stemplet har han nemlig uttalt at det gjaldt en «veritabel skamfiling av en hånds størrelse». Fire personer - ved siden av mig tre vidner: prof. Arentz samt laboratoriets mekaniker og laborant - som har besiktiger rivningen, har imidlertid med bestemthet uttalt at den såkalte
----
 <small>Side 19</small>


«skamfiling» ikke har vært annet enn en fin rift - så fin at den ved første besiktigelse av den demonterte maskin ikke engang blev opdaget, så at en ny besiktigelse matte til. Kommisionen nevner ingenting om denne motsetning mellem hr. Stokke og de andre herrer. - Hvor den fine rift skrev sig fra, er det naturligvis umulig å uttale sig om. Det kan tenkes at den har vært til stede allerede ved maskinens ankomst til laboratoriet.

'''<big>IV. DW-maskinens prøve.</big>''' 

Av det som blev sagt om prøvene i almindelighet folger at prof. Arentz og jeg hadde folgende grunnlag for å danne oss en mening om maskinen: kontroll under selve provningen og herunder meddelelser av de prøvende; besiktigelse av den demonterte maskin og herunder meddelelser av de prøvende: det forelagte tallmessige prøvematerial (III. avsnitt av attesten): laboratorieingeniørens utkast til IV. avsnitt av attesten. Eventuelle tvil i opfatningene kunde, så lenge maskinen var her, lett opklares ved kontrollforsok. Det var derior også en plikt av den som hadde avvikende meninger å ytre sin opfat- ning i rette tid, så at slike forsok kunde bli foretatt. Professor Arentz har understreket dette som vidne og med bestemthet er- kleert: «Det har ikke vart nogen nevneverdig differanse eller forskjeli i opfatningen mellem de to» (Stokke og mig), «at det skulde vœre påkrevet for noen at iremheve - aitsa for labora- torieingeniøren å kunne fremheve dette.» - Ing. Stokke har ved sine nuvarende fortellinger (flere år efter prøven!) fortapt sig mere og mere i tekniske detaljer som ikke lar sig efterkontroliere og som representerer utelukkende en påstand. Det er så beteg- nende at han som vidne ang. mangiende protokollering uttaler: «Jeg var forsåvidt min egen dagbok. Jeg satt inne med inntrykk av maskinen. Jeg stolte på mig selv.» Man skal altså simpelthen stole på det han nu forteller, og disse fortellinger er egnet og kanskje også bestemt til å konfundere saken mest mulig.
----Side 20


Maskinen var anmeldt til en såkalt «iorprøve», hvorved dens innregulering biev ioretatt. Forsåvidt vedkommende firma sendte en representant til forprøven, blev denne selviolgelig ledet av representanten. Laboratoriet tok forst fatt ved den endelige prøve, når representanten erklarte maskinen som innregulert. Deutsche Werke hadde sendt en ingeniør hit op, som da i felles- skap med hr. Stokke skulde innregulere maskinen. ingeniøren anmodet imidiertid om en annen medhjelper, da hr. Stokke for- styrret innreguleringen ved sin nervose optreden. Jeg måtte finne mig i det og gav den tyske ingeniør assistenter som med- arbeidere. Da ingeniøren reiste citerlot han maskinen i god stand ferdig til den endelige prøve. - Den tyske ingeniørs protest mot samarbeide med hr. Stokke representerer, i parentes bemerket, ikke det eneste sådanne tilielle. Ogsa arbeidskamerater av hr. Stokke (assistenter) har uttalt og bevidnet at de onsket å slippel sådant samarbeide p. g. a. hans optreden, - en optreden som forresten ogsa laboratoriets folk (mekaniker og laborant) i skarpe ord har beklaget sig over. Eiter den tyske ingeniørs avreise overtok hr. Stokke ledelsen av den endelige prøve, hvorved ing. Edv. Marstrand-Jergensen, somn av den foran nevnte direktor Marstrand-Jorgensen, fungerte som annen forsoksingeniør. Han kjente til farens ansvar i DW- saken likeoverior Thune, og var således en garanti for prøvens palitelighet. Dessverre var han i utlandet under voldgiitssaken, sã han ikke kunde hores som vidne. Men han har nu gitt mig en skriftlig uttalelse, som senere vil bli omtalt. Den lyder ander- ledes enn hr. Stokkes nuværende fortellinger! Under ledelsen av hr. Stokke, som aldri for hadde prøvet en hoitrykksmaskin, begynte DW-motoren straks å sote. Dette meddelte jeg til Deutsche Werke, som svarte: «Wåhrend der Anwesenheit unseres Herrn.. in Ihrem Laboratorium war die Fårbung des Aus- puffes absolut zufriedendstellend.» Svaret var berettiget og blev meddelt hr. Stokke. Vi disku- terte da arsakene til uorganisk sotning, altså sotning ved ytre innilytelser, og jeg henledet hans opmerksomhet spesielt på den allerede nevnte tuftavtapningskjel, som skulde forhindre at luit ira laboratoriets ledning kom inn i maskinen og medførte
----
 <small>Side 21</small>



sotning. - Kommisjonen har utnyttet denne min påvirkning på hr. Stokke til litt tvetydige bemerkninger om min interesse i «gode prøveresultater». Som Thunes konsulent var jeg selvfølgelig interessert i å la riktige prøveresultater, så fabrikasionen ikke blev optatt p. g. a. en altfor optimistisk bedommelse av maskinen og således iorte til en skuffelse, samt til en blamasje for mig. Men riktige resultater får man bare ved en riktig behandling av maskinen under prøven. Det vilde jo vaere en illoyalitet likeoverfor et firma å overlate maskinen i uovede hender, så prøveresultatene blev tilsvarende slette. Ing. Stokke laerte litt efter litt å behandle maskinen og erklaerte til slutt at den definitive prøve kunde begynne. I henhold til hans — nu igjen av hoiskolelagen bekreftede — uberegnelighet og til hans tidligere klager over sotning, forlangte jeg for å vare sikker pa at maskinen virkelig var parat til den definitive prøve, en skriftlig uttalelse av ham ang. maskinens forhold, brennstoff- forbruk etc. Den 24. januar 1928 erklaerte han da blandt annet maskinen som «absolutt driftssikker». - Denne uttalelse har han nu simpelthen lopet fra. Han skal ha handlet under «trykk» fra min side. — Jeg gientar her hvad hr. advokat Claussen angående angivelig trykk har meddelt i pressen (Dagsposten 31. mai 1934): 

«Der foreligger savisst ikke her noe trykk på underordnede fra professor Lutz eller andres side. Påstanden herom er den rene gietning uten noe holdepunkt i det foreliggende materiale. Jo, det er et holdepunkt! Det er den uttalelse som redakto- rens» (hr. Domaas') «protege, hr. Stokke kom med da han til sin egen forbloffelse blev konfrontert med et av ham aviattet og underskrevet dokument, hvis innhold stred helt mot hvad han senere har uttalt og angrepet protessoren for. Da fant man det pas- sende å gi den iorklaring, at det var skjedd for å efterkomme professorens onske, eller som den «for- fulgte» hr. Stokke uttrykte det: «Det må væere gjort under trykk av professor Lutz, jeg vil ikke si ab solutt......» Annen stotte for sin anforsel om «trykk» enn denne apenbart meget overbevisnings- faste herre, har hr. Domaas ikke. Og all den stund hr. Stokke gientagne gange måtte tilstå, at det han iremholdt, stred mot hvad han tidligere skriftlig
----
 <small>Side 22</small>


hadde nedtegnet, burde man vare noe varsom med å stole blindt pa hans utsagns riktighet.» Det vil enda bli tale om flere motsetninger mellem hr. Stokke for og hr. Stokke efter preven. Den definitive prøve blev som sagt giennemfort med hr. Stokke som leder, og hr. ing. Edv. Marstrand-Jorgensen som annen prøveingeniør. Jeg kontrollerte herunder regelmessig prøvene, prof. Arentz av og til. Hverken han eller jeg har som allerede bemerket, sett eller hort det ringeste om den angivelige sotdannelse. Efter endt prøve blev maskinen demontert og besiktiget - også på sotbelegg. Herved var ved siden av prof. Arentz og mig samtlige i for- og hovedprøven deltagende ingeniører (også hr. Stokke) samt laboratoriets mekaniker og laborant til stede. Alle blev hert - ogsa hr. Stokke -, men ingen sa noe ufordelaktig om maskinen, heller ikke hr. Stokke, noe han heller ikke har pastått. Tvert imot var den almindelige opfatning om motoren helt igjennem gunstig. Det som kunde konstateres om sot- ning var ubetydelig, og er gått inn i attesten (sotbelegg pa brennstoffventilen). - Hr. Stokke har altsa notorisk ikke benyttet denne så å si givne anledning til å komme frem med sine angi- velige betenkeligheter ang. sotning. Det er ikke bare slik som dommen sier at assistentene ikke har hort noe ugunstig om DW- motoren fra Stokkes side, det er bevist ved vidneavhorelsen at overhodet ingen av de herrer som hadde befatning med DW- motorens for- og hovedprøve inntil prøvens avslutning har hort det ringeste fra Stokke om maskinens manglende driftssikkerhet p. g. a. sotning - altså heller ikke prof. Arentz eller laboratoriets mekaniker og laborant. Hr. Stokke har forsokt å giendrive pa- standen om at han ikke har ytret sin angivelige misforneielse med maskinen. Han vil ha advart ing. Edv. Marstrand-Jorgensen og opfordret ham til «oieblikkelig» å skrive dessangående til sin far, direktor Marstrand-Jorgensen. Det er klart at sonnen ikke kan ha glemt en sådan advarsel; ti han kiente til sin fars ansvar i saken. Men det har nu vist sig at sonnen ikke vet noe derom - igien et bevis for hr. Stokkes mangel pa palitelighet. Ing. Edv. Marstrand-Jorgensen har tilskrevet mig som folger: «Men han» (Stokke) «kom aldri med noen adva- rende kritikk overfor DW-motoren. Efter min me-
----
 <small>Side 23</small>


ning var DW-motoren en den gang utmerket ma- skin, og den arbeidet den hele tid absolutt palitelig. om enn med et noe svingende brennstoii-forbruk. Dette var dog sannsynligvis å tilskrive forhold ved laboratoriet. — let hvert tilfelle hersket enighet om at kompressorlose dieselmaskiner... var våre giodehodemaskiner overlegne. Hvorvidt den ene eller annen type av kompressorlase dieselmotorer var å foretrekke, måtte med hvad den gang var kjent på dette område, vaere avhengig av den enkeltes personlige opfatning og forståelse. At ingeniør Stokke skal ha anmodet mig om a advare min far mot DW-maskinen kan jeg ikke erindre. Jeg trodde forovrig ikke at ingeniør Stokkeden gang hadde kjennskap til at planer om en innenlandsk fabrikasjon av maskinen forelå.» Dermed foreligger en uttalelse også av ing. Stokkes medarbeider under hele den definitive certifikeringsprøve som bekrefter, at DW-maskinen har «arbeidet den hele tid absolutt pålitelig» (fremhevet her) og i så henseende er overensstemmende med hr. Stokkes erklæring av 24. januar 1928, at maskinen var «absolutt driftssikker». - For ordens skyld vil jeg bemerke at kommisjonen ikke kjente noe til hr. Edv. Marstrand-Jorgensens skriftlige uttalelse til mig. Denne fikk jeg forst efter endt prosess. Også kommisjonen nevner i dommen den gunstige bedommelse av maskinens driftssikkerhet som ingeniørene og gamle prakti- kere som laboratoriets mekaniker samt laborant (med 16 henholdsvis 25 ars motorpraksis) har tilkjennegitt som vidner..Jeg har aldri hatt «anledning til en eneste gang å betvile driftssik- kerheten,» sier en av ingeniørene. Maskinen «har gått som et urverk» og «det har vært en av de beste motorer jeg har hatt i mine hender», uttaler laboranten, som har væert med under alle prøver. - Kommisjonen viser liten forståelse for betydningen av de gamle praktikeres bedommelse, og forsoker også å avsvekke ingeniørenes uttalelse ved å henvise til at de kun har væert med under forprøven. Dette stemmer. Men under forprøven, altsa ved innreguleringen får man et spesielt godt innblikk i forholdene. Efter at nu også den annen forsoksingenier ved den definitive prøve, hr. Edv. Marstrand-Jorgensen, har ytret sig. star saledes alle prøvedeltagere i for- eller endelig prøve mot hr
----
 <small>Side 24</small>



Stokke, som jo under besiktigelsen heller ikke er fremkommet med noen innvending. Kommisjonen har likeoverfor denne situasion lagt «vesentlig) vekt» pa prøvet av kontorets tegner, en maskintekniker, men synes å glemme at vedkommende herre ikke har vært med hverken ved for- eller ved den definitive prøve. — Hans vidneprov vil senere bli omtalt. Prof. Arentz og jeg gikk således fra besiktigelsen av maskinen med den overbevisning at det herved likesom ved forprøvens avslutning var enstemmighet (kir. dessangaende også den foran citerte uttalelse av hr. Edv. Marstrand-Jorgensen) over hele lin- jen om at maskinen var all right hvad driitssikkerheten angikk. Ing. Stokke forela nu utkastet til attestens III. del: tallmessige preveresultater, underskrevet av ham. Blyantutkastet til denne del, skrevet og underskrevet av ingenieren, er også blitt funnet| og forelagt for kommisionen. De i denne attestdel sammenstilte tallresultater unddrog sig selviolgelig min pavirkning, heller ikke er en slik pavirkning pastått ira noen kant. Det finnes nu i denne attestdel en passus angående avløpsgassens analyse, som ior alle forsoks vedkommende lyder: 

Av C: Fullst. forbrent (CO.) i vekt-%: 100,0  

Av C: Ufullst. (CO ) i vekt-%: 0,0 

Dette betyr: Av brennstoffets kullstoffinnhold (C) er 

fullstendig forbrent (til kullsyre: CO.): 100,0% 

ufullstendig forbrent ( - kulloxyd: CO ): 0,0% 

Brennstofiets samlede kullstoffinnhold (100%) er altså forbrent til kullsyre, s ingenting blev til overs som fritt kullstofi, altså sot. Dessuten bekrefter hr. Stokke at heller ikke kulloxyd (CO) har optrådt, som ifolge de av mig forelagte laboratorie- resultater alltid viser sig når der optrer sotning. Prof. Watzinger har som vidne bekreitet dette. - Hr. Stokke har som sagt attestert disse resultater for alle forsoks vedkommende, altsa og- sả for en 8 timers varighetsprøve. Heller ikke ved denne har altså en sotdannelse «efter 2 -3 timers» drift vist sig. Den citerte del av attestens III. del er blitt forelagt for proies- sorene Arentz og Watzinger, og begge har bevidnet at man der- med har et bevis for at ingen sotdannelse har vist sig. Prof.
----
 <small>Side 25</small>


Watzinger uttaler i den anledning: «Derav må man som en hel selviolge slutte at man har hatt fullstendig forbrenning i maski- nen, og derav igien at ingen del av kullstoffet er uforbrent» (sot) «eller ufullstendig forbrent» (kulloxyd). Prof. Arentz har dessuten pa sporsmålet om hr. Stokke «i motsetning til denne protokoll har uttalt noe annet,» svart: «Tvert imot.» — I selve dommen sies der ingenting om den ovenior citerte passus i attestens III. del. Hr. Stokkes nuvæerende pastand at han i attestens IV. del vil ha sagt akkurat det motsatte av det han har bekreftet i attestens III. del (sotfrihet) trenger intet kommentar. - Selvfolgelig har han som vidne forsokt å komme vekk fra det for ham uheldige vidnesbyrd som professorene Arentz og Watzinger har avlagt. Det gikk denne gang riktignok ikke godt an å snakke om «trykk» ira min side. Ti pa den ene side hadde jeg ikke det ringeste å giore med opstillingen av attestens III. del, på den annen forela også hans blyantutkast dessangående. Han har da blandt annet pastått at de til grunn liggende analyser av avlopsgassen har vaert uriktige. Hvis dette imidlertid hadde vaert tilfelle, så hadde han ikke lov til med sin underskrift å bekrefte konsekvensen av uriktige analyser. Videre har han henvist til at sot gir feilaktige analyseresultater. Dette er riktig; men naervaer av sot forhoier, som prof. Watzinger har bekreftet, CO-procentsatsen, leverer altså ikke CO-% = 0.

Jeg kommer nu til omtalen av det som er hendt ved opstillingen og bearbeidelsen av hr. Stokkes forslag til attestens siste (IV.) del. Som foran nevnt, skal denne del gi en totaldiagnose av maskinen, altså ikke bare som kommisionen uttaler, en almin- delig dom «pa grunnlag av proveresultatene». Diagnosen gảr lenger, idet det gielder å fortolke disse resultater på en riktig måte, idet alle oplysninger fra besiktigelsen skal tas med, idet videre også maskinens konstruksjon og fabrikasion etc. skal tas hensyn til. Man kan overbevise sig derom ved å lese sluttpas- susen i attesten, hvor konstruksion og fabrikasion uttrykkelig nevnes. Derfor har som bemerket laboratorieingenioren riktig- nok alltid forelagt et utkast til denne attestdel, men avgiorelsen
----
 <small>Side 26</small>


om den definitive formulering er lagt i to proiessorers hender, som har den fornodne praksis dertil. Ing. Stokkes utkast eksisterer ikke mere. Som allerede nevnt blev slike utkast betraktet som kladder og vandret i papirkurven. Således er alt hvad ingenioren nu efter flere ars forlep iorteller om innhoidet av sitt utkast ikke noe annet enn en pastand. Dette gjelder spesielt hans fortelling om at hans utkast i punktet • maskinens angivelige driftsubrukbarhet p. g. a. organisk sotdan- nelse efter «2-3 timers» driit, skal ha vært undertrykt av proi. Arentz og mig ved attestens endelige formulering. Rent bortsett fra uhyrligheten av en sadan beskyldning rettet mot to profes- sorer, taler også de foran nevnte fakta mot beskyldningen. Det er ikke blitt forandret noe vesentlig i hans utkast hvad saken angår; de foretatte forandringer angikk forst og iremst formen. Proi. Arentz har dessangående bevidnet at man ofte måtte forandre hr. Stokkes utkast fordi han skrev pa en meget klosset måte. Dessuten vil jeg giore opmerksom på at Stokke angående sotningssporsmålet har bevidnet: «— — jeg tenkte å giore proi. Lutz spesielt opmerksom pả det hvis jeg var blitt innkalt under utarbeidelsen av det» (utkastet). «Det fikk jeg ikke anledming til.» Han innrommer dermed at det han bare vilde giore mig opmerksom på ang. sotningssporsmålet, var forbeholdt av ham till en muntlig samtale, altså ikke har stått i hans utkast fil attestens siste del. Noe narmere bevis trenges i grunnen ikke, dog skal jeg senere påvise, at den sotning han hevder ikke kan ha funnet sted. Det jeg virkelig har forandret i hans utkast var hans bemerk- ning at maskinens overste stempelring skulde være «fastbrent». Dette stemte ikke med min egen observasjon under maskinens besiktigelse. Jeg lot mig vise stemplet igjen, og kunde konsta- tere at ringen riktignok gikk trått, men ikke var «iastbrent». Derfor rettet jeg Stokkes utkast i dette punkt, og denne rettelse har da såvel prof. Arentz som ing. Stokke fått se. Den forst- nevnte måtte jo approbere rettelsen. Den sistnevnte har bekrei- tet som vidne: «Jeg blev innkalt» (av mig) «og da gialdt det iastbrenningen av stempelijæren». Han hadde altså anledning nok til å overbevise sig om hvorvidt rettelsen var berettiget eller ikke, og kunde i tilfelle protestere hos mig eiler hos proi. Arntz.
----
 <small>Side 27</small>


Dette har han notorisk ikke gjort og dermed tapt retten til flere ảr senere å utnytte saken mot mig. - Når man forresten leser hvordan rettelsen er blitt utnyttet mot mig, skulde man tro at det var en slags forbrytelse av sjefer overhodet å tillate sig å rette noe ved en underordnets utkast. Kommisjonen slutter merkelige ting av rettelsen. Den uttaler nemlig: «Kommisjonen antar derfor at man må gå ut fra at Stokkes opiatning av maskinen var dårligere enn proveattestens avsnitt IV gir uttrykk for, og at det derfor må ansees sannsynlig at Stokkes utkast har gitt et mindre gunstig bilde enn praveattesten.» La oss se om rettelsen ang. stempelringen berettiger kommisjonen til en så fulminant «antagelse» ang. hele attesten. Den sakkyndige, som kommisionen har forelagt saken, uttaler dessangående: «For eller senere hender vel dette» (iastbrenning av en stempelring) «på svart mange motorer». Et i dette tilfelle sả innvendingsiritt vidne som ing. Stokke sier: «Det er jo ikke noget som man gior sả forferdelig stort nummer av.» Altså «viel Geschrei und wenig Wolle»: Rettelsen ang. selv en fastbrent stempelring vilde vare bare en bagatell: gjelder det som her en ring som bare gảr trått, har saken enda mindre betydning og berettiger aller minst til kommisjonens «antagelse». Eiter at jeg hadde sett'og overarbeidet hr. Stokkes utkast til attestens IV. del og som sagt hadde innkalt ham ang. den eneste saklige rettelse (ang. stempelringen), efter at han altså hadde hatt all anledning til å uttale sig likeoverior mig, men ikke benyttet den, sendte jeg ham med dette rettede utkast til proi. Arentz. Her hadde hr. Stokke igjen anledning nok til å komme irem med eventuelle bemerkninger, som han jo iflg. sin vidneutta- Jelse hadde forbeholdt en samtale, og som altså ikke kan ha stått i hans utkast. Men han sa heller ikke noe derom fil proi. Arentz. «Det har ikke vrt nogen sådan meningsforskjell,» bekreiter professoren, som også uttrykkelig fastslår at «proveattestens innhold svarte helt og holdent» til hans overbevisning. — Hvor- for vi under slike forhold skulde ha innkalt Stokke igjen ved den deiinitive formulering av attestens IV. del, som vi foretok i fel- lesskap, er mig en gate. Kommisionen som har avfeiet proi. Arentz som sakkyndig og som virksom medarbeider ved sadan formulering, tar heller ikke
----
 <small>Side 28</small>


synderlig notis av hans foran citerte uttalelse. Den setter storre pris på sin foran citerte «antagelse», basert pa den omtalte rettelse av utkastet ang. stempelringen.

Kommisionen har lagt «vesentlig vekt pả» vidneuttalelsen av kontorets tegner, en maskintekniker, blandt annet også fordi «han og Stokke hadde kontor sammen», fordi tegneren altså «til stadighet var sammen med Stokke.» - Hvad er det nu for mo- menter som gir tegnerens vidneuttalelse en slik vekt i kommisjonens oine, all den stund han ikke engang har deltatt i en eneste prove av maskinen inntil attestens opstilling? - Det er to momenter: 1) I dommen henvises til en diskusjon mellem Stokke, tegneren og mig om «sotningsspersmålet og arsakene derfil». Av denne diskusion slutter kommisionen tilsynelatende at det ma vaere noe berettiget i Stokkes nuværende pastand om DW-maskinens angivelige sotning. Denne konklusion henger imidlertid helt i luiten; for kommisjonen glemmer herved å ta hensyn til kronologien. Som alle- rede nevnt har diskusjonen nemlig funnet sted da DW-maskinen efter den tyske ingeniors avreise under hr. Stokkes behandling begynte å sote, og jeg derfor diskuterte med ham på kontoret om sotningssporsmålet, spesielt om forskjellen mellem organisk og anorganisk sotning, altså sotning p. g. a, yire arsaker, som ikke angår selve maskinen. Som videre allerede bemerket hadde jeg skrevet til Deutsche Werke angående den sothing som op- trådte under ing. Stokkes behandling av maskinen, og fått det svar at maskinen var efterlatt av den tyske ingenior uten sådan sotning. Dette svar er datert 9. januar 1928, mens det forste forsok ved den endelige prove blev avholdt den 13, januar 1928, Med andre ord: Den av kommisjonen nevnte diskusion om sot- ningssporsmål angikk ing. Stokkes forste og uriktige behandling av motoren, ikke den definitive prove. 2) Kommisionen henviser videre til at Stokke leste op for tegneren sitt utkast fil attestens /V. del, og at tegneren dessangaende har uttalt: Stokke «nevnte f. eks. om sotningen. Jeg kan ikke huske detaljer, det er sả lang tid siden, om sotning av ma-
----
 <small>Side 29</small>


skinen, og visstnok om stempelfjærer som var fastbrent, og jeg tror det var om nogen rivning i cylinderen.» Heller ikke denne uttaleise av tegneren berettiger kommisionen til den antagelse at noe ugunstig ang. maskinen er bli.t stukket under stol. Det står nemlig i DW-attesten noe «om sotningen», nemlig: «Brennstoffventilen er ved lang drift litt tilboielig til å belegges med sot, hvorfor den foreskrevne rensning fra tid til annen ikke må undlates, Tilsmusningen forstyrret dog ingen gang driften.» Den siste passus svarer i ordlyd til det svar som hr. Stokke har gitt mig pa mitt sporsmål, om denne av ham virkelig nevnte sotning hadde medfort driftsiorstyrrelser. - Også «om nogen rivning i cylinderen» står det noe i attesten, nemlig: «Stemplets og dermed cylinderens lopeflate var dog noget oprevet på den side, hvor glidebanetrykket er storst. Både stempel og cylinder var imidlertid omhyggelig bearbeidet ved slipning og smoringen var helt tiliredsstillende. Det var heller ikke tegn til nogen materialfeil, hvorfor denne rivning må tilskrives en tilieldighet under driften (lo- kal tilsmusning eller annet).» Kun hr. Stokkes bemerkning om den «fastbrente» stempelijaer er som allerede bemerket ikke tatt inn i attesten, fordi fjaerene ikke var fastbrente. - Det er således ikke stukket noe under bordet av det som tegneren har hort av hr. Stokke, og aller minst kan tegnerens svevende uttalelse tjene som noesomhelst bevis for hr. Stokkes nuvarende pastand, at maskinen har sotet eiter 2-3 timers drift.

Sammenfattende kan der altsa nu uttales at hr. Stokke star helt alene med denne påstand. Ingen har hort noe av ham derom. Alle hans medarbeidere har en annen opfatning av maskinen. Han selv har i 2 tilfelle (erklering av 24. januar 1928 og attestens Ill. del) bekreftet akkurat det motsatte, og har tiet ved alle anledninger, hvor han hadde anledning til å tale. At pastauden ikke kan ha stått i hans utkast til attestens IV. del folger av hans vidnesbyrd, hvorefter han hadde forbeholdt sin meddelelse ang.
----
 <small>Side 30</small>


sotning efter 2-3 timers driit til en muntlig samtale, som han altsa ikke har sokt. Det er forståelig at undersokelseskommisjonen under slike forhold ved sin paberopning av hr. Stokkes vidnesbyrd har felt sig pả gyngende grunn, og derior har henvendt sig til en sakkyndig, hvis betenkning den imidlertid ikke har forelagt mig, sa jeg kunde ia anledning til a forklare mig. - Med den del av betenkningen som er inntatt i dommen er imidiertid hele saken kommet på skraplanet.

V. Den sakkyndiges betenkning. Punkt 5) i dommens konklusion lyder: «Proveattestens 4de avsnitt gir ved ikke å nevne to viktige punkter en for gunstig bedommelse av DW-motorens proveresultater. Avsnittet almindelige bemerkninger kan kun ansees som pro- fessor Lutz's subjektive opfatning og dens innhold strider mot de almindelige bestemmelsers § 7 «Proveattester». Flere dele av proveattestens 4de avsnitt stemmer ikke med ingenior Stokkes beskrivelse av provene og deres resultater. Det kan ikke antas, at proveattesten har hatt skadelige folger, da mo- toren sả godt som ikke har vært solgt her i landet.»

Bortsett fra den siste bemerkning «Det kan ikke antas, at proveattesten — — — har vært soigt her i landet» er alle disse uttalelser i ordlyd overtatt fra den sakkyndiges «hovedkonklusjon». Den annen passus «Avsnitt almindelige bemerkninger kan kun ansees - almindelige bestemmelsers § 7 «Preveattester» blev allerede tilbakevist i det forangående (kir. s. 11).

«Flere dele av proveattestens 4de avsnitt stemmer ikke med ingenior Stokkes beskrivelse av provene og deres resultater» uttales det altså i dommens punkt 5). Det er naturligvis riktig, og dette er jo nettop temaet i hele voldgiftssaken, om hr. Stokke har rett eller ei. Den sakkyndige har vaert forsiktig i dette punkt og har ikke avgjort om hr. Stokke har retten på sin side. Han har nemlig i sine «konklusjoner» under overskriften «Av-
----
 <small>Side 31</small>


hengig av partspåstandene» skrevet: «Er ingenior Stokkes irem- stilling av forsekene riktig, sa er preveattestens 4de del ikke overensstemmende med erfaringene fra forsokene». - Ogsả dette stemmer. Kommisionen som dog i dommen uttaler ang. den sakkyndiges betenkning: «Denne» (betenkningen) «som kommisjonen har gjennemgått sammen med hr......» (den sakkyndige), «slutter kommisionen sig helt til». Altsa helt til! Allikevel sier kommisjonen ingenting om den sakkyndiges forbehold ang. sporsmålet om hr. Stokke har rett eller ei, og tilfeier en svevende og tvetydig bemerkning om proveattestens eventuelle skadelige folger. Om det foreligger grunn til å gi hr. Stokke rett, er i det forangående blitt behandlet pả en utforlig mate.

Jeg kommer nu til hovedargumentet i dommens punkt 5): «Proveattestens 4de avsnitt gir ved ikke å nevne to viktige punkter en for gunstig bedommelse av DW-motorens proveresultater». Hvilke punkter det egentlig gielder, blir det ikke engang sagt noe om, sa leserens fantasi får fritt lop. Selvfalgelig vil han da gå ut fra at det gielder viktige innvendinger mot DW-maskinen. Det er folgende punkter dommen refererer til: 

1. punkt: «Motorens katalogydelse», sier den sakkyndige, «er ansatt litt for hoit - efter representativt norsk praksis betydelig for hoit.» Som ved alle provede maskiner har vi som katalog-(«salgs-») ydelse innfort i attestens skjema cen som blev angitt av anmelderen; ved DW-motoren:.........................22 HK Normal-(bremse-)ydelsen har vist sig å vare.......21,87 « Denne er likeledes opfort i attesten, sả enhver fikk kiennskap til begge ydelsers sterrelse og dermed også til storrelsen av forskjellen: 22 - 21,87 = 0,13 HK. Normalydelsen er altså 100. 0.13 = siger og skriver 0,59 % mindre enn katalogydelsen. Nu vet imidlertid hver motorsakkyndig at bestemmelsen av normalydelsen alltid er beheftet med en viss usikkerhet, altså forutsetter en viss toleranse. Bortsett ira små malefeil, kan også
----
 <small>Side 32</small>


ytre innflytelser som oljens kvalitet etc. herved giore sig gieldende. Den tyske olje som Deutsche Werke benytter sig av er således en annen enn vår olie. Derior kan man med sikkerhet gã ut fra, hvad forresten direktor Marstrand-Jorgensen og jeg ved vart Tysklandsbesok hadde konstatert, at Deutsche Werke har angitt som katalogydelse den av verket virkelig avbremste ydelse, og dette er en fornuftig praksis som også ellers blir anvendt i den industrielle verden. Man vilde simpelthen lokke frem et smil ved å henvise til 0,59 %-forskjellen mellem katalog- og normalydelsen, all den stund hver tagmann kan innvende at malefeil eller andre innflytelser kan ha medfort sogar en storre forskjell. Den av den sakkyndige névnte «representativt norske praksis» skulde han helst ha latt uberort. Den er heldigvis heller ikke aimindelig her i landet. - Praksisen består i at man angir katalogydelsen lavere enn bremseydelsen, for dermed å kunne reklamere med en stor overbelastningsevne eller «overkraft» som fiskerne sier. Et eksempel vil vise hvad dette forer til: La oss anta at to verksteder iabrikerer en og den samme motor, som kanskje har en normal(bremse-)ydelse av 20 HK, og en maksimal bremsevdelse av 25 HK, d. v. s. en «overkraft» av 25-20 = 5 HK. Et verksted angir da kanskje motorens katalogydelse ganske riktig som 20,25 HK, et annet derimot ganske vilkarlig som f. eks. 15/25 HK, sa «overkraiten» i det forste tilfelle blir 25 20 = 5 HK, i det annet 25 -15 = 10 HK. Kjoperne innbiller sig da lett at de bare betaler for normalydelsen (20 henholdsvis 15 HK) og får «overkraiten» (5 henholdsvis 10 HK) så ả si gratis med pa kjopet. Bygger man nu begge, altså i virkeligheten helt like motorer inn i like båter, sắ opdager kjoperen av «15-HK»-motoren til sin glede at hans bắt far den samme fart som båten med 20 HK- motoren, og konkluderer da straks, at hans motors hestekrefter er «sterkere» enn den annens, altså 20 HK-motors, at det altsa finnes «store» og «små» hestekrefter. Det er det samme som om en kjopmann vilde tale om «tunge» og «lette» kilolodder, idet jo en hestekraft er et matematisk fastsatt målebegrep. - Dessverre er det ikke bare kjoperens manglende forståelse for begrepet
----
 <small>Side 33</small>


«hestekraft» som gir sig et slikt utslag. Ogsa fra industriell side stottes i reklamens interesse en sadan misforståelse. Efter det anferte går jeg ut fra at den sakkyndiges uttalelse i det forste «viktige punkt» beror pa en misiorståelse, hvad han muligens ogsa selv vil erkjenne når alle forhold blir ham forelagt. 2. punkt: «Motorens spesifike ydelse», sier den sakkyndige videre, «synes lav i forhold til slagvolum og vekt. Dette er et punkt av storste betydning for motorens forretningsmessige kon- kurransedyktighet, det er ikke nevnt i attesten, men spiller vel som regel liten rolle for fiskerne, som noie undersoker priser, og for hvem motorvekten neppe ofte spiller nogen storre rolle». Dertil vil jeg ferst bemerke, at DW-motorens spesifike ydelse i virkeligheten, som ved alle andre attester, også er blitt nevnt i DW-proveattesten, nemlig angitt: ved normalydelsen..........til 1/1000. 5,77 HK maksimalydelsen.......- 1/1000. 6,23 « Enhver kjoper av maskinen kan saledes pa forhånd avgjore om han er fornoiet med disse verdier eller ei. — Videre vil jeg fastslå at det i den for den sakkyndige kanskie ukjente «Veiledning til bruk av attester over provning av motorer ved Norges Tekniske Hoiskole», som laboratoriet har utgitt, er dessuten be- tydningen av en hoi eller lav spesifik ydelse blitt behandlet. I selve attesten kan man naturligvis ikke imnlate sig pa å disku- tere denne betydning pa ny. Attestens omiang er jo begrenset, og dens skiema var som sagt fastsatt. Da forovrig betydningen av den spesifike ydeise, som den sakkyndige ganske riktig uttaler, er av forretningsmessig natur, og kommer frem i motorens pris, som fiskerne ifolge den sak- kyndige «noie undersoker», så spiller motorens vekt, hvori den spesifike ydelse kommer frem - ogsa ifolge den sakkyn- dige — en «liten rolle». - Hvorfor betegner han da denne sak som et «Viktig» punkt? Jeg vil dessuten ikke undlate å giore opmerksom på at spors- målet «lav eller hoi spesifik ydelse» ved fiskerimotorer i den tek- nisk-videnskapelige litteratur står til diskusion, og derior enda ikke horer inn i en proveattest. En sadan attest skal gi material til diskusjonen, men ikke foregripe denne. En av de innvendin-
----Side 34



ger som rettes mot dieselmaskinen er nettop den at maskinen p. g. a. hoie trykk (og dermed hoie spesifike ydelser) og hoie temperaturer lett blir overanstrengt og dermed mindre driftssikker. Når derfor Deutsche Werke har konstruert en maskin som er mindre anstrengt hvad trykk og temperatur an- går, og allikevel er meget okonomisk i forbruket, så er dette et punkt som nettop dieselmaskinens motstandere vil finne rosverdig. Også i det annet «viktige punkt» går jeg ut fra at den sak- kyndige ikke vilde ha gjort sig skyldig i en feilaktig vurdering om han var blitt giort bekjent med alle faktiske omstendigheter. De to behandlede punkter optrer, som bemerket, for iorste gang under saken i den sakkyndiges betenkning, og har intet å gjore med de beskyldninger som kommisjonen skulde granske og bedemme. Tross dette biev de giort til hovedpunkter i dommen. Den sakkyndige nevner i sin betenkning at DW-attestens sluttkonklusion, hvori DW-motoren er blitt betegnet som «for- steklasses», er «uheldig» nettop i henhold til de «to viktige punkter», altsa maskinens ydelsesiorhold. Men disse forhold har da ikke det ringeste å giore med de synspunkter sluttkon- klusjonen i proveattesten refererer til, nemlig «konstruksion, fabrikasjon, driftssikkerhet og okonomi».

Jeg er som allerede bemerket, av Departementet beskyldt for «uaktsomhet», og denne beskyldning er basert nettop på dom- mens punkt 5). Jeg tviler imidlertid på at Departementet hadde uttalt denne beskyldning hvis det hadde kjent mine forangående bemerkninger til dette punkt - bemerkninger jeg ikke har fått anledning til å komme frem med.
----
 <small>Side 35</small>


'''VI. Bevismaterial, som det ikke blev tatt hensyn til ved opstilling av''' '''prøveattesten, men som blev fremlagt forst under voldgiftssaken.''' 

Det gielder her tre slags materialer: 

A. Proveprotokollene 

B. Beretning om en 72-timers varighetsprove 

C. Uttalelse av ing. Stokke ang. sammenligning mellem glodehodemaskiner og kompressorlose dieselmaskiner.

'''<big>Ad A: Proveprotokollene.</big>''' 

Hr. redaktor Domaas har benyitet behandlingen av proveprotokollene under voldgiitssaken til å komme frem med stygge insinuasioner mot mine assistenter. Han taler da om det som er «moralsk forsvarlig», men agerer samtidig den mann, som vil beskytte noen. Hr. advokat Claussen har allerede gitt ham det riktige svar: «Hr. Domaas behover ikke å vare bekymret for hvad der er moraisk forsvarlig eller ikke ved Den tekniske hoiskole. Jeg tror ikke hans beskyttelse er nodvendig. men jeg ber ham om å redegiore for hvad han sikter til med sine uttalelser om det moralsk forsvarlige fessor Lutz anledning til.. klarleggelse.".. Jeg gar ut ira at han vil gi pro-

Hr. Domaas er imidiertid en forsiktig mann; han vil ikke komme, svarer han, med «injurier», men nøier sig med insi- nuasjoner. — La oss se hvilken verdi hans insinuasioner har hatt.

Den forste assistent har uttalt som vidne: «Da jeg fikk hore vidneforklaringen sã fikk jeg hore at maskinen skulde ha sotet under provningen. Da sa jeg til Lutz: «Denne sotning må vi overbevise oss om, for der foreligger prove- kladder om avlopsgassen.» Da visste jeg ikke hvad der stod......»
----
 <small>Side 36</small>


Assistentens bemerkning er riktig. Når en maskin virkelig organisk soter «efter 2-3 timers» drift, og dermed viser sig som helt ubrukbar, sả må dog en bare noenlunde samvittighetsfull laboratorieingenior bemerke noe derom på de proveprotokoller som blev fort under selve provningen. Jeg gav derfor assistenten i opdrag å utarbeide en tabell ang. alle forsok som var blitt benyttet ved den definitive certifikering, og vi blev, som han har bekreftet, også enig om tabellens skjema. 0. 1 Dette fremgår av den vedheitede Tabell no. 1 (prosessdo- kument no. 76). Som man ser, er de enkelte forsok opfort un- der lope-no. (L.Nr.) og blad-no. som refererer til originalbladenes betegnelse. Videre er der angitt forsoks-datum og -tid, maskinens ydelse og omdreiningstall, og så hr. Stokkes egen- hendige anmerkninger på de hektograferte originalprotokoller ang. avlopsgassens farve, som jo er avgjorende i sotningsspors- malet, samt maskinens gang. Til slutt er under «bemerkninger» henvist til noen spesielle belastningstilfeller. Angående tallene for ydelse og omdreiningstall har jeg sagt til assistentene, at| «det kom ikke an pa desimaler». Det gjaldt jo ikke noen matematisk opvisning. 18,63 HK er derfor i. eks. av assistentene blitt avrundet til «ca.» 18½ HK, og et omdreiningstall av 348,8 til «ca.» 350, noe som under vidneavherelsen har foranlediget hr. Domaas til klageropet: «Det viser, at tabellen, som den er utar- beidet, er gjennemgående unoiaktig.» — At jeg selv ikke var med under tabellens utarbeidning, ja ikke engang har sett på de originale preveprotokoller, er blitt bevidnet.

La oss nu forst og fremst se på det allerede av den forste assistent i dennes citerte uttalelse fastlagte hovedtema ved opstilling av tabellen: avlopsgassen, hvis farve er bestemmende for om sotning foreligger eller ei. Sporsmålet «forsokstiden» vil senere bli diskutert. Det opdrag assistenten og hans medarbeider fikk fra mig dess- angående var, som fastlagt under vidneavhorelsen det, at her- rene skulde «undersoke om der fantes noget om avlopsgassens farve på bladet» (pả originalprotokollenes blad) «pa alt som forelå». De «skulde vende blad for blad for å se om der var en eller annen bemerkning som refererer sig til det». — Dette har
----
 <small>Side 37</small>


herrene gjort, og resultatet er sammenstillingen om «Ing. Stokkes anmerkninger om avlopsgassens farve og maskinens gang» pả tabell no. 1, bekreftet ved to assistenters underskrift. Et blikk på disse bemerkninger er nok: avlepsgassens farve tyder helt igjennem pa sotiri forbrenning, og maskinens gang har vart giennemgående god, ja utmerket. Laboratorieingenioren som nu klager over sotning efter 2 3 timers drift, har ikke kommet med den minste antydning derom på de proveprotokoller som blev utfylt umiddelbar: under proven. Han hadde vel ikke noe å klage over den gang. Hr. Stokke, som har bevidnet: «Jeg noterte kun det jeg iakttog i laboratoriet; jeg er meget omhyggelig med notatene», har tilsynelatende folt betydningen av tabellens resultat og har derfor forsokt å vri sig ut av klemmen. Forst har han som vidne erklart, at han vil ha nedlagt sine bemerkninger om «maskinens forhold under driften» ikke der hvor de horer hen, d. v. s. i proveprotokollene, men i en «dagbok», og beklager sig sogar over, at denne «dagbok» ikke er blitt forelagt. Men en slik «dagbok» fantes ikke i det ubererte provematerial som han selv inntil 1930 hadde i forvaring og som senere sammen med alle maskiners prevematerial blev innlagt i handbiblioteket, hvis administrator - kontordamen - har bevidnet, at intet menneske har rort materialet. - Sa trakk hr. Stokke sig litt tilbake og erklarte: «— — - der forte jeg såvidt jeg husker en dagbok på baksiden av temperaturbladet - -. Nogen annen dagbok har jeg ikke fort.» Bemerkningen fortjener naermere belysning. For det forste visste hr. Stokke at temperaturbladene («bibladene») som han refererte til, var bortkommet (kir. senere). For det annet var disse blad ikke fort av ham, men av den annen forsoksingenior, som var i utlandet. De var dessuten festet pa en papp-plate, iordi den annen forsoksingenior måtte springe rundt maskinen til alle avlesningssteder med dem. Baksiden var sale- des overhodet ikke tilgjengelig. Pa denne utilgiengelige bakside av en annens, stadig rundtspringende manns protokoll vil hr. Stokke altsâ under forsokene ha skrevet en «dagbok», mens hans egen proveprotokoll har ligget rolig på en pult, og er blitt utivlt med de i tabell no. 1 sammenstilte bemerkninger om av- lopsgassens farve og maskinens gang! Dette lyder jo svært sannsynlig. - Det riktige er apenbart det han selv til sist har
----
 <small>Side 38</small>

uttalt: «Man forte ikke dagbok. Jeg var forsåvidt min egen dagbok. Jeg satt inne med inntrykk av maskinen. Jeg stolte pả mig selv.> — Det finnes således ikke andre bemerkninger av hr. Stokke om maskinens sotning enn de som er sammenstilt i tabell no. 1, og disse taler avgjort mot hans nuværende pastånd derom. Hr. Domaas har under vidneavhorelsen bragt ennu et sporsmải pả bane, som har innilytelse pắ sotdannelse, nemlig maski- nens belastning. Dermed har han truffet spikeren på hodet. Ifolge proveprogrammet blev motorene provet ved forskjellige belastninger, og jeg har allerede innledningsvis giort opmerksom på, at med tiltagende belastning, altsa tiltagende oljeinnsprait- ning pr. slag blir den til forbrenningen påkrevede luftmengde mere og mere utilstrekkelig, sa at en ufullstendig forbrenning og dermed en sotning optrer. Skulde imidlertid redakter Domaas' protegé, hr. Stokke, ha referert sin bemerkning om sotning «efter? 3 timers» prove bare til overbelastninger, sa burde han ha sagt det, men også tilfoiet at da begynner alle maskiner å sote. — Forresten viser tabell no. 1 at DW-motoren, hvis nor- malydelse er ca. 22 HK, heller ikke ved 24 HK (L.Nr. 16) sva- rende til 10,5 % overbelastning har vist morke avlopsgasser og en darlig gang. — Hr. Stokke har også henvist til at denne over- belastningsevne skal være utilstrekkelig. For det forste herer dette ikke til prosessens tema. Hver kjoper av DW-motoren horer jo av attesten om storrelsen av overbelastningsevnen og kan da avgiore om han er forneiet med det eller ei. For det annet vil jeg dog fastslå at selveste hr. Stokke har vaert med a betegne en annen maskin med en mindre overbelastningsevne som forsteklasses. Tabell no. 1 refererer som angitt derpå bare til de 16 forsok som er benyttet ved den definitive prove. Senere hen har vi 1o. 2 opstillet en tilsvarende sammenstilling - den vedheftede Tabell no. 2 — for de 8 forsok som hr. Stokke har forkastet. Sådan forkastning forekommer helt regelmessig ved alle maskinprover. Arsakene dertil kan være forskjellige, i. eks. feil ved maskinens innregulering, måleieil og tilfeldige ytre innflytelser. Det faktum at kasserte forsok foreligger, sier altsa ingenting mot motorens brukbarhet. Antallet av de forkastede DW-forsok er heller ikke stort. Det svarer, hvad deis procentsats i henhold til de aner-
----
 <small>Side 39</small>

kjente forsok angar, omtrent til en middelverdi. - Ogsả tabell no. 2 er opsatt uten min medvirken, og uten at jeg kjente til dens grunnlag: originalprotokollene. Tabellens skjema er det samme som ved tabell no. 1, dog med en tilfoielse ang. maskinens belastning. Den er ikke bare som på tabell no. 1, fastlagt ved ydelse og omdreiningstall, aliså ved to storrelser, og dermed ikke entydig. Den er dessuten uttrykt ved bare en storrelse, nemlig motorens dreiemoment. Dette moment er igjen opfort (vertikalkolonne 6) i absolutte tall (kg.cm), men også (vertikalkolonne 7) i relative. Utgangspunktet ved disse har vært forsok d, hvorved hr. Stokke i vertikalrubrikk 8 (avlopsgassens farve) har bemerket: «morke, overbelastet» (fremhevet her). Det dreiemoment som svarer til dette forsok er 3940 kg.cm, og dette er blitt betraktet som 100%-dreiemoment. Ved de andre forsok er som angitt på tabbell no. 2, vedkommende belastning (dreiemomenter) uttrykt (kir. vertikalkolonne 7) i % av momentet 3940 (forsok d), altså av den belastning som hr. Stokke selv har betegnet som en «overbelastning». Det folger for det forste av tabell no. 2 at der ved fem av de forkastede 8 forsok (LiNr. a og eh) kun finnes fordelaktige bemerkninger av hr. Stokke om avlopsgassens farve (vertikalkolonne 8) og maskinens gang (vertikalkolonne 9). Sotning kan ved disse iem forsok altså ikke ha vart årsak til forkastningen. Mindre fordelaktige eller ugunstige bemerkninger finnes bare ved tre forsok (L.Nr. b—d). Men ved disse forsok har maskinen ifolge hr. Stokke vært «overbelastet» (forsok d: 100 % og forsok b: 101,5 %), eller befunnet sig nar denne overbelastning (iorsok c: 97,7 %). — At en overbelastning ved alle maskiner forer til sotning, gior jeg igjen opmerksom pả. Nu er naturligvis den overbelastningsgrense som hr. Stokke har fiksert ved forsok d med dreiemoment 3940 kg.em et subjektivt mål. For å få et objektivt, har vi pả den vedheftede Tabeil no. 3 valgt å fastsette til 100 % det dreiemoment som Ta svarer til den normalbelastning, vi har funnet under proven: Ydelse = 21,87 HK ved 433,2 minuttlige omdreininger. Denne belastning svarer til et normalt (100 %-)dreiemoment = 3620 kg.cm. Forovrig er tabell no. 3 bare en sammenlegning av tabellene no. 1 og no. 2. Den inneholder i vertikalkolonne 2 de
----
 <small>Side 40</small>


benyttede forsok (1-16), i vertikalkolonne 3 de forkastede (a—h). De tilsvarende bemerkninger av hr. Stokke om avlops- gassens farve og maskinens gang iinnes i vertikalkolonne 10 og 11, bemerkninger som altsâ simpelthen er overtatt fra tabellene no. 1 og no. 2. I vertikalkolonne 9 er maskinens dreiemo- ment og dermed belastning uttrykt, som foran nevnt, nu i % av den belastning som svarer til maskinens ydelse og omdrei- ningstall ved den under proven konstaterte normalbelastning. Et blikk pả tabell no. 3, omfattende 24 forsok, viser at ugunstige bemerkninger om avlopsgassens farve og maskinens gang kun finnes ved forsok d, mindre gunstige ved forsekene b og c. De tilsvarende belastningsgrader er 109, 110,6 og 106,5 %, ligger altså nar den av hr. Stokke i proveattesten bekreftede belastningsgrad av 110,5 %. Det foreligger dog forsok (15 og 16) hvor (den apenbart bedre innregulerte) maskin ved en belastningsgrad av 108,9 henholdsvis 110,6 % har vist lyse avlopsgasser og god gang. Med andre ord: tabeil no. 3 bekreiter, at maskinen som alle andre maskiner i narheten av overbelastningsgrensen begynner å sote, men ellers har gått daddeliri. - Hr. Stokkes pastand om maskinens sotning får altså ingen bekreitelse i hans egne bemerkninger pa proveprotokoliene, tvertom. At en noen- lunde samvittighetsiull laboratorieingenier nedskriver den slags notater på blad, som dog skal tjene til stotte for hans egen hukommelse til tross for at han vil ha hatt den akkurat motsatte mening om maskinen, det vilde vaere en mildest talt merkelig fremgangsmate.

Det er blitt innvendt mot dette, at forsokene ifolge program- met jo for en stor del har vært I-timers prover, mens ing. Stok- kes påstand om sotning kun gielder for en 2-3 timers drift. Jeg har derfor ved assistentenes hjelp også forsokt å få et inn- blikk i provetiden. Fremgangsmåten derved har en assistent fullstendig klarlagt under vidneavhorelsen: «Sã blev vi enige om at beregne forsokstiden slik at vi tok ½ times innkjoring pa maskinen — som naturligvis blev utfort. Det er som regel å kjore mere enn ½ time for at maskinen skal komme i den varmetilstand for forsekene blir tatt. Da der blev kjart flere forsok samme dag, mente vi det var rik- tigst å sette hele forsokstiden den dag.»
----
 <small>Side 41</small>


Pa hr. Domaas' sporsmål: «De var hele tiden enig med Lutz?» tilfoier assistenten: «Ja. Vi diskuterte saken og blev enige om det.» Han har videre uttalt: «Det er gjort pa den måte at når vi har begynt under forsoket om morgenen, sa kjorer maskinen gjerne for forseket begynner, / time, så er det summen av alle forsokene og siste innregulerings- tid. Den beregning svikter naturligvis da under forutsetning av at maskinen har vært stoppet.» «Med hensyn til forsokstiden så tar man forste klokkeslett når proven begyuner og klokkeslettet når den avslutter.» Dermed er jo forutsetningen for den anvendte tidsberegning i all tydelighet klarlagt: For de dager hvor flere prover er blitt utiort er den samlede tid ira forste til siste avlesning blitt satt i regning med et ½ times tillegg for innkjoring. Pauser mellem to forsek pa samme dag er medregnet, fordi maskinen fortsatte ả gå under pausene. Disse var langvarige. Assistenten bevidner dessangående, at det i pausene blev foretatt gassanalyser, inn- regulering av maskinen på en annen belastning, en del andre mindre avlesninger o.s.v. Dessuten blev maskinen kjort en stund for et nytt forsok blev satt i gang. — Beregningen svikter som sagt når maskinen er blitt stanset mellem to forsok. Hr. Stokke har nu pastått at han sả ả si stadig har mâttet stanse motoren for å rense dens sotbelagte brennstoffventil. og har paberopt sig laboranten samt kontorets tegner dessangående.- Laboranten, som har vært med ved alle forsok har imidlertid bekreftet akkurat det motsatte. Han svarer pả hr. Domaas' sporsmål: «Det var ikke av og til slik at den» (maskinen) «måtte stanses og renses?» ved å uttale: «Nei, det var ikke om å giore det. Det var ikke påkrevet.» Hvad tegneren angår, sả var han overhodet ikke med ved maskinens offisielle provning. Han har dog senere deltatt i en 72-timers varighetsprove (kfr. senere) hvorved maskinen notorisk ikke har stanset. Han kan altsa med den beste vilje ikke bekreite at maskinen, spesielt dens brenn- stoffventil av og til har måttet renses. Ti sådan rensning forutsetter at maskinen stanser og ventilen demonteres. Kommisjonen har ikke tatt hensyn til disse fakta, «da det er en sterk
----Side 42

mulighet for, at maskinen har vart stoppet mellem de enkelte kortvarige prover.» Klokkeslettet for provens begynnelse og slutt blev av assistenten tatt fra originalprotokollenes biblad, som blev fort av den annen forsoksingenier. Av disse biblad er som kommisjonen uttaler i dommen, bare tre blitt funnet i dens mappe, de andre er kommet bort under prosessen. Hr. Domaas har som allerede angitt insinuert at deres forsvinnen måtte sees i linje med det faktum, at også hr. Stokkes utkast til attestens IV. del ikke mere eksisterer. Jeg har imidiertid allerede henvist til prof. Arentz's vidneuttalelse, at slike utkast blev betraktet som kladder og derfor regelmessig kastet i papirkurven. — Bibladene er, som det fremgår av vidneuttalelsene, forsvunnet fra assistentkontoret, som lå i en annen etasje enn mitt kontor, og den iorste as- sistent har overtatt ansvaret, hvad deres forsvinnen angâr. Kommisionen har dessangående ogsa optatt en tilleggsforklaring av to assistenter. Jeg selv har ikke hatt den ringeste befatning med bibladene, og har som allerede bemerket, ikke engang kontrollert de tidsdata som var overfort fra disse blad pa tabell no. 1, 2 og 3. Den forste tabell er datert 26. mai 1932, den annen 5. oktober 1932. Bibladene har således i over fire måneder ligget tilgiengelig på assistentkontoret. Når og hvordan de er bortkommet kan der ikke uttales noe om. Formodning forer jo ikke frem, og ikke engang hr. Domaas har, som foran anfort, til tross for han blev opfordret til det, vâget å komme frem med en påstand, en «injurie» som han har uttalt: han noier sig med insinuasjoner. At de angitte forsoks-(gang-)tider som er opfort pa tabellen er blitt riktig avlest fra de bortkomne biblad, har den forste assistent uttrykkelig bekreitet. Han har erklaert, at han «kan avlegge ed pâ det». På sporsmålet om han mener at tabellene «gir et korrekt billede, et korrekt uttrykk for de vesentlige ting». har han svart: «Ja, absolutt, forutsatt at maskinen ikke har vært stoppet mellem forsokene». På sporsmålet: «Fremgår det) av bibladene, hvorvidt den har væert stoppet?» svarer han: «Ikke pả annen mâte enn at man kan se hvor stor pause der har vært mellem de enkelte forsok», og tilfoier ang. sporsmålet om man av de forsvunne biblad kunde ha erfart noe om maskinen har
----Side 43

væert stoppet mellem forsokene eller ei: «Det står ingenting bladet.» Dette er ganske riktig. Bibladene gir riktignok oplysning om pausenes storreise, men denne var i henhold til de arbeider som måtte utfores i pausene (kir. foran) sa betydelig, at den korte tid for en rensning av brennstofiventilen (7—10 minutter ifolge laborantens bevidnelse; ved et forsek har vi endog opnadd bare 4,25 minutter) deri fullstendig vilde iorsvinne. Med andre ord: De bortkomne biblad hadde ikke kunnet gi oplysning om det/ springende punkt: er maskinen blitt stanset under provene eller ei?. Ingen av oss, hverken assistentene eller jeg, hadde således en interesse av deres forsvinnen — tvertimot! Ing. Stokke har innlevert en tabell som i overensstemmelse med den vedheftede tabell no. 1 bare refererer til de benytiede prover, og dermed for enkelte dagers vedkommende angir utilstrekkelige torsekstider, (der hvor såvel benyttede som forkastede prover er blitt foretatt), mens andre provedager (der hvor kun forkastede prover foreligger) helt bortfaller. Videre angir hr. Stokkes tabell som «forsokets provetid» bare den egentlige avlesningstid, ignorerer altsa tiden for igangsetning samt den betydelige tid for pausene. Vi har derimot som «forsokstid» tatt med igangsetningstiden og den for pausene, og har ikke latt igien noen tvil derom. Hr. Stokkes tabell kan således ikke utspilles mot mine. I parentes vil jeg bemerke, at han ved gjengivelse av min tabelloverskrift ang. tiden har tillatt sig å forvandle min «forsokstid» til sin «iorsoks-provetid» - en forvandling som er egnet til å stotte hans argumentasjon. Redaktor Domaas har under vidneavhorelsen uttalt angående summering av de enkelte forsok på den samme dag: «Det er ikke nogen tvil om hensikten, og jeg har jorgjeves provocert motparten å vise mig det sted hvor der er tale om at tiderne er summert sammen.» Han har allerede den gang fått det svar, at den forste assistent jo i all tydelighet har uttalt sig derom som vidne, og at det dessuten allerede på tabell no. 1 ved klammer er blitt klarlagt at slik summering foreligger. — Så har han spurt, hvorfor det ikke står noen klammer ved forsek 1 pâ tabell no. 1. Simpelthen fordi assistenten da bare har opiert et eneste forsok. Det er
----Side 44

nok sả at der ved dette forsok er den egentlige avlesningstid (ifolge hr. Stokke: 1 time, 1 minutt og 2 sekunder) usedvanlig liten i forhold til den av assistentene angitte forsokstid (5½ time) og det kan hende, at ing. Stokke også utenior den anforte prove 1 har eksperimentert med maskinen. Men derom har ikke assistentene funnet noe, og derfor i henhold til den klarlagte forutsetning regnet forsokstiden fra forste til siste avlesning. Forresten foreligger det et protokollblad ang. DW-maskinen fort av hr. Stokke, hvorpå denne for en prove ved normalbelastning bemerker: Startet kl. 8½, stans kl. 2. Eiter dette må man gå ut fra, at maskinen har gâtt i 5½ time uten stans. Allikevel er bare to avlesningstider opfort, nemlig 29 minutter 49,5 sek. og 12 minutter 57,5 sek., i det hele tatt altså ca. 43 minutter. Ved den samme gangtid (5½ time) som ved forsok 1 er her altså avlesningstiden enda mindre. Bemerkningene om avlopsgassens farve og maskinens gang lyder på «lys» henholdsvis «utmerket». - Det gjores opmerksom på, at dette blad ikke lå i den mappe som ifolge hr. Stokkes paskrift inneholdt protokollene til DW- proven, og således ikke er blitt forelagt for kommisjonen. Gảr vi nu ut fra at vâr forutsetning, som med all bestemthet er blitt bekreftet av laboranten, er riktig, at maskinen altså ikke har stanset mellem forsokene, sa folger for alle iorsok, som pa tabell no. 3 i vertikalkolonne 5 har fått bemerkningen «Ja», at| den samlede gangtid har væert storre enn de «2-3 timer» hvorefter maskinen ifolge ing. Stokke skulde ha sotet. Med andre ord: For vedkommende dag burde der finnes en anmerkning av hr. Stokke angående sotning. Men det er bare tilfelle den 14/2 ved forsok d, hvor ifolge hr. Stokke en overbelastning foreligger. Ellers er sotfrihet uttrykkelig bekreftet av ingenioren. Gảr man derimot ut fra, at maskinen er blitt stanset mellem forsokene, så blir bare de dager tilbake, hvor kun et eneste forsok er blitt giennemfort og forsekstiden har vaert sterre enn 2-3 timer. Det er tilfelle den 181 (forsok a), den 132 (forsok 1), den 16/2 (forsok e), den 23/2 (forsok 13), den 27/2 (forsok 14) og den 1/3 (forsok h), d. v. s. ved 6 forsok. Ved alle disse fin- nes bare gunstige bemerkninger fra hr. Stokke om avlopsgassens farve og maskinens gang. Spesielt vil jeg iremheve, at proveprotokollene i forsok e (16/2) har vist en ny 8 timers prove
----Side 45



til den som allerede er fremkommet i proveattesten (kfr. 27/2, forsok 14). For disse to 8-timers prever uttales:

162 forsok e: 27/2 « 14: avlapsgassens farve maskinens gang lys (usynlig) utmerket lyse utmerket

Dermed er pa ny hr. Stokkes pastand om sotning efter 2-3 timers drift motbevist. - For ordens skyld vil jeg avsluttende bemerke, at der i tabell no. 3 er blitt rettet en liten incurie som fantes i den tilsvarende tabell som blev iorelagt retten. Den nummerering som er anvendt i sistnevnte tabell ior de forsok sont er foretatt den 20/2 stemte nemlig ikke med tabellene no. 1 og 2, hvorfor ieilen er blitt rettet på den tabell no. 3 som er vedheftet her. Rettelsen har ingen innflytelse på selve saken.

Når hr. Domaas ikke var enig i det tydelig fremlagte grunnlag for tidsberegning, så stod det naturligvis fritt for ham å fore et saklig bevis for grunnlagets angivelige uriktighet. Han har imidiertid også valgt den vei å komme frem med personlige og ganske nedrige insinuasjoner mot de assistenter som har utarbeidet tabellene. Han sier f. eks. i et av sine innlegg, at tabellene er et «forsok pả å vill-lede med uriktige opgaver». Han vil ha truk- ket «vedkommende skyldige til ansvar», skjent han «ikke har noe onske om å bringe de unge mennesker i ulykke, sa meget mere som de også kanskje har folt sig under et visst trykk og handlet uten å giennemtenke saken tilstrekkelig.» Men han må dog «for sakens skyld forbeholde sig alt lovlig.» - Redakteren gikk endog så langt at han under vidneavhorelsen har forsokt å avsvekke den forste assistents uttalelse ved å antyde, at denne var interessert i prosessens utgang. I hvilken grad hr. Stokke, som har foranlediget saken, som betegner hr. Domaas som sin «medhjelper», er interessert i denne utgang har hr. Domaas apen- bart ennu ikke tenkt pa. At redaktoren angriper mig pa den tilsynelatende ior ham typiske mâte, og derved driver en utpreget personforfolgelse. lar mig kold. Jeg akter ikke å diskutere med ham på det nivå som han apenbart foler sig vel på, og han kan for min skyld gjerne fortsette med a bruke sitt blad til grovheter og insinuasjo-
----Side 46



ner. Dermed karakteriserer han jo bare sig selv. - Men jeg mã pả det skarpeste protestere mot at han insinuerer mot mine assistenter. De har handlet eiter sin beste overbevisning og er helt igjennem hederlige menn.

Ad B: Beretning om en 72-timers varighetspreve. Kommisionen har, som allerede bemerket, lagt «vesentlig vekt» pa uttalelsen av kontorets tegner, og har herunder ogsa henvist til tegnerens egne erfaringer med maskinen. Han har. som likeledes fremholdt, overhodet ikke deltatt i maskinens oifisielle prove, men bare i en 72-timers varighetsprove flere måneder efter den offisielle proves avslutning. Av tegnerens erfaringer ved denne prove citerer kommisionen, at maskinen «av og til rok stygt, at den hadde enkelte gieblikk, hvor omdreiningstallet kunde dabbe ned, fordi den var meget omfindtlig for luft i vindkjelen osv.» - Dette «osv.» er her det vesentlige punkt i tegnerens uttalelse, som kommisionen dessverre ikke videre har belyst. Tegneren fortsetter nemlig: «Men dette kan ikke bebreides maskinen, det kan vært ytre forstyrrelser, det kan vaere luft eller vann.» Og videre har han pả hr. Domaas' sporsmâl: «Den» (maskinen) «var altså omfindtlig?» svart: «Ja, det er jo alle» (fremhevet her) «maskiner». Sin totaldom over maskinen uttaler tegneren som folger: «Stort sett gikk maskinen pent.» - Det hadde altså lonnet sig for kommisionen å folge tegnerens uttalelse helt til enden. Da var det blitt klarlagt, at tegneren selv har bekreftet, at maskinens sotning er blitt irembragt ved ytre innilytelser, nemlig luit i laboratoriets ledning. Sotningen var saledes ikke organisk.

Hvad selve den 72-timers varighetsprove angar, sa blev den foretatt ved normalbelastning og ledet av hr. Stokke. Det foreligger dessangående en protokoll. Ved denne langvarige undersokelse viste en sotdannelse sig 9 ganger, d. v. s. gjennemsnittlig 1 gang pr. 8 timer. Tenker man sig disse 9 tilfeller jevnt fordelt, hvad tiden angår, så har maskinen 9 ganger bestått en 8 timers prove uten å sote. Under den naturligvis riktige forutsetning av en hvad tiden angår ujevn fordeling av de 9 tilfeller, sa har
----Side 47

maskinen ved enkelte perioder gått lenger, ved andre kortere enn 8 timer uten sotning. Det vesentlige ved proven er nu, at alle sotningstilfeller lot rette på sig ved inngrep utenfra, d. v. s. var uorganiske. I tre tilfeller, nemlig i begynnelsen blev sotdannelsen rettet ved en stramning av brennstofiventilens belastningsfjar, i seks tilfeller ved avtapning av luft ira laboratoriets oljeledning. Denne avtapning ligger, som allerede bemerket, foran maskinen, sa vedkommende luit ikke skriver sig ira denne. Med andre ord: Den 9 ganger observerte sotdannelse var forårsaket av ytre innflytelser, - uriktig innregulering av ventilfjæren og luft fra laboratoriets ledning - d. v. s. ikke av en feil i maskinen, og kan således ikke legges denne til last. Maskinen har altså ved denne prove notorisk gått i 72 timer uten organisk sotdannelse, og har ved provens avslutning fått folgende attest: «Ved avslutning av proven gikk maskinen fullt ut tilfredsstillende uten ringeste tegn pa driftsforstyrrelser av nogen art.» To assistenter, som har deltatt i proven, har angående luften i laboratoriets ledning og dens innflytelse på sotdannelsen bevidnet: «Undertegnede, som har deltatt i 72-timersproven med DW-maskinen, fastslår hvad luitansamling i olieledningen angår, folgende: Det samlet sig fra tid til annen luft i laborato. riets ledning, noget som forte til at avlopsgassene blev morke, samtidig som omdreiningstallet viste synkende tendens. I sa tilfelle har vi hjulpet oss ved å tappe den luft som hadde samlet sig av laboratoriets (ikke maskinens) vindkjel, og fikk pa denne måte igien lyse avlopsgasser.» Hr. professor Watzinger har som vidne på mitt sporsmål: «Når ved begynnelse av et forsok flere ganger ventilfjaren må strammes, sa er det altså et bevis for at ventilen ikke er riktig innregulert?» svart: «Det er riktig.» — Hvad luftens innflytelse i en oljeledning angâr, har han uttalt: «Det er det verste som kan optre i en oljeledning», og har fastslått, at allerede en luftblare har en ufullstendig forbrenning med sotdannelse som folge.
----Side 48


Ad C: Uttalelse av ing. Stokke ang. sammenligning mellem glodehodemaskiner og kompressorlose dieselmaskiner. Vedkommende uttalelse skulde omtrykkes for at kontoret pa denne måte kunde spare sig for det store skrivearbeide som besvarelsen av de mange foresporsler ang. de to maskintyper medierte. Hr. Stokke og jeg diskuterte uttalelsen pả forhånd, og det viste sig da at vi var enige i saken. Han overtok sa formuleringen, som foreligger som en av ham personlig skreven kladd uten hans underskrift. I kladden finnes folgende passus: «Ved Norges Tekniske Hoiskoles Oljemaskinlaboratorium er provet såvel glodehode- som kom- pressorlose dieselmaskiner, og det er herved konstatert at den kompressorlose dieselmaskins driftssikkerhet stâr minst pa hoide med glodehodemaskinens.» Det er altsa tale om provning av dieselmaskiner. Ved aviatningen av kladden var imidlertid bare to sadanne maskintyper blitt provet, deriblandt DW-maskinen, hvis driftssikkerhet sale- des igien blir attestert av hr. Stokke. Han har ogsâ i dette tilfelle forsokt å komme fra saken ved å pâstå at han har skrevet under min innflytelse mot sin over- bevisning — hans sedvanlige, lettkjopte innvending. Hans pâ- stand stemmer ikke. Han har ikke sagt det ringeste til mig om at han ikke var enig i det han skrev. Jeg henviser ved denne anledning igien til det allerede citerte brev av ing. Edv. Marstrand-Jorgensen, hvori det uttales i henhold til den riktignok tidligere besiktigelse av den eiter proven demonterte maskin: «I et hvert tilfelle hersket enighet om at kompressorlose dieselmaskiner...... var vâre glodehodemaskiner overlegne.» Ved denne besiktigelse var, som bemerket, også hr. Stokke tilstede. At denne senere hen har modifisert sitt standpunkt er en sak for sig.
----Side 49



VII. Dommens konklusjon og Departementets avgjorelse. Voldgiitssaken har hatt sitt utspring nettop i proven av DW- motoren, og kan overhodet ikke forståes uten kjennskap til denne prove, som omvendt også forholdene under proven blir belyst av dommen i voldgiftssaken. Da denne dom dessuten ny- lig er blitt omtalt på en misvisende mate i Stortingets protokoll- komite, skal i det folgende i det minste dommens konklusion behandles.

1 «Jernindustri» 1930, heite 7, har ing. Worm-Petersen giort et stort nummer av, at jeg - i overensstemmelse med den fremgangsmåte, som også er anvendt ved norske motorer - ved foresporsel ang. dieselmaskiner har henvist en fisker til agenten for en svensk dieselmotor, den eneste dieseltype som den gang var pa det norske marked, og som var provet av hoiskolen. Agenten skulde besvare de sporsmal, laboratoriet ikke kunde be- svare (ang. priser, leveringstid og -betingelser osv.). Det gjaldt altså å spare laboratoriet for skriverier. For å spare også fiske- ren for skrivearbeide har jeg underrettet agenten om saken. I dommen uttales dessangående: «Det foreligger ingensomhelst grunn til a anta, at Lutz hadde nogensomhelst personlig fordel ved å anbefale denne motor, og hans underretning til agenten må mermest ansees som utslag av fjenst- villighet. Heller ikke kan det væere noget å si pa. at Lutz som svar pã et sporsmal av ovennevnte art anbeialer en motor, som han ved prove har funnet god......» Hvad nu dommens konklusjon angår, så vil jeg giennemgå de enkelte punkter: Punkt 1) «De foreliggende oplysninger har ikke gitt anledning til å konstatere noget uhederlig forhold ira protessor Lutz's side.» De «antydninger», for å tale med kommisjonen, ang. mine «utenlandske interesser» og den «fordel» jeg skal ha hatt derav,
----Side 50


Refererer til ing. Worm-Petersen - i parentes bemerket en agent i utenlandske motorer! Den forste prove av en tysk maskin bod jo i visse noble sjelers oine en utmerket anledning til å mistenke den provende tyske utlending. Den «ynkelige» rolle ingenioren dessangående har spilt som vidne, er allerede blitt offentlig nevnt av hr. advokat Claussen, så noen kompletering er overflodig. - Hr. Domaas har — litt sent — emfatisk iorsikret: «Ingen har pastått at professor Lutz hadde illegale inntekter fra utlandet pa sin konsulentvirksomhet.» Nei, ingen har våget ả «pastå» slikt. Man har neiet sig med den nedrige, men ufarlige metode å «antyde», å insinuere.<blockquote>'''Punkt 2)''' «Kommisjonen anser det uriktig og egnet til å skape mistillit såvel til professor Lutz selv som til de under hans ledelse foretagne prover av motorer ved Hoiskolens oljemaskin-laboratorium, at hr. Lutz sam- tidig med, at han som forsoksleder forestod motorprover for Fiskefartoikomiteen og utferdiget preve- attester for motorer, hadde overtatt privatlonnet konsulentarbeide for et verksted med arbeide for en spesiell motor.» I sine preemisser har dog kommisjonen fremhevet, at der ikke forelå nogen instruks som laboratoriets leder hadde å rette sig eiter.</blockquote>Dertil vil jeg iremfor alt iastslå at fiskefartoi-komiteen samt hoiskolens rektorer, hos hvem jeg uttrykkelig har forespurt dessangående, kjente til min konsulentvirksomhet og ikke hadde noe å innvende mot den. Slik virksomhet i forbindelse med ledelse av et laboratorium er da heller ikke noe usedvanlig ved hoiskolen. - Er man ikke enig deri, må man altsa ikke rette sine angrep bare mot mig! Jeg har dessuten aldri tenkt på & konsentrere min sakkyndige bistand pa bare ett firma, men hver iabrikk kunde, hvis den vilde, utnytte denne bistand. Heller ikke gialdt det i DW-tilfellet, som jo kommisjonens uttalelse sikter til, konstruksjonen av en motor; dennes arbeidstegninger skulde fiks og ferdig leveres av fabrikken. Det gialdt fabrikasion og ovenikjopet av en motortype som den gang overhodet ikke blev bygget her i landet. Hvad «mistilliten til provene» angar, så henviser jeg på ny
----Side 51


til at DW-motoren blev provet på et tidspunkt, hvor Thune ennu ikke pa noen måte hadde besluttet à fabrikere maskinen. Proven skulde jo nettop bidra til à avgiore dette sporsmál. Derfor var proven ogsà særdeles langvarig og grundig (kfr. 72 timers-proven) og blev foretatt under de kauteler som var mulig for å hindre en favorisering av maskinen: Sonnen av Thunes direkter blev annen forseksingeniar, og en særskilt prove i båt blev erklart som påkrevet og skulde kompletere laboratoriets erfaringer. All den stund man ikke mere kan mistenke mig for en illegal forbindelse med Deutsche Werke, men man altsa må anerkjenne at jeg har arbeidet utelukkende i Thunes interesse, var ogsa min interesse i provens utgang identisk med Thunes. Det gialdt ogsà for mig à fá vite sannheten ang. motoren, ikke ả favorisere den. Mitt konsulentarbeide for Thune var heller ikke fastlonnet. Riktignok var slikt stillet i utsikt. Men sà som jeg notorisk har orientert mig hos heiskolens rektorer fer jeg overtok det ikkefastlennede arbeide, hadde jeg også orientert mig i det viktigere tilfelle: fastlonnet arbeide. — Instrukser har vi jo ikke. Nằr man ser pa hoiskolene verden over vil man sikkert finne mange tilfeller av en kombinasion av laboratorieledelse og konsulentvirksomhet. «Det kommer an pa hvordan folk er innstilt», sa heiskolens rektor som vidne. Da professorenes konsulentvirksomhet er av vital betydning for deres sà viktige forbindelse med praksis, har vâr hoiskole nu optatt saken til behandling. La oss hape at vi dermed iar en instruks, som ikke odelegger en av hoiskolens hovednerver. De forskjellige og mangeartede forhold som optrer ved samarbeide mellem industri og heiskole er av sà omfindtlig natur, at et sneversyn pa disse forhold vil medfore en ubotelig skade. At det foran nevnte muldvarparbeid, som hr. Stokke har drevet i sine brev til ing. Worm-Petersen, i hoi grad har bidratt til à skape mistillit til laboratoriet er innlysende. Men jeg vil dog giore opmerksom pá at de fleste av fabrikantene allerede i 1922 har bekjempet de - denne gang ikke engang pabegynte - forsok «med nebb og kler», skient den herre som har brukt dette uttrykk, sà sent som i 1928 har uttalt i bladet «Fiskeren» (21/11-28):
----Side 52


«At Hoiskolens provelaboratorium ber kompli- menteres for det arbeide som legges i de prever man der er i stand til at utiore er jeg ganske enig i.» Fabrikantenes nuværende, sà plutselig optredende interesse for forsok er sáledes av nyeste datum. Den nevnte «mistillit» blir imidlertid ogsá fabrikert ved et meget nobelt underhåndspress. Vi har nettop nylig - og det er ikke det eneste tilfelle av denne art — fått anmeldt en glode- hodemaskin til prove, hvis fabrikant således hadde tillit til laboratoriet. Anmeldelsen blev imidlertid senere trukket tilbake. Vedkommende firma meddelte da at det hadde fått besok av en herre, som onsket anmeldelsen trukket tilbake, og dette onske hadde firmaet ikke godt kunnet unddra sig. «Mistilliten» til provene er forresten nu ogsa satt i scene av noen herrer som optrer som representanter for «motorindustrien» og samler underskrifter. Hvad disse herrer er interessert i à fà fra heiskolen, er reklameartiklen i «Jernindustri» 1934 no. 9, s. 199, et godt eksempel på. Herrene seiler forresten under et uriktig flagg. Bortsett fra at vi har over 100 motor- verksteder i landet, hvorav kun en liten del — deriblandt riktignok ogsa storre fabrikker har sluttet sig til herrene, sá burde disse dog forst og fremst karakterisere sig som representanter ior glodehodemaskin- og ikke for motorindustrien. Der finnes nemlig ogsá nu en for tiden riktignok liten, men opblomstrende norsk dieselmaskinindustri som nettop har sendt en maskin til prove, og som ikke horer til herrenes folge. Punkt 3) «De av Fiskefartoikomiteen ved undersokelse av motorer ved Hoiskolens oljemaskinlaboratorium ut- stedte preveattester burde alle ha væert medunder- tegnet av forsoksingenioren, og det var uriktig uten anmerkning à undlate à giengi hans underskrift i heftet «utdrag av proveattester.» Dessangående har jeg allerede fastslått, at sloifning av laboratorieingeniorens underskrift er skjedd under full enighet med provens administrerende myndighet: fiskefartoi-komiteen, og ingenting hadde à giore med hr. Stokkes person. Man burde altsà hen- vende sig til denne komite, ikke til mig. - Videre står det fast, at ifolge de bestemmelser som gjelder for hoiskolens proveanstalt, hvorunder ogsà oljemaskin-laboratoriet sorterer, kan pre-
----Side 53

veattester underskrives bare av laboratoriets leder, mens i det foreliggende tilfelle to proiessorer har underskrevet.

Punkt 4) «Kommisjonen anser anken mot professor Lutz for à arbeide for utenlandske interesser til skade for den norske motorindustri ior uberettiget. Det er da hel- ler ikke fort noget bevis for, at han forovrig har motarbeidet eller hatt til hensikt à motarbeide den norske motorindustri.»

Dermed er den bebreidelse tilbakevist, som er behandlet i « Jernindustri» 1931, no. 1, side 3. - Dommen fortsetter under punkt 4, som telger:

«Uforsiktige uttalelser og uforsiktig optraden fra professor Lutz's side har gitt motorindustrien grunn til sin mistanke. Han har i så henseende spesielt gått for vidt i et brev til telegrafinspektoren i Bodo inneholdende kritikk over forskjellige motorer.»

Såvidt mig bekjent er det ennu ikke forbudt her i landet ả komme frem med en kritikk. Da min kritikk av visse skadelige, kapitalodeleggende iorhold i motorindustrien har vært saklig, og det her bare henvises til et brev til telegrafinspektoren i Bodo, vil jeg noie mig med à si noen fả ord om brevet: Når et offentlig kontor som telegrafinspektorens, henvender sig til landets hoiskole for à iå en betenkning som skal innsendes til vedkommende Departement, sa har efter min opfatning bestyreren av det laboratorium som blir iorespurt ikke bare den rett, men sogar den plikt à si sin apne mening om de motorer som det er blitt forespurt om. Dette har jeg giort, og står fremdeles ved riktigheten av min uttalelse, som man ikke engang har forsokt ả mot- bevise. Jeg vil benytte denne anledning til à rette pá en incurie, som kommisionen har begâtt, og som er gått inn i pressen. Kommi- sjonen skriver i dommen: «Benyttelsen av ordet «driftsfarlig» i forbindelse med Bolindermotoren, som betegnes som forste- klasses, er ganske uforståelig.» Jeg har imidlertid skrevet: «Til dette kommer, at den apne ild man trenger til opfyring av glode- hodemaskiner» (fremhevet her) «i maskinrummet jo er drifts- farlig.» Min uttalelse gielder altsá alle glodehodemotorer. At en
----Side 54


glodehodemotor som sádan allikevel kan være forsteklasses, er dog selvsagt.

Punkt 5) Angảr DW-preven og er blitt utforlig behandlet i det forangående.

Punkt 6) «Professor Lutz's behandling av hans underordnede forseksingenior Ivar Stokke har vaert lite forstael- sesiull og delvis ledet av irritabilitet. Det ansees uriktig, at ingenior Stokke er overiort til annet ar- beide som ligger utenfor hans egentlige stilling som forsoksingenior, men det kan ikke ansees bevist at Lutz har forsokt à manovrere Stokke bort fra Hoiskolen.» Jeg har innstillet hr. Stokke til midlertidig laboratorieingenior til tross for store betenkeligheter p. g. a. de uhyggelige former hans nervasitet allerede den gang hadde antatt. Jeg har funnet mig i hans allerede nevnte optreden mot andre, en optreden også jeg mâtte lide under. Jeg har videre ikke engang tatt affare, da hans foran omtalte underhåndsarbeide mot det insti- tutt han var ansatt ved blev bekjent, og har heller ikke, som kommisjonen jo anerkjenner, foranlediget eller medvirket ved hoiskolens — forresten ganske kurante - brev av 18/1--32 til hr. Stokke, hvori dennes virksomhet som midlertidig laboratorieingenior blev forlenget ut vedkommende semester. Kommisjo- nen burde forevrig, hvad denne sak angâr, ikke ha brukt uttryk- ket «kan ikke ansees bevist», men «er motbevist», nemlig ved rektors vidnesbyrd. - Hvad skulde jeg enda mere ha giort? I industrien hadde han sikkert oplevet en ganske annen behandling At jeg har tatt ham fra provearbeidet, da hans indiskresjoner om laboratoriets forsok blev bekjent, var selvsagt. Men han har da heller ikke fått arbeide, som là «utenior hans egentlige stil- ling», som dommen sier. Disse arbeider var ogsá ellers ialt pâ ham. Vi har da heller ikke prover hver eneste dag, sá at laboratorieingenioren ogsá mà utfore andre ting pà vedkommende fagomrade.

Punkt 7) behandler hr. Stokkes sykdom, som jeg ikke vil gà inn pa.
----Side 55


Departementets avgjorelse (7. mars 1934). Departementet fremholder ved sin avgiorelse, at forutsetningen for undersokelseskommisjonens nedsettelse har vært at dens «kiennelse skulde væere bindende for de to parter i de punkter som mandatet omfatter», og treifer ogsá selv sin avgjorelse ut fra denne forutsetning. Den tar således ikke hensyn til at kommisionen hvad punkt 5) av dommen angår har basert dette punkts avgjorelse på en betenkning jeg ikke engang kjente til, som jeg altsa ikke hadde anledning til à forklare mig om. Departementet kjenner kanskie ikke engang noe til denne fremgangsmåte og har heller ikke hort noe om min bevistorsel ang. karakteren av de 2 «viktige punkter», punkt 5) er basert pá. Ut fra sin forutsetning, at kun kommisjonens dom er avgjorende, innskrenker Departementet sig til bare a nevne «sakens to hovedpunkter» og uttaler dessangående:

«Det ene hovedpunkt er beskyldningen mot professor Lutz for som leder av oljemaskinlaboratoriet og de der foretatte motorprover a ha arbeidet i utenlandske interesser til skade for norsk motorindustri og antydningene om okonomisk fordel derav. Disse beskyldninger og antydninger er imidlertid avvist av kommisionen, og professoren har saledes fått full opreisning.» «Det annet hovedpunkt er proiessor Lutz' befatning med den i kommisionens konklusion post 5 omhandlede proveattest for D.W.motoren. Kommisjonen går her sterkt imot professoren, uten at det dog såvidt skjonnes har vaert dens mening à uttale at han har handlet mot bedre vidende. Departementet ser for sitt vedkommende saken således at det er professor Lutz' personlige overbevisning om nevnte motors fortrin som har foran- lediget at han ikke har lagt tilborlig vekt pá proveresultatene. Utelukket er det vel heller ikke at forsoksingeniorens som det synes noget vaklende holdming kan ha bidratt dertil. Imidlertid er kommisionens kritikk i dette punkt så uforbeholden, at man pa grunnlag derav má uttale at professoren ikke i nevnte forhold har vist fornoden aktsomhet. Forevrig finner departementet ikke at kommisionens kjennelse gir grunnlag for nogen forfoining.» Om jeg har lagt tilborlig vekt pá proveresultatene eller ei, vil folge av alt det jeg foran har uttalt. Forovrig har Departementet ved utelukkende à paberope sig dommen, basert sin avgjo-
----Side 56


relse pà den omtalte, misvisende betenkning av en sakkyndig. som blev innhentet og anvendt bak min rygg. Jeg gientar min tvil om Departementet vilde ha uttalt sig som skjedd, dersom det hadde hatt kjennskap til den måte hvorpa betenkningen er blitt innhentet og til betenkningens verdi hvad de «to viktige punkter» angar.

VIII. Uttalelse av herr hoiesterettsadvokat Andr. Claussen, datert 21/10 1933. Etter domfellelsen i voldgiftssaken har jeg anmodet min rettsbistand, hr. høiesterettsadvokat Claussen, om en uttalelse ang. den juridiske situasion. Da hans uttalelse belyser denne situasion pả en sardeles klar måte, er den i det iolgende giengitt.

Hr. Professor Dr. Lutz 

Hersteds.

Pa foranledning vil jeg bekrefte den muntlige uttalelse som jeg i sin tid har gitt Dem i anledning av den uttalelse som den av Kirkedepartementet nedsatte kommisjon har avgitt, og som er datert 2den og 4de mars 1933. Ved kommisionens uttalelse har De fått full opreisning med hensyn til de to punkter, som for mig har stått som nogen av de vesentligste, nemlig ved: 1. At der uttales at der ikke foreligger noget uhederlig forhold fra Deres side. 2. At der uttales at den anser anken mot Dem for à arbeide for utenlandske interesser til skade for den norske motorindustri, uberettiget. Med hensyn til det ferstnevnte forhold anser jeg det i hai grad heldig at der er slått en pal giennem alle de rykter og insinuasjoner som âpenbart har foreligget om at De skulde ha hatt betaling av utenlandske fabrikker, og hvad angår det annet forhold, er den opfatning avlivet, at De har gått andres erinder for à komme den norske motorindustri til livs. I begge disse forhold er kommisionens uttalelse tydelig nok.
----Side 57


I en rekke av de andre punkter hvor kommisionen har avgitt uttalelse, gior det sig til en viss grad gieldende et skionn, f. eks. uttalelsene om at proveattestene burde ha vært medundertegnet av forsoksingenioren, at Deres behandling av Stokke har vart lite forståelsesfull, at Stokkes sykdom má ansees hevet o. S. V. Det eneste alvorlige punkt hvor De ikke har fått medhold er, konklusionens punkt 5, hvor det uttales: «At proveattestens 4de avsnitt fikk ved ikke a nevne 2 viktige punkter en for gunstig bedommelse av D.W.motorens proveresultater», og at avsnittets almindelige bemerkninger kun kan ansees som Deres subiektive opiatning, og at inntagelsen strider mot de almindelige bestem- melsers § 7, proveattester. Hvad denne uttalelse angår, har jeg ierst den formelle be- merkning à giore, at den bygger pà et bevismateriale som De ikke har hatt anledning til à uttale Dem om. Det er eiter min mening — og jeg vet den deles av andre jurister som ikke har hatt nogen befatning med Deres sak — likefrem utilborlig av kommisjonen à bygge sitt resultat pa uttalelse ira 3dje mann uten at partene har hatt aniedning til à avgi uttalelse i den an- ledning. Det er en, som jeg trodde, selvsagt sats, at ingen skal dommes pa grunnlag av et bevismateriale som partene ikke har hatt anledning til á uttale sig om. Og det er mig uforståelig at kommisjonen har funnet det korrekt ả gà frem pá den mâte som den har gjort. All den stund kommisjonens medlemmer, og med rette, ikke anså sig sakkyndig pá det omrâde det her gielder, kan det vaere naturlig at der blev innhentet uttalelse fra præsumptivt sakkyn- dig hold, og det vilde heller ingen ha motsatt sig, men under den selvfolgelige forutsetning, at denne uttalelse var blitt partene meddelt, således at det var helt på det rene hvilket grunnlag den sakkyndige hadde hatt à bygge pa. I det oieblikk det kan godtgjores at den sakkyndige i sã hen- seende ikke har hatt sig forelagt tilstrekkelige oplysninger, kan man derfor eiter min mening tilsidesette kommisionens uttalelse i dette punkt, idet kommisionen jo selv uttaler at den i denne henseende uten videre har lagt den av kommisjonen selv utpekte sakkyndiges uttalelse til grunn.
----Side 58


De har i Deres redegiorelse av 29de september d. à. side 57 flg. klarlagt det faktum, at den sakkyndige har oversett: 1. At bestemmelsen om motorens katalogydelse ikke er sæereget for attesten vedkommende D.W.motoren, men at der i denne henseende er forholdt i attesten vedkommende denne motor, ganske pa samme mate som ved attestene for andre pravede motorer. 2. At motorens specifike ydelse er nevnt i attesten. Når jeg har nevnt disse 2 punkter er det iordi at det er i disse henseender at den sakkyndige har kommet med kritikk kritikk som altsá kommisionen rått har slukt. Hadde kommisjonen her forelagt Dem den sakkyndiges betenkning, kan det ikke vare tvilsomt, at grunnlaget for kritikken vilde vare ryd- det av veien, idet den sakkyndige, bedre enn kommisionen vilde kunne blitt orientert. Den sakkyndige har naturligvis ikke vært bekjent med at den fremgangsmåte som er benyttet ved aviattelsen av D.W.motorens-attesten, er den samme tremgangsmâte som er anvendt ved alle attester, men det hadde væert pa sin plass, om kommisionen, som kjente til hvilken bred plass diskusionen om Deres forhold til D.W.motoren har hatt under den hele sak, uttrykkelig hadde understreket, at De med hensyn tildenne motor ikke har fulgt annen iremgangsmåte ved attestens utferdigelse, enn den som har gieldt for alle andre motorer. Den sakkyndige kommer enavidere med en uttalelse om proveattestens overensstemmelse med Stokkes beskrivelse, provene og disses resultater, og understreker, at kun forsâvidt hr. Stokkes uttalelse er riktig, foreligger der en uoverensstemmelse. Konklusjonen her er altså helt og holdent avhengig av hvilken tillid man fester til hr. Stokkes forklaring. Det er ganske betegnende at kommisjonen praktisk talt setter ut av betraktning uttalelser om D.W.motoren ira alle dem som har hatt mest befatning med den, og legger hovedvekten pá de uttalelser som er kommet fra en tegner, som selv erkjenner: Ikke har hatt nogen befatning med provningen - bortsett fra varighetspreven efter attestens opstilling — og derior kun gjengir bemerkninger som Stokke har ladt falle. Det er mig ganske uforklarlig at man pà denne måte kan finne en bekreftelse pâ riktigheten av Stokkes utsagn ved à henvise til bemerkninger
----Side 59


han har iremkommet med overfor en mann, som ikke har nogen forstand pa disse ting, og som ikke har hatt nogen grunn til serlig à feste sig ved Stokkes uttalelser, og formentlig heller ikke kyndighet nok til a vurdere de rent tekniske ting som det her gjaldt. Det synes mig à vare sa meget storre grunn for kommisjonen til her à se med all mulig skepsis pà Stokkes uttalelser, som det jo er helt på det rene, at Stokke selv tidligere har gitt uttrykk for en motsatt opfatning enn den han nu hevder. Det er likeledes pà det rene, at Stokke aldri hverken likeoverfor Dem eller professor Arentz har fremkommet med nogensomhelst bemerkning eller kritikk. Om man virkelig supponerer - i virkeligheten uten grunnlag - at han ikke var enig i Deres bemerkninger til hans utkast til attestens siste del, sá vet jo ethvert menneske som kjenner personene at han hadde ingensomhelst grunn til à frykte den ringeste kritikk ira professor Arentz's side, om han hadde fremkommet med saklige innyendinger. Det finnes ikke noget menneske med det minste kjennskap til de personer det her gielder, som endog vil antyde at professor Arentz ikke velvillig vilde ha tatt imot Stokke om han hadde onsket à fremkomme med bemerkninger. Det horer ingen steds hjemme at en voksen mann skal kunne lope fra tidligere standpunkter med den begrunnelse som Stokke i denne sak har gitt, og om en mann en gang kunde tenkes à si det motsatte av hvad han mente, så er det ingen rimelighet à gả ut fra, at Stokke gientagne ganger skulde ha gjort sig skyl- dig i samme graverende forhold. Stokke får, som enhver annen, finne sig i ikke à bli trodd når han hevder, at han tidligere har optrått usandferdig, med mindre han forer et sterkt bevis herfor. Og ialliall kommisjonens formann har vel fra sin dommergierning hatt sá mange eksempler pà, at vidner som prover à komme ira sine tidligere forklaringer, pa den måte som Stokke her har giort, aldri blir hort. Kommisionen har selv vært klar over at den i sin vurdering i dette punkt har befunnet sig på gyngende grunn, og den finner det derfor også uttrykkelig nodvendig à understreke at det har vært et spent forhold mellem Stokke og Dem. Men uheldigvis for kommisjonen, er det helt på det rene, at der ikke foreligger nogen antydning om at dette spente forhold har foreligget pà
----Side 60


det tidspunkt da D.W.motoren blev provet (1928), og Stokkes uttalelser om denne forelå. Jeg minder bare her om Deres arbeide for ham for stipendium og reiser, og fremhever serlig det faktum, og der foreligger vidneprov om, at forholdet Dere imellem sá sent som i 1929 har vært det mest utmerkede pá en felles reise, og Stokke sier jo også selv at han var meget fornoiet med sin post inntil 1930.

Jeg kjenner ikke til i hvilken utstrekning den sakkyndige har hatt anledning til à gjore sig bekjent med Stokkes forskjellige forklaringer om hans egne detaljerte rapporter over forsokene og disses resultater. Det er en av svakhetene ved den fremgangsmåte kommisionen har benyttet sig av, at man faktisk ikke vet hvad der bygges pà, og om ikke den sakkyndige, hvis han hadde hatt den anledning som kommisjonens medlemmer hadde hatt, til à sporre, og den anledning som partene da hadde hatt til à gi oplysninger vilde ha kommet til andre resultater enn de som han nu har kommet til i 2 punkter, som til og med ikke av nogen kan ansees à vaere av de betydningsfulle. Det som har vært diskutert om - sotningssporsmålet ved D.W.motoren for eksempel - er ikke berort. Jeg er, som nevnt, av den opfatning at kommisjonens konklusion med hensyn til attestens innhold efter det som foreligger oplyst, og som jeg her i korte trekk har nevnt, er verdilos og ikke pa nogen måte egnet til à danne grunnlag for bedommelsen.

Det er betegnende for hele kommisjonens innstilling, at den av egen drift, og uten hjemmel i sitt mandat, tar op sporsmålet om at skafie Stokke et levebrod, og pa en slik måte, at om kommisjonens hensikt skal realiseres, vilde det mâtte medfore at den mann som har etablert det hele laboratorium, skal kunne remplaceres ved hjelp av det som redaktor Domaas selv har kalt «korridorspringere». AErbodigst (Underskrift).
----

=== Tabeller ===
[[Fil:1933 NTH Tabell 1 og 2.png|alt=Tabell 1 og 2|miniatyr|Tabell 1 og 2]]
[[Fil:1933 NTH Tabell 3.png.png|alt=Tabell 3|miniatyr|Tabell 3]]
[[Kategori:NTH]]
[[Kategori:Lutz]]
[[Kategori:Høyskolesaken]]
[[Kategori:Worm-Petersen]]
[[Kategori:Stokke]]